HBOs VM-dokumentar er perfekt oppladning til Russland 2018 (om man ser bort fra alt det jævlige)

Storpolitikk, slavearbeidere og to millioner døde løshunder til tross: «Destination Russia 2018» minner deg på at det er grunner til å glede seg til årets VM.

b
a

Man trenger ikke å ha over 100 i IQ for å ha fått med seg at sommerens fotball-VM i Russland allerede har rukket å bli en smått kontroversiell affære.

Storpolitikk, nordkoreanske slavearbeidere og to millioner døde løshunder i VM-byene har dessverre lagt en demper på fotballfeberen – i alle fall hos de mest etiske bevisste av oss.

Akkurat dét forsøker HBOs nye serie Destination Russia 2018 å gjøre noe med – fotballfeberen altså. For serien lar elegant storpolitikk, slavearbeidere og døde hunder forbli begravet. I stedet retter HBO fokus mot de såre, rørende, overraskende og interessante historiene som fortsatt finnes i fotballen, selv etter noen tiår med nyliberal markedsorientering og økende kommersialisering.

Les også: – Svært høyreradikale krefter sitter sentralt i Frp

Gjennom ti 25 minutter lange episoder blir vi bedre kjent med spillere, trenere, lag og land. At serien er produsert av HBO Latin Amerika fører til en viss geografisk slagside. I løpet av de fire første episodene er det bare en halv episode som ikke handler om Latin-Amerika eller Spania. Uten at det egentlig gjør noe.

For oss europeere er jo fotball-VM egentlig bare et EM som er utvidet og forbedret med amerikanske lag – lagene fra de andre verdensdelene er liksom bare med for at vi skal være greie. De kuleste spillerne og landene er jo også nettopp latinamerikanske.

No problemo!

En annen hyggelig konsekvens er den behagelige spanske voiceoveren, et kjærkomment avbrekk fra David Attenborough-og-P3-Line-tyranniet som vanligvis råder på skjermene i vår umiddelbare nærhet.

Les også: Morgenbladets etiker, estetiker og… hysteriker?

De første frysningene melder seg allerede få minutter inn i første episode, når et tilbakeblikk på det legendariske spanske laget som vant tre mesterskap på rad mellom 2008 og 2012 blir akkompagnert med ekstremt patosfylt klassisk musikk. I forrige mesterskap gikk det ikke så bra – kan den nye generasjonen slå tilbake i år?

Etter at de verste frysningene har lagt seg – hvilket en slesk frakk- og skinnhanskebekledd programleder sørger for at de gjør til gangs mellom hvert innslag – blir vi bedre kjent med Colombias profil Carlos Bacca, som vokste opp i et fattig strøk sammen med en mor som måtte pantsette strykejernet (!) flere ganger for at sønnen skulle ha råd til å spille fotball.

En historie som burde være en vekker også for oss her på bjerget i en tid der innvandrer- og arbeiderklasseungdom ikke lenger har råd til å spille fotball – og U-landslagene og Eliteserien fylles opp av middelmådige pappagutter.



Også de andre historiene som fortelles er stort sett interessante. For eksempel blir vi kjent med svenske John Guidetti som vokste opp i Kenya, keeperen Guilherme Marinato som byttet statsborgerskap fra Brasil til Russland for å spille landslagsfotball og Mexicos trener Juan Carlos Ossorio, som fant veien til fotballen i tiden som fremoverlent asfaltarbeider og ulovlig innvandrer i New York.

Felles for alle historiene er at fotballen betyr noe – personlig, for en familie, for et samfunn eller for et helt land. Fotball gir mening i en verden som er grunnleggende meningsløs, kan en kanskje gripe seg i å tenke hvis den spanske fortellerstemmen gjør at man soner litt ut.

Les også: «God of War» er eit spel nesten alle burde stifte kjennskap med

Seriens prosjekt er i stor grad å folkeliggjøre fotballen – noe som er nokså ironisk tatt i betraktning at fotball i utgangspunktet er folkets sport. Men dit har vi altså kommet. Målet med Destination Russia 2018 er å få desillusjonerte fotballfans til å glemme alle de fæle sidene ved den moderne fotballen, slik at man bruker tid og penger også sommerens mesterskap. Den lykkes ganske godt.

Hvis du sliter med å glede deg til fotball-VM er Destination Russia 2018 god medisin.

Destination Russia ser du på HBO Nordic.