Rapport fra Spellemann: – Vi synes at både menn og kvinner er like mye verdt

Vi prøvde å passe inn på Spellemannprisen.

b
a

– Dette er jo helt «Hver gang vi møtes», en fest der alle roser hverandre opp i skyene uansett om de har levert bra eller ikke.

Det er en litt eldre ukeblad-journalist som serverer strofen. Så styrter hun mot Mari Boine som entrer presserommet etter å ha vunnet Spellemanns hederspris. Begeistringen over Boines ankomst, forsterkes av sølja på Boines bryst. Stor som en tallerken, utbryter journalisten i et frydefullt hyl.

Les også: Koreografert katastrofe: En kjendiskveld på Wallmans Salonger 

Den røde løperen

Jeg står midt i en skokk desorienterte journalister ved den røde løperen. Stemningen er tense. De famler med kabler, sjekker mikrofoner og justerer kamerafokus mot bakgrunnsveggen – en bakgrunnsvegg som blir gjenstand for krass kritikk av Se og hørs fotograf. Den burde vært plain. Det er en velrennomert VG-fotograf som har tipset meg om å stå bak nettopp denne fotografen. Han tar visstnok rød løper på alvor – en opplysning som viser seg å stemme 100 prosent.

– Godt smil, godt smil, godt smil, kom nærmere, se på meg, GODT SMIL, roper han mens vokalisten i Kamferdrops går nedover den røde løperen.

Kamferdrops

Etterpå snur han seg mot meg og spør hvem det var. Kamferdrops, svarer jeg.

Han klukkler.

Det må jo være kjedelig å bli sendt over den røde løperen. Det er ingen som har den villeste ide om hvem disse menneskene er? No. 4, hvem er det liksom?

Han snur seg tilbake, men fortsetter å snakke.

– Jeg er nok litt mer i P1 pluss kategori, enn i P3. Vi har som regel bedre koll på Inger Lise Rypdal, en på en sånn derre ung spirrevipp.

Han avbryter seg selv.

– Fader hun journalisten der gir jo klem til alle? 

Jeg vet ikke om han snakker til meg, Her og nå-fotografen ved siden av eller seg selv, men jeg snur meg for å se hvem han snakker om. Og ganske så riktig, det er P3s Christine Dancke. Crewet fra Vrang produksjon (Danckes eget produksjonsselskap) står på enden av den røde løperen, og har for øyeblikket outsourcet intervju-oppdraget til Kjartan Lauritzen. Ved siden av står 730 og livestreamer til instagram, med det som ser ut til å være en hårbørste som mikrofon. Og det er ikke så rart, fordi det ER en hårbørste. Rått stunt, eller «muligheter for en god icebreaker» som 730-journalisten kaller det.

Og så smeller det.

Marcus og Martinus ankommer, og med det forstår jeg også misjonen til en gjeng ungdomsskolejenter som har stått utenfor i sprengkulda siden presseoppmøtet to timer tidligere. Jentene står fremdeles utenfor, bare at de nå står tett på vinduet og tegner små hjerter i duggen fra sin egen pust. De er her for å bivåne Marcus og Martinus’ gange ned den røde løperen.

En VG-journalist lykkes i å huke fatt i tvillingene først, og hun spør om de hvite rosene de har i brystlomma. Et spørsmål som bare MÅTTE komme, og et spørsmål som enhver manager med forstanden i behold ville sørge for å forberede ungguttene på. Og etter svaret å dømme tror jeg vi med sikkerhet kan konstatere at guttene ganske nylig har fått en rask innføring i #MeToo (overhørt: visstnok på generalprøven bak scenen):

– Vi er bare 16 år, og vet derfor ikke så veldig mye om bakgrunnen, men vi synes at både menn og kvinner er like mye verdt, svarer Marcus eller Martinus.

Kort tid senere annonseres det over høyttaleranlegget at vi må finne plassene våre. Det er duket for en heidundrende feiring av det norske musikkåret 2017. Det er 38-åringen Tarjei Strøm som skal lose oss gjennom Del 1 av sendingen – en mann som ifølge det grovt undervurderte gratismagasinet Oslo S best kan beskrives som «en mann full av kontraster». Det ville vært en fallitterklæring for oss i N&D om vi skulle forsøke å beskrive ham som noe annet, så vi lar ganske enkelt være.

Les også: Kjetil Rolness «vrikker» julen inn: – Er det noen slemme pikebarn her? 

Denne delen av programmet er så kjedelig at vi ikke vet om det engang er vits å omtale det. Bortsett fra under en liten hendelse der prisutdelerne for Barnemusikk, Karsten og Petra, brøt ut i latterkrampe på scenen, var det lite entusiasme å spore hos gjengen på presserommet også. Journalistene fra et musikkblad jeg ikke har hørt om spurte meg to ganger «hvem personen som vant var». Jeg visste ikke jeg heller. 

