Hva faen er greia med NRK P3?

Vi har anmeldt P3 etter ett år med ny redaktør.

b
a

Det finnes en video der Sandra Lyng Haugen går rundt på Akershus festning og synger låta «Play My Drum», helt akustisk, blant resten av byens befolkning. Hun synger og beveger seg mot kamera sammen med en akkompagnerende gitarist, som ukomfortabelt og nakent imiterer koringen på refrenget: «ra-papa».

Etterhvert får de selskap av en saksofonist med solbriller som virker i overkant glad for å være seg selv. På et tidspunkt går en gammel mann forbi sirkuset, stopper i bakgrunnen, ser seg tilbake og lurer på hva i all verden dette skal forestille. Uten å forsøke, og uten å være klar over det selv, setter han fingeren på et av vår tids store medierelaterte spørsmål: Hva faen er greia med P3?

Et drøyt år etter at tidligere VG-programleder Camilla Bjørn tok over som redaktør, er NRK P3 overalt. Du trenger ikke like dem på sosiale medier for å få feeden din infisert av en eller annen litt for gammel programleder som spør Sigrid for ørtende gang om hvor syykt det er å bli listet på BBC, med en mafia-aktig undertone av «husk at folk hørte deg her først».

Les også: Det aller verste som skjedde i 2017

P3 har tydeligvis ansatt noen av landets mest besatte SoMe-strateger, og med et velsmurt maskineri har de effektivt skaffet et en substansiell armé av følgere. Reachen er suveren, budsjettet tas hånd om av statens trygge hånd, og innholdet… vel. Hvordan står det egentlig til med P3s innhold?

P3-DEBATTEN: DÉJÀ VU

Først en aldri så liten recap av den siste P3-debatten. Etter fjorårets P3 Gull har kanalen blitt kritisert for kameraderi og sin kommersielle produksjon. Musikkavdelingen har måttet forsvare spillelistene sine i motsvar og åpne brev. I et innlegg på Gaffa.no skriver Peder Ebbesen at P3 minner om et kartell, og mener kanalen nå har «blitt en nepotistisk gruppe individer som er blitt litt for glade i å klappe hverandre på skuldrene». Matias Tellez skriver i Dagbladet at man må være en bestemt type artist for å vekke redaksjonens interesse, og hevder NRK bryter med vedtektene om nøytralitet i rollen som statskanal. På toppen av kransekaka har Christine Dancke fått hard kritikk i VG for inhabilitet, på grunn av hennes hyppige promotering av artister hennes nære venn og DJ-kollega Silje Larsen Borgan administrerer som sjef i PR-selskapet Little Big Sister.

Oppdatert 3. april 2018: Denne saken er fra NATT&DAGs februar/mars-utgave. Siden da har Mats Borch Bugge fortalt at Christine Dancke ikke skal gjøre flere arbeidsavtaler med Little Big Sister.

I hvilken grad kanalen skal være kommersiell har vært et hett tema siden Håkon Moslet ble ansatt i 2002. På 2000-tallet gikk «Petre»-diskursen heftig for seg, blant annet inne på Ballade.no, ofte rundt Moslets kontroversielle ambisjon om at «Kidsen [sic] skal få den musikken de liker på Petre». Journalist Øyvind Holen kommenterte i en krass Morgenbladet-sak fra 2005 at «å kritisere P3 er i ferd med å bli en aldri så liten folkesport i Medie-Norge.»

Cir.Cuz var tidlig ute med å få sagt det!

Lite har forandret seg. Moslet fortsatte å trosse kritikken, og dagens musikksjef Mats Borch Bugge står ansikt til ansikt med nøyaktig samme typen misfornøyde hylekor. Kampsonen er imidlertid blitt utvidet. Radiotallene har sunket betraktelig de siste årene, spesielt etter DAB-revolusjonen, og kanalens tilhengere har i større grad emigrert til sosiale medier og Spotify-spillelister.

På Facebook kjemper kanalen om oppmerksomhet, ikke bare med kommersielle medier, men også med sponset innhold fra andre bransjer og internasjonale mediehus. P3s uttrykk har blitt mer visuelt, og kulminerer hvert år i omtalte og utskjelte P3 Gull. Utdelingen har tydeligvis fått større budsjett de siste årene, blant annet på bekostning av Urørt-finalen, som ikke lenger vises på TV. Med programledernes hyppige bruk av lingoen «P3-artist» fremstår denne prioriteringen mer og mer vulgær. Det er bare de store artistene med et trofast forhold til kanalen som skal vises frem på riks-TV.

Les også: Rapport fra Spellemann: – Vi syntes at både menn og kvinner er like mye verdt

CHRISTINE

P3s innhold faller som regel inn i to ganske forskjellige kategorier, som til sammen illustrerer en slags identitetskrise. Er de et lettsindig 730-type kjendismagasin for tenåringer, drevet av fjolleintervjuer, kjendisnytt og fnisete stuntjournalistikk fra rød løper, eller en kul, oppdatert radiokanal som tar unges musikksmak på alvor? Og hvis de vil være begge deler, hva skal prioriteres når?

christine dancke

I 2018 heller det tydelig mot førstnevnte. Som Christine Dancke selv sier (eller RAPPER) i P3-remixen av «Attitudeproblem», er hun gudmor for mange av Norges største artister. Og måten hun sørger for «at du blir no, bror» er å inkludere deg i så mange enerverende, virale drittvideoer som mulig. Peder Ebbesen skriver i Gaffa at hun er irriterende god i jobben sin, men hvis det å være mest mulig irriterende på internett er jobben din, bør noe revurderes. Spesielt glad er Dancke tilsynelatende i artistintervjuer der hun quizzer artistene om Googles søkestatistikk, i serien «Hvor godt kjenner du deg selv på internett?».

