Oneohtrix Point Nevers vakre og overveldende «Age Of» har noen av årets flotteste låter

Verden kan virke som et stadig mer dystert sted, men bruk noen timer på Oneohtrix Point Nevers ambisiøse «Age Of», så ser kanskje fremtiden litt lysere ut etterpå.

b
a

Nesten tre år har gått siden den russisk-amerikanske synthmesteren Daniel Lopatin ga ut sitt forrige album, Garden of Delete. I mellomtiden har det skjedd mye, både for ham og omverden.

Etter en serie stadig mer uforutsigbare og kritikerroste album i skjæringspunktene mellom retro og hypermoderne, ambient og kaotisk, har han både fått prøve seg som nærmest fullblods popprodusent sammen med ingen ringere enn Hudson Mohawke på Anohnis album Hopelessness, og laget et truende soundtrack til den allerede vanvittig intense thrilleren Good Time.

I disse samarbeidene har han måttet operere med noe mer strukturert musikk, og det merkes på Age Of, som kanskje er hans mest rent låtbaserte album hittil. For første gang er vokal og trommer elementer som brukes mer enn en ytterst sjelden gang i musikken hans, og den økte bruken av nesten konvensjonell låtskriving føles som et av de mest radikale stegene han har gjort.

Å kalle Age Of Oneohtrix Point Nevers «popalbum» blir imidlertid for lettvint, og det er generelt ingenting som er lettvint med denne fyren. Dette merkes allerede på førstesingelen «Black Snow», en slags minimal r&b-låt som gradvis overkjøres av industrielle uroelementer.

For selv om han tillater seg å lage noe som kan minne om popmusikk, lever Lopatin fortsatt i sin helt egen verden preget av sine særegne soniske og tematiske oppheng.

Albumet åpner med tittellåta – en storslått overtyre der hans forkjærlighet for virtuos jazzfusion og pompøs progrock slippes mer løs enn noensinne. Dette etterfølges av «Babylon», en ballade som vipper helt over i ADULT CONTEMPORARY et sted mellom Enya og Phil Collins, før lydbildet bygges ut med stadig mer spetakkel, med blant annet skreket backingvokal av støyartisten Prurient.

Det føles mindre som en alternativ visjon av popmusikk enn et sted der alle trådene fra hans foregående album nøstes sammen og trekkes i nye retninger, som kanskje er mer overveldende enn noensinne.

Les også: «Blow Job på Musikkens Dag 1992» er noe så sjeldent som en helt perfekt video

Fra 2007 til 2009 lagde Lopatin ganske primitiv ambient synthmusikk i søttitallsstil, på linje med pionerer som Tangerine Dream, samlet i bokssettet Rifts. Senere videreførte han stilen til et mer gjennomført og variert lydlandskap på Returnal, før karrieren tok en vending på gjennombruddet Replica fra 2011, der han blandet de karakteristiske synthene med samples fra reklamer.

Idéen var å utforske minner og en fremtid der arkeologer prøver å forstå vår tid gjennom utsnittene vi har etterlatt.

Rundt samme tid bygde han sideprosjektet Chuck Person’s Eccojams av loopede klipp av poplåter, som ble startskuddet for vaporwave-sjangeren. På R Plus Seven fra 2013 gikk han bort fra analoge synther og samplere over til mer fokus på digital programmering, som ble en meditasjon over grensene mellom det ekte og det kunstige, og et glatt easy listening-lydbilde forvrengt av avbrudd og kaos.

Denne lyden ble videreført på den mesterlige Garden of Delete der han begynte å nikke mot pop og klubbmusikk, men først og fremst moste sammen grunge, eurodance og skrekkfilm for å utforske pubertet og internettkultur.

Les også: Eurorevisjoner: Hva er post-eurodance?

OPN er mildt sagt ambisiøs, og dermed er det gitt at en plate der alt dette figurerer i en helhet blir et innfløkt verk som tar en stund å sette seg inn i. Men den sterke melodiske sensibiliteten som har ligget under hele tiden er løftet opp og fram, til et punkt der det er vanskelig å si om Age Of er det mest eller minst tilgjengelige albumet hans hittil.

Selv om dette er et betydelig mer låtdrevet album enn de forrige, henger det fortsatt tunge tematiske tråder i bakgrunnen. Måten komposisjonene bygges opp og brytes ned skaper et bilde av noe storslått som er i ferd med å falle fra hverandre. Som nevnt har Lopatin de siste årene samarbeidet med Anohni både i studio og på turné (hun dukker opp som gjestevokalist på en rekke av disse låtene, men ofte kjørt gjennom filtre og gravd ned i bakgrunnen), og engasjementet hennes for spesielt miljøsak har vist seg å være smittsomt.

Det har lenge vært et element av kapitalismekritikk i musikken til OPN, men den politiske brodden er skarpere og tydeligere på Age Of. De siste årene har verdens undergang begynt å føles mer som noe høyst reellt enn et scifi-scenario, og verdensbildet som fremstilles her er nettopp dette:

Teknologien og overfloden bare vokser, men det gjør også den overhengende faren for at alt kan rives ned av klimakrise og atomkatastrofe, for ikke å snakke om bekymringen for at det menneskelige skal erstattes av teknologien.

Dette utforskes også videre i showet MYRIAD, en blanding av kunstinstallasjon og konsert Lopatin har satt sammen og skal fremføre til sommeren, bygget rundt premisset at fremtidens kunstige intelligens kommer til å fantasere om å være like dumme som menneskene var.

Det er nettopp denne typen humoristisk vri som ofte gjennomsyrer de apokalyptiske grubleriene til OPN, og det må man ikke se bort fra. Basert på beskrivelsen her kan det virke som Age Of bare er en tung og dyster plate – dette stemmer ikke i det hele tatt. Det er en fargerik, underholdende, til tider livsbejaende musikalsk verden – sjekk for eksempel «Toys 2», en glitrende hyllest til Disney-soundtracks.

Jeg vil også driste meg til å påstå at «Babylon», «Black Snow» og «Station» er blant årets aller flotteste låter, bisarr innpakning og tungt innhold til tross.

Verden kan virke som et stadig mer dystert sted, men det er ingen tvil om at musikken lever i beste velgående. Bruk noen timer på å gå deg vill i dette vakre og overveldende elektronikklandskapet, så ser kanskje fremtiden litt lysere ut etterpå.

Age Of slippes på Warp Records 1. juni.​​

Les også: ENDELIG: 39 (!) Lil B-mixtapes lagt ut på strømmetjenestene