«Solo: A Star Wars Story»: Fanservice på tomgang

Solo er for opptatt med å oppfylle krav, og glemmer derfor å overraske.

b
a

Forventningene til Star Wars-spinoffen om Han Solo har etter betydelige uenigheter mellom produsenter og regissører vært noenlunde lave. Spesielt etter overskrifter som «Worst Star Wars Movie Since Attack of the Clones» har sirkulert på sosiale medier har man skjønt at dette ikke kommer til å bli den heseblesende og ungdommelige filmen vi hadde håpet på.

Solo er heldigvis mye bedre enn Attack of the Clones. Men den er ikke noe å juble høyt for.

Etter en seig start bestående av underveldende åpningsbilder og klønete dialog begynner Han Solos (Alden Ehrenreich) reise fra slaveri til frihet, gjennom et spindelvev av gjeld, svik og avtaler med tvilsomme kjeltringer. På det beste minner Solo om den spielbergske løssluppenheten vi kjenner fra 80-tallets Star Wars, der følelsen av et ekte eventyr var viktigere enn noe annet.

Det er kjent at de opprinnelige regissørene Phil Lord og Chris Miller (kjent fra The Lego Movie) stadig prøvde å tøye strikken med manuset til Lawrence Kasdan (manusforfatteren av Empire Strikes Back og Return of the Jedi) og hans sønn Jon Kasdan. Lucasfilm var i utgangspunktet innstilt på å følge manuset som det var skrevet, og etter en rekke vanskeligheter i samarbeidet valgte de å gi dem sparken før de fikk fullført. Isteden satte de Hollywood-veteranen Ron Howard (A Beautiful Mind, Arrested Development) på jobben, som valgte å skyte størsteparten av filmen på nytt.

Star Wars er mildt sagt ikke fremmed for klønete produksjonsprosesser, men å bytte regissør bare tre uker før postproduksjon skapte forventninger om et The Snowman-esque lappeteppe av en film.

Les også: Folkets dom etter «The Death of Stalin»: – Go fuck yourself, Stalin!

Det er ingen mangel på ufarlig blockbuster-moro i Solo. Da de siste bidragene i serien har vært alvorstynget er dette et etterlengtet lystig innslag. Hovedkarakteren er lett å kjenne igjen, med sine arrogante og eplekjekke onelinere, med hjertet på rett plass. Intensitetsnivået er høyt, risikoene er store og neimen har de ikke fått plass til et smått rørende kjærlighetsdrama også.

Solo introduserer oss dessuten for en svært lol karakter: en anti-antroposentrisk kommunist-droide. L3, som den heter, preker konstant om brødre, søstre, rettigheter og frigjøring. Droiden fungerer noenlunde godt som en comic relief underveis, selv om den til tider er veldig insisterende på sitt (nesten) eneste karaktertrekk. Droidefrigjøring er like sårt som det er komisk.

Actionsekvensene er oversiktlige og engasjerende, selv om de ikke er på langt nær så godt koreografert som i sagaen. Spesielt fett er det med et klassisk togran, med en roterende monorail og en bande rompirater som ser ut som de kommer rett ut fra Mad Max: Fury Road.

Filmen har et gritty og cyberpunk-aktig utseende, i tråd med Solos mørke og lovløse ungdomstid. Estetikken føyer seg fint inn i rekken med tidligere filmer. Det føles som en Star Wars-film.

Likevel er det noe som mangler.

Selv om Solo har mye på plass stilmessig er det en mangel på de virkelig minneverdige visuelle sekvensene. Man kan si mye om den forrige Star Wars-spinoffen Rogue One, men ØYEBLIKK hadde den nok av. Star Destroyeren over Jedha City, Krennics hvite kappe i regnet på Eadu, Jyn på toppen av Scarifs signaltårn. Fuckings Darth Vader. Det er en del kule detaljer i Solo, men frysningene er langt ifra så sterke som de burde vært.

Fanservicen som i stor grad har vært tilfredsstillende i de forrige filmene er heller ikke tonet ned, men gir ikke lenger samme effekt. Etter tre nye filmer har man ikke lenger et like barnslig og nysgjerrig forhold til å se non-canon scener man før bare har kunnet fantasere om utspille seg på skjerm. Man kunne av ren intuisjon regne med at hårete fjes ville dukke opp i «gathering the team»-partiet, at en viss blaster ville bli anskaffet, og at de vil klare å fly en viss strekning på mindre enn 12 parsecs. Luften er for lengst ute av ballongen når Millennium Falcon introduseres.

Det er mye som savnes i Solo: A Star Wars Story. Det er mulig Ron Howard bestemte seg for å safe på alle områder for å redde produksjonen. Den er kanskje bedre enn fryktet, men den står ikke som mer enn en ubetydelig fotnote sammenliknet med sine forgjengere. Riktignok en veldig underholdende fotnote.

Solo: A Star Wars Story har premiere 23. mai.

Les også: Morgenbladets etiker, estetiker og… hysteriker?

Solo