Det går jo bra med Lil Halima, herregud

19 år gamle Lil Halima vil bestemme alt selv, endre verden og slutte med sosiale medier. Og være med venner, da.

b
a

– Jeg er en veldig introvert person som er vant til å være alene, men når man driver med musikk MÅ man være utadvendt. Det er en liten utfordring. Men det går jo bra med meg, herregud.​

Før årets by:Larm ble 19 år gamle Lil Halima trukket frem som en å følge med på. Noen måneder senere har hun blant annet fått en låt på New Music-listen til Spotify globalt (som eneste norske artist sammen med – du gjetta riktig – Kygo) og blitt booket til flere store festivaler. Den siste singelen hennes, «Train» – en catchy elektropop-låt om å ta toget og tenke på sånt man gjerne tenker på når man tar tog, altså triste ting – ble strømmet 200.000 ganger på to uker.

Hvis det største problemet er at hun begynner å bli for stor er det kanskje ikke så galt?

– Haha, nei, ikke akkurat! Men når man er artist må man snakke om seg selv hele tiden. Meg, meg, meg!

​Sånn som nå, for eksempel …
– Ja. Man må ALLTID snakke om seg selv. Men det er ikke et problem, altså. Bare en utfordring.

Lil Halima, eller Lillian Halima Anderssen som hun egentlig heter, er fra Bardu i Troms – et sted som, hvis du gidder å lese litt om tettsteder, kommuner og fylkespolitikk på Wikipedia, kan slå deg som et av de mest fascinerende stedene i Norge. For mannen i gata er kanskje Bardu mest kjent for militærleiren på Setermoen, der mang en idiot har lært seg å skyte med våpen og vaske rommet sitt, men det virkelig fascinerende med Bardu er det som åpenbarer seg når man snakker med noen derfra: De snakker østlandsk! De kommer fra fåkkings TROMS og snakker østlandsk!

​De første som slo seg ned i Bardu var nemlig østlendinger på leting etter jord for nesten to hundre år siden. Det virker som en ganske bombesikker måte å få alle rundt til å mobbe deg på, egentlig.

Får folk fra Bardu hate fra de som bor rundt?
– Jeg tror heller at de er litt lowkey misunnelige. I Bardufoss for eksempel, der har de ikke egen dialekt. Der har forsvaret ødelagt dialekten helt.

Les også: Sumaya: – Jeg fikk mitt første hatbrev I POSTEN etter to innlegg

Hvordan var det å vokse opp i Bardu? Bra uteliv, for eksempel?
– Haha, det er ETT utested i Bardu. Kjeller’n, heter det. Jeg var der én gang og det var bare menn der. Da må man passe på seg selv, ass. Men ellers var det veldig fint å vokse opp i Nord-Norge. Det har formet meg til den jeg er.

Den hun ble sa for et år siden farvel til IB-linja i Bardu, flyttet til Oslo, slo seg ned der innflyttere utenbys fra gjerne gjør (pulserende Grünerløkka), fikk seg venner – og en karriere i bransjen.

​Velkommen til Oslo. Hva er det verste med å bo her?
– Altså, jeg bor på Grünerløkka og det er en trikk som kjører rett forbi vinduet mitt. Det bråker helt sykt mye hele tiden. I tillegg til at utestedene bråker masse. Men i Bardu så kjeda jeg meg hele tiden. Det er derfor jeg lærte meg å spille så mange instrumenter, synge, male. Jeg bodde i skogen, liksom. I Oslo skjer det ting hele tiden, så jeg må tvinge meg selv til å kjede meg.

Hun kjedet seg faktisk så mye at hun fikk seg kjæreste. På Instagram!​

– Ja, haha! Han (Safario, som også er artist) hørte meg synge på Instagram, og så sendte han meg en melding liksom sånn «hei, la oss jobbe sammen», og så ble det mange meldinger fram og tilbake og så etter hvert flyturer opp og ned. Sykt dyre flyturer…

​Men det var ikke bare kjærlighet uten grenser som gjemte seg bak followers, likes og nitid stirring på listen over hvem som har sjekket den siste storyen:​

– Altså, det som skjedde var at jeg malte coveret til den første singelen til kjæresten min – før vi ble kjærester– og så la han ut bilde av det på Instagram. Så reposta kompisen hans bildet. Den kompisen var Marlon Langeland, altså han som spilte Jonas i Skam.

Haha! Norge ass…
– Ja! Og da Marlon posta det, så så hun som er A&R i Universal det og gikk inn på profilen min, hvor jeg hadde videoer av at jeg sang og bilder av malerier og så videre, og så tenkte hun: «åh, hun er kul!».

Er det ikke litt teit, eller … i alle fall rart at Instagram har blitt så viktig?
– I det siste har jeg tenkt mye på akkurat det! Vi unge er så knyttet til sosiale medier og jeg vil egentlig ta en pause. Men det er litt skremmende det óg – når livet faktisk blir formet på og av sosiale medier. Spesielt vi som jobber i kreative yrker får muligheter gjennom sosiale medier.

​Hvis man skal bli noe så må man være på sosiale medier?
– Det går an uten også, men det er nok veldig vanskelig. Det er så mye lettere å lage musikk enn før, og også mye lettere å dele den, så da må man kjempe om oppmerksomhet på en helt annen måte.

Insta-estetikken din er jo ganske on-fleek, da!
– Det visuelle har alltid vært veldig viktig for meg. Musikk er farger for meg, og så maler jeg jo … Så Instagram-en min er sånn … naturlig. Men jeg tror at vi er litt over hele den der on fleek-greia nå. Eyebrows on fleek, liksom. Nå er det mer sånn: Okay, du er en ekte person og jeg føler jeg kjenner deg. Da kan man slå gjennom. Det er så sykt mange som er «perfekte».​

sleepy

Et innlegg delt av lil halima (@lilhalima)

På skolen fikk Halima toppkarakterer og søkte seg inn på IB-linjen. På fritiden var hun begavet fiolinist, sanger, leder i Bardu AUF, aktiv i NOAH, aktiv i Amnesty … Har hun gitt opp å forandre verden?

– Nei, absolutt ikke! Jeg bare tenker at jeg skal lage en plattform som gjør at jeg har enda større sjanse til å endre den. Jo flere folk som hører, jo lettere er det å spre en mening.

Hvilken mening er det du har lyst å spre?
– Bare kjærlighet, egentlig.

Hm!
– Og selvfølgelig, etter hvert: dra inn litt sånn politiske greier. Men ikke akkurat nå. ​

Les også: Bildeserie: 89 spik spenna gærne tepperussere #NSFW

Forresten: Er du den eneste artisten i Norge som ikke synger om psykisk helse, eller har vi gjort slett research-arbeid?
– Hahah! Det har jeg ikke peiling på, ass. Musikken min hittil har handla om at man kan gjøre det man vil og sånn, men fremover blir det nok mer kjærlighetssanger.

Du er veldig opptatt av frihet? På «Abstract» synger du om at man ikke bør legge bånd på seg selv og bare gjøre det man vil.
– Ja. Litt sånn forholder jeg meg til sjangre også. Folk vil at du skal holde deg til én ting, fordi det er oversiktlig. Det vil ikke jeg.

Med det utgangspunktet byr det kanskje på problemer å være signa på et major label?
– Ikke egentlig. Jeg får hundre prosent frihet. Jeg bestemmer alt kunstnerisk. Så jeg tenker sånn: Jeg er heldig som får jobbe med Universal, og jeg skal vise at de er heldige som får jobbe med meg.

Hva skal du i sommer?
– Spille på festivaler. Kadetten og på Havna 0150. Og så være med venner, da.​