City-dokumentaren er en av de siste årenes beste fotballdokumentarer

Til tross for at «All or Nothing» til tider virker som rendyrket reklame for Manchester City og deres eiere er den en uhyre interessant dokumentar om et av verdens største fotballag.

b
a

Etter flere sesonger med amerikansk fotball og rugby, rettet Amazon Primes dokumentarserie All or Nothing blikket mot Manchester City, og dokumenterte med imponerende god tilgang fjorårets rekordsesong. Kameraet er med på spillerbussen, på treningsfeltet og kanskje mest fascinerende, i garderoben før, etter og under kampene.

Selv med klubbens mange stjerner er den største personligheten i den åtte episoder lange serien City-trener Josep «Pep» Guardiola. Pep er høyt respektert av både spillere, treningsapparatet og den brand-bevisste styreformannen Khaldoon Al Mubarak, men nøyaktig hva som gjør at Pep får så gode resultater gir dokumentaren få svar på.

Kanskje er det taktikken, men den ser vi lite av i serien. Pep viser riktignok spillerne filmer av kamper og motstandere og dytter brikker frem og tilbake på taktikktavla i garderoben, men de fleste instruksene i serien er gjerne ikke mer avanserte enn «keep the clean sheets» og «score the fucking goals».

Peps instrukser er tvert imot ofte fascinerende usammenhengende. På et tidspunkt leverer en intens Guardiola følgende tale i garderoben før kamp:

«Come on guys. When I say with three guys, when I say with three, we are playing that way. We start with four. Maybe we start with four because I see some in the side, it doesn’t matter. When I speak with Nico, three go with Dinho. Fabi on the side, we did it many times. Man on the right, leave the middle. The last one who will go. Guys, pay attention, all together.»

Det kan jo hende at dette betyr mye for innsatsen til City-spillerene. De går jo tross alt ut på banen og holder the clean sheet og scores the fucking goals.

Faktisk ender de opp med den beste målforskjellen i Premier Leagues historie.



Ekstra fascinerende er disse talene siden flere av spillerene sliter med engelsken. Man kan lure på hvor mye den nysignerte brasilianske keeperen Ederson egntlig får med seg der han sitter og stirrer tomt ut i lufta. Konsentrasjonen mangler det også litt på. En av klubbens trenerne forteller kameraet at de må begrense dødballplanleggingen til 10 minutter, etter det slutter spillerne å følge med fordi de kjeder seg for mye.

På et tidspunkt innrømmer til og med Guardiola selv at han ofte bare later som om han vet hva han snakker om for å gi spillerene selvtillit.

Det er øyeblikk som dette som gjør All or Nothing så fascinerende.

Tilgangen er, tross flere åpenbare unnlatelser og rosemaling av dagliglivet i klubben, faktisk ganske imponerende, nettopp fordi vi så sjeldent ser slike bilder fra store klubber (garderobescenene fra VGs På Innsiden av LSK er mye ærligere, men å se Guardiola skrike «hold kjeft» til Wenger er tross alt mer interessant enn å se Frode Kippe smelle igjen dodøra etter tap mot Vålerenga. Såvidt).

Vi er med i garderoben og på lagmøter etter tap mot Liverpool i Champions League, seieren i ligaen og tapet mot Wigan i FA Cupen. Spillerne drar på paintball, synger Wonderwall på flyet og feirer bursdagen til barna sine.

Les også: Ti nye fotballregler som burde innføres snarest

Flere av spillerene fremstår overraskende sympatiske. Vi får se evig positive Benjamin Mendys lange vei fra skrekkskade til comeback, David Silvas bekymring for sin for tidlig fødte sønn og Vincent Kompany som ser City vinne ligaen med svigerfaren, som er Manchester United-fan.

«And after aaaall….»

Dokumentaren har riktignok mangler. Der QPR-dokumentaren The Four Year Plan gjorde de eksentriske eierene til hovedpersoner, nevnes Citys Emiratiske eiere lite. Guardiola stiller opp på bilder med kontroversielle Mansour (og går med den gule sløyfen som viser støtte til Katalonias selvstendighetskamp, men kritiserer aldri klubbens eiere), fansen synger om sjeiken på stadion og YaYa Touré takker Mansour da han får mikrofonen på stadion etter å ha spilt sin siste kamp.

Det er riktignok ikke uvanlig med utenlandske (og ofte veldig problematiske) eiere i engelsk fotball, de aller fleste lagene i landets to øverste divisjoner er eid av utenlandske selskaper, men det er noe spesielt usympatisk med klubbens emiratiske eiere.

Mansour bin Zayed Al Nahyan er visestatsministeren i De Forente Arabiske Emirater, og tilhører familien som styrer landet. Emiratene bruker ifølge Human Rights Watch og Amnesty systematisk tortur for å slå ned på protester. Blant de mange tingene som er forbudt i landet er det å drikke alkohol, danse, kysse på gata og homofili.

Straffene for dette er basert på sharialover og er alt fra piskeslag, steining, amputasjon eller dødsstraff. Anmelder du som kvinne en voldtekt kan du, som norske Marte Dalelv, risikere å få fengselsstraff for å ha hatt sex før ekteskapet.

For en omfattende gjennomgang anbefales Nicholas McGeehans sak hos Medium og Amnesty Internationals side om landet.



Til tross for at serien til tider virker som en lang reklame for Manchester City og deres eiere, og kunne vært mye mer usminket, er All or Nothings 8 episoder lange besøk hos Manchester City blant de bedre og mest interessante fotballdokumentarene som er produsert de siste årene. Serien tar med sitt etterlengede blikk på garderobekulturen i store klubber betydelig steg opp fra lignende dokumentarer som Netflixserien A-Team Juventus og byrival Uniteds dokumentar Beyond the Promised Land fra 2000.

All or Nothing ser du på Amazon Prime.

Les også: Dokuserien «First Team: Juventus» er bra — hvis du liker å ikke føle noen ting