Samtalen går omtrent som følger:
– Hvor mange treff har du på Google?
– Jeg vet ikke, kanskje tusen.
– Feil, du har fire millioner!
– Wow! Dette imponerer meg fordi jeg ikke har tilstrekkelig med kunnskap om hvordan en søkemotor fungerer.

 

Produksjonen av Danckes innhold er outsourcet til hennes eget selskap, Vrang Produksjon. Det er ikke nødvendigvis galt å lage klikkvennlig innhold eller å bruke private leverandører, men når P3 leier inn ekstern arbeidskraft og DETTE er det de ender opp med, må det være lov å stille noen høyere krav. Eller tror P3 at uhøytidelig og underholdende innhold må være uten brodd og fullstendig hjernedødt?

JAZZING MED MEINING

Den forvirrende måten de prøver å appellere til både 15- og 30-åringer på, illustreres godt med deres nye programkonsept Norske tilstander, som P3 selv publiserte en sak om i februar. Etter å ha kommet over den grusomme tittelen «Jazzing med meining» kan man lese at programlederne skal «make news great again». Adelina Ibishi og Vida Lill Berge gjør en klassisk forveksling av selvironi og skamløshet da de avslører at de, hehe, ikke kan noe om politikk. Berge funderer: «jeg er spent på om jeg blir smartere av å møte alle disse politikerne, eller om jeg bare kommer til å framstå som en idiot ved siden av dem.» Når så 26-åringen sier seg enig i den humoristiske påstanden fra hennes programlederpartner om at de eneste nyhetssidene hun sjekker er «sider som SeHer og Side2» kan det tenkes at ja, hun vil framstå som en idiot.

Hvem er dette programmet for? Hvis P3s uttalte formål er at unge folk skal engasjere seg, hvorfor ikke ansette (hold dere fast) engasjert ungdom?

Dette holder da ikke, P3? Og før man skyver ungdom og uerfarenhet foran seg i forsvar mot kritikk av kompetanse: Man er ikke SÅ ung og uerfaren etter å ha mottatt vitnemål fra Westerdals, som jeg antar mange av P3s ansatte har? Mangel på erfaring bør heller ikke være et hinder hvis man har voksne og dyktige redaktører. Unge folk har til gjengjeld ofte større genuin interesse for artistene de jobber med.

Les også: Se Great News spise cheeseburger mens de blir plaget av spanske turister på toppen av Holmenkollen

LITE Å PÅPEKE

Men dette synes ikke å gjelde de presumptivt unge folkene som jobber i P3. Noen ganger kan man lure på om de i det hele tatt selv liker musikk, hvis man ser trøttheten som gjenspeiles i musikkanmeldelsene deres, som i terningkast 4-anmeldelsen av Datarock (i 2017!) hvor det konkluderes med at det er «lite annet å påpeke enn at dette er helt ålreit indierock». I temaet «Datarock gjør comeback i 2017» kan man se for seg EN DEL annet det er verdt å påpeke.

Hvis ikke anmeldelsene er forutsigbare er de ofte ubegrunnede, og fremstår som ren synsing uten kunnskap i kulturen og historien rundt gjeldende artist eller sjanger. Det krever ikke en universitetsgrad i popkultur for å slakte Sophie Elise og Marcus & Martinus, eller trille en rolig sekser til den nye til Kendrick fordi beatsa er jazzinspirerte. Det industrielle «Elsker<3/Elsker ikke</3»- formatet de følger slavisk skaper ikke akkurat grobunn for nyanser eller reaksjoner heller. Formatet sier samtidig indirekte at anmeldelser ikke kan være noe annet enn ren følelsesbasert subjektivitet, et merkelig budskap for en gjeng kritikere å komme med, og noe de fleste vanlige tenåringer faktisk pleier å klare fint selv.

Det er vanskelig å forestille seg noe annet enn at dette bunner i ren latskap. Det er i så fall synd for et miljø som jo egentlig burde renne over av rampete energi og eksperimentell vilje. «Petres» beskjedne oppstart i 1993 åpnet (har man hørt gamle folk si) en plattform for ultraliberale moroklumper med maur i rompa. P3 anno 2018 er ikke lenger et fristed for formlek, dyrking av humortalenter eller tøying av grenser. Dagens P3 har landets sterkeste definisjonsmakt når det kommer til ungdomskultur, men har ikke vilje til å bruke den. Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta før edgen er fullstendig borte, og de mister all aktualitet. Kanskje det er på tide.

PS: I P3s begredelige innholdsørken er det rikignok en håndfull oaser, som P3 Dokumentar (nominert til NATT&DAGs Årets TV 2016), Auroras fremførelse av «Det hev ei rose sprunge» og Snow Boyz’ «Man’s Not Hot (Christmas Edition)». Synd at alt annet er så dårlig :–)

christine dancke