«Duets» er en av årets aller kuleste plateutgivelser

– Sampling er bare noe store plateselskaper har noe imot.

b
a

Trompetist Kristoffer Eikrem og DJ Bendik Baksaas beveger seg i det noe merkelige skjæringspunktet mellom DJing og jazz, mellom tilfeldigheter og komposisjon, og trosser definisjonene av alle disse begrepene man liksom må forholde seg til når man skal høre på kunstmusikk.

Med et liberalt, nesten John Cage-aktig syn på hva musikk er har Bendik Baksaas få skrupler når det kommer til eierskap og hva det vil si å være DJ.

– Rollen som DJ er noe jeg er veldig stolt av. Å være DJ er egentlig veldig enkelt. Men jeg ser på det som noe bredere enn å stå ved en miksepult og et par platespillere og spille dansemusikk. Man er jo en DJ med en gang man aktivt gjør noe for å skape en stemning ved hjelp av lyd, tenker jeg.

Så du ser ingen tydelig grense mellom din musikk, og andres musikk du setter sammen?
– Nei, egentlig ikke, ass. Nei, jeg gjør ikke det. Jeg bruker jo samples noen ganger. Og en viktig del av Duets er bruken av feltopptak, der jeg går rundt med opptaker og bruker det i musikken, det er viktig for meg for å skape en god atmosfære. Og de lydene jeg finner ute har jo ikke jeg laget, men jeg var der til å ta det opp. Det er vel så interessant å være den aktive observatøren, den som faktisk følger med, som å være en komponist som skriver musikk fra seg selv. For jeg tror ikke på at det går an å skrive musikk fra seg sjæl. Man er alltid inspirert av noe som kommer utenfra.

Les også: Danske «Team Hurricane» tar for seg radikale tenåringsjenter og deres intense utforsking av følelser

Utenfra, eller i Baksaas’ tilfelle: utendørs. Bak de fine melodilinjene gjør feltopptakene at albumet får en slags filmatisk side.

Hva er det som gjør et feltopptak for deg? Hva er det som bestemmer hva du bruker?
– Det handler mye om hvilke assosiasjoner de gir meg selv. En ting er selve lydbildet, den faktiske lyden jeg har på opptakeren, men så er det vel så viktig med følelsen jeg har knyttet til opptaket. Hvordan jeg følte meg da jeg tok det opp, og hva som var konteksten rundt.

Skjer det at du har en sterk tilknytning til et opptak, men at du så innser at opptaket ikke er så interessant i seg selv?
– Vanligvis pleier jeg vente litt, bare la det ligge en stund så jeg glemmer litt hva jeg føler rundt det. Da blir jeg i stand til å høre det som musikk. Jeg prøver å velge ut lydbilder jeg selv synes er tiltalende. For i utgangspunktet er all lyd musikk. Jeg sitter på balkongen nå og hører på raslingen i trærne, og det høres jo ut som noe jeg kunne prøvd å lage med en synth og brukt i en technolåt. Det er ingen grunn til å skille den lyden fra annen musikk, synes jeg.

– Rollen til observatøren er mer interessant enn rollen til komponisten. En lyd blir musikk i det øyeblikket observatøren bestemmer at det skal være musikk. Jeg liker å se for meg at noen faktisk har komponert ting jeg hører ute. Når fugler flyr rundt, biler kjører forbi, når ting skjer rundt meg i 3D-space, så tar jeg meg selv i å tenke på hvordan noen hadde skrevet det ned hvis det hadde vært komponert.

Baksaas tror ikke det er noen kunstnere som har noe problem med å bli samplet. Sånn, egentlig. Det er først og fremst de store plateselskapene, selve industrien, som driver den krigen.

– For min del må folk gjerne sample Duets så mye de vil, i hvert fall. Jeg er dritnysgjerrig på hvordan musikken min høres ut for andre folk og hvordan de ville brukt det selv.

Foto: Jan Tore Eriksen

– Alle er inspirert av alle uansett. Det å sample blir akkurat det samme som når en jazzmusiker på 50-tallet hørte på en plate han syntes var kul, hørte den mange ganger og spilte til den, så lærer han seg jo mange av de samme licksa og mye av det samme uttrykket. I prinsippet er det akkurat det samme som å sample, bare at sampling er mer «én til én».

Bak det konseptuelle er Duets et avslappende album det er lett å høre på. Baksaas mener det er viktig at tilgjengelighet og dybde ikke ekskluderer hverandre.

– Samtidig som vi ønsker å lage musikk som er en samtale mellom ham og meg så er det også viktig at man kan høre på det mange ganger uten at det blir for enkelt.

Er det det som har vært den tenkte røde tråden gjennom albumet?
– Det som er til felles for låtene er hovedsakelig at de er laga i et samarbeid mellom meg og Kristoffer. Alle låtene består av at en av oss har kommet med en veldig enkel idé, istedenfor at jeg skal ha en idé til en låt, lage ganske mye av det for så at Kristoffer bare skal spille litt trompet på slutten. Så fort jeg hadde en idé, uansett om den bare var ett minutt lang og bare består av én liten synthgreie kan det være nok.

Det motsatte av Miles Davis’ Tutu altså, der Marcus Miller gjorde omtrent alt, bortsett fra å tute over låtene.
– Haha, ja, sånn sett er det jo en motsetning til det. Jeg gjør jo mye sånne ting også, men da gir jeg det bare ut på eget navn. Men Duets har vært drevet fremover av våre felles intensjoner med tanke på hva vi ønsker å lage.

Les også: EKSKLUSIVT: Nasjonalmuseets første utstilling i nytt bygg er en tour de force av norsk samtidskunst

Når bestemte dere for at dere skulle jobbe mot et album?
– Etter Oslo Jazzfestival i 2015 der vi hadde spilt en konsert hvor jeg og Kris ble bedt om å spille et strekk som duo. Jeg satte på noen forskjellige naturlyder og begynte med noen synth-ting, mens Kris spilte. Og det fungerte veldig bra. Det ble sårt, men samtidig interessant og uventet. Det ble senere låta som er på andre delen av skiva, «This is Nothing Personal».

Albumet kan streames, men også kjøpes på kassett. Hva ER greia med kassetter?
– Vi kunne gitt ut på CD, men den hadde jo hørt akkurat ut som på dataen fordi det er en digital fil. Så da tenkte vi at det hadde vært interessant å prøve noe annet. Mutual Intentions, selskapet, har også gitt ut en del kassetter tidligere. Jeg synes det låter dritfett. Problemet med kassett er at det er alt for lite bass. Så klubbmusikk er ikke noe bra på kassett. Men ambient og andre former for musikk synes jeg kassett er utrolig rått til. Lyden blir så varm og driver hele tiden og vibrerer, går litt opp og ned i pitch veldig fort. De lange tonene dirrer litt. Det er en fin effekt som kler vår musikk veldig godt. Det er en del utfordringer med kassett også, de blir slitt for eksempel. Hvis du spiller noe hundre, to hundre ganger, tror jeg den er ganske ferdig. Det synes jeg er ganske fett, det setter en begrensning på musikken.