«Phantom Thread» er best når Daniel Day-Lewis er morgengretten

Destruktiv maskulinitet har vært et verkende sår i Andersons filmer, men denne gangen graver pinsetten etter et bakomliggende motiv.

b
a

Det har gått fire år siden Paul Thomas Anderson regisserte den innfløkte hippieberetningen Inherent Vice, som både vant og tapte seere for hvert ambisiøse idésprang. Anderson har for lengst befestet sitt ry som en av samtidens ledende filmskapere. Når det nå er duket for en ny film, er det vanskelig å imøtese den uten høye forventninger – som ble desto høyere etter at hovedrollen gikk til filmverdenens eksklusive skuespiller, Daniel Day-Lewis.

Men filmen innfrir.

Phantom Thread er historien om Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) – en velrennomert skredder i Londons etterkrigstid. Woodcock er en mann av få ord, men med et morgenrituale som får Patrick Bateman til å blekne. Motehuset går rundt med generøs assistanse fra søsteren Cyril (Lesley Manwille), som på originalt vis utvider tittelen «personlig assistent». Hennes arbeidsoppgaver er nemlig ikke bare av praktisk art: Det er også hun som kaster Reynolds’ muser på dør når interessen har sluknet – for det gjør den uunngåelig. Skjønt tidsepoken skildres troverdig, tar det ikke lang tid før det våkner en mystikk som ikke kan tilskrives Londons salonginteriører.

Filmen beveger seg i grenselandet mellom realisme og feberdrøm, hvor det fabelaktige organisk veves inn i den virkelige verden. Dette uttrykket dras i land av Andersons hypnotiske kameraføring, som på Hitchcock-vis fører oss opp vindeltrapper og ned landeveier til avsidesliggende hytter. Og det er nettopp denne aparte og besvergende kvaliteten som redder filmkulissen fra å ende som et søvndyssende kostymedrama.

Så kommer dagen da Reynolds bestiller frokost (et måltid filmen tilbeder) og forelsker seg i servitrisen, Alma (Vicky Krieps). Og hun er ikke vond å be. Men det tar ikke lang tid før hennes reserverte vesen setter Reynolds’ selvhøytidelighet i lattervekkende kontrast. Kunstneren viser seg å være så definert av sine ritualer at han ligner et trassig barn når ting ikke går hans vei. Denne hånlige skildringen av perfeksjonisme føder en del komisk-absurde øyeblikk, uten å tippe over i Monty Python.

Les også: Netflix´«Flint Town» er «Nattpatruljen» på TVNorge — bare tristere og med ordentlig kriminalitet

Gradvis skrus objektiviseringen opp ørten hakk: Alma forstenes nærmest til en mannekeng og kles etter hans eget bilde. Det er vel unødig å påpeke at dette Pygmalion-inspirerte momentet neppe nikker i retning Samtiden, men geleider filmen inn i et tematisk, stormfullt farvann. Omsider reddes filmen ut av denne analysen, for i Almas eggende lekenhet ligger en revansj i emning.

Mannlig besettelse har vært et gjennomgangstema i Andersons filmkatalog, og vi ser det her igjen. Filmen har masochistiske undertoner, men nær sagt aldri erotiske (bevist av langt flere påkledning- enn avkledningsscener). I stedet lades filmen med en intensitet som minner mer om et ibsensk kammerspill enn Fifty Shades of Grey. Imidlertid kan Phantom Thread føles uheldig teatralsk, delvis på grunn av den klaustrofobiske romfølelsen, og til dels i kraft av Reynolds’ oppførsel, som episodisk minner om noe innenfor autismespekteret.

Den emosjonelt fintfølende nerven er her bevisst tilsidesatt for en mer karikert studie av en gjensidig avhengighetsrelasjon. Denne fordreide sjablongpsykologien kan ligne filmens akilleshæl, men virker også som selve premisset for dens eventyrlige, uvirkelige karakter. Det er som man må avfinne seg med at filmen ikke er en oppvisning i et forhold, som i seg selv er utroverdig, men skildrer vekselspillet mellom to viljer i et skjebnefellesskap.

Anderson har det med vane å gi musikken et større spillerom enn de fleste regissører, og oppgaven er som vanlig lagt i gode hender. Radioheads Jonny Greenwood har nok en gang komponert et knippe disharmoniske, avventende melodier som lader filmen med en hypnotisk nervøsitet. Lydsporet er forbløffende mangesidig og nytenkende, med musikalske referanser som spriker i retning Steve Reich, Bill Evans og fransk impresjonisme. Greenwood søker seg ofte inn mot de store strengene, men strykerteppene føles aldri emosjonelt manipulerende; i stedet komplementerer de filmen i dens lunefullhet.

Les også: «Utøya 22. juli»: – Pinlig dårlig omgang med subtile virkemidler og klisjeer

Vendepunktet vil splitte publikum i to leirer. Mens noen vil se den ukonvensjonelle romansen som psykologisk dyptloddende, vil andre anse karakterstudien som underlig banal. Om sannhetene som males frem er en del av menneskets motsetningsfylte psykologi, om kjærligheten både kan være destruktiv og vital, ja, det får være opp til hver enkelt.

Tematisk ligger Phantom Thread på kjent grunn. Destruktiv maskulinitet har vært et verkende sår i Andersons filmer, men denne gangen graver pinsetten etter et bakomliggende motiv.

Resultatet er heldig. Filmen er gjennomgående konsentrert, akkompagnert av et lydspor som utstyrer filmen med en sjelden gotisk kvalitet. Ellers er det ikke akkurat norsk hverdagskost å se et eventyr som er kjemisk fritt for nisse, troll og Espen Askeladden. Og det er i seg selv verdt besøket.

Phantom Thread har premiere fredag 13. april.