Minglepause i selfiens tidsalder

Men! En naturlig konsekvens av at det finnes en «Del 1», er at det ofte finnes en «Del 2». Og, innimellom der, er det en pause. En minglepause.

Her kunne man (psykopatene som ville stå i kø hele pausen) få servert grove, små pølser med uidentifiserbart tilbehør – servert i små, sannsynligvis svanemerkede, tallerkener av tre. Og vi andre kunne hygge oss med dårlig vin til 109 kroner glasset. Eller ta selfies med kjendiser.  

Eller ikke. Ute på det marmorerte gulvet finner jeg nemlig en fortumlet gjeng fra pop-trioen No. 4. De hadde akkurat fått avslag på å ta bilde med Marcus og Martinus (som følte at de hadde tatt nok bilder i dag), og måtte i påfølgende sekund bevitne at gullguttene velvillig stilte opp med hele Norges Pernille Sørensen.

Heldigvis fikk de lov til å stille opp på et bilde til NATT&DAG. Godt smil!

Det fikk også Alexandra Gjerpen, kjent som Alex i Unge Lovende. Det var helt tilfeldig at Pernille Sørensen stod i bakgrunnen og bladde gjennom bildene hun nettopp tok med M&M.

Gabrielle og Kjartan Lauritzen var også til stede:

Og det var disse to legendene og:

Tiden går rasende fort når man har det gøy, og stemmen på høyttaleranlegget dukker opp igjen. Jeg overhører en kjendis si «faen, da», og folket lunter slukøret tilbake til plassene sine i salen. Del 2 er i gang, showet er flyttet over til NRK 1, og det er Jenny Skavlan og Thomas Felberg som skal lede an. Dette må jo bli bra, eller i hvert fall litt bedre. Men det hele tar en stygg vending idet Thomas Felberg kommer hoppende inn på scenen med en kjepphest mellom beina, cowboyhatt og bandana i halsen. Han sier «og nå skal vi dele ut prisen for…», før han overlater fullføringen av setningen til Jenny Skavlan. De kan fortsatt ro seg i land, men nei. Jenny svarer: 

Faksimile: NRK

Thomas: Prøv å gjette, prøv å gjette.

Jenny: Hmm, kan det være dubstep…?

Thomas: Det er ikke riktig, Jenny. Prøv igjen.

Jenny: Kan det være metal?

Sløvt, Jenny. Ethvert menneske med en viss intellektuell smidighet forstår jo at en pris som allerede ble utdelt i del 1, mest sannsynlig ikke kommer til å bli utdelt igjen? Prisutdeleren av metal-prisen, Hedvig Mollestad, gjorde for øvrig eksellent figur. Hun snakket om at Norges beliggenhet hadde gitt oss enorme fordeler, ja, vi snakker naturligvis om Norges største eksportvare, det sorte gullet… *plot twist-alert*: Metal. Rått manusarbeid. 

En mann full av kontraster. Faksimile: NRK

Men på presserommet gir vi stort sett en god faen i hva som utspiller seg på det gigantiske lerretet foran oss. De fleste journalistene befinner seg i en slags tvekamp ved den røde løperen, der det viktigste synes å være å få en kommentar fra den ferske prisvinneren først. Deretter haster de fort som faen tilbake til macene, og oppdaterer sine sultefôrede lesere. Jeg koser med med en gratis wrap og observerer sirkuset.

HKEEM, Cezinando, Cezinandos produsent og Frida Ånnevik kommer inn og lar seg avbilde. Sigrid, årets nykommer og Gramostipend, er med oss på Skype fra Australia. Alt går pent og pyntelig for seg (bortsett fra at Skype krasjer) – og vi nærmer oss årets kontrovers: At Astrid S vinner årets Spellemann istedenfor Susanne Sundfør. Ingen i pressekorpset bryr seg nevneverdig om det heller, men når Astrid S forlater presserommet før planlagt tid blir det høylytt:

– Fy faen! Her er vi for å gjøre jobben vår, og da forventer jeg at andre gjør jobben sin også, sier en rasende journalist.

Astrid S som stakk for tidlig

Kort tid etterpå befinner jeg meg i diskusjon med denne litt eldre ukeblad-journalisten, hun som loller over fenomenet Spellemann. Tvekampen ser ut til å avta, og jeg tenker «ja, hvorfor ikke» og går mot Mari Boine.

Men hun ønsker ikke å gi oss en kommentar, fordi vi skrev en stygg reportasje om en gang hun var full på bar i 2006 eller 2007. Jaja, kanskje neste år.

Mari Boine som visstnok var full på bar i 2006 eller 2007