Raymond møter Cezinando før Øya-konserten: – Jeg er emosjonell idiot

Cezinando er siste act på årets Øyafestival. Da er det bare rett og rimelig at han tok en prat over noen øl med Raymond T. Hauger.

b
a

Cezinando, eller «stoffy» blant venner, trenger vel ingen introduksjon. Han er avsluttende act på Øya i år, så hva er vel mer naturlig enn å ta en prat med med Raymond Hauger, Beglomeg-vokalist, en av Norges beste samtalepartnere og en av de siste rockebossene vi har i detta landet?

Cez er for anledningen antrukket i komfortabel lin, budsjettsflipflops, skjorte fra Burberry, Von Dutch-cap og Prada-solbriller. Fra halsen henger et Guns N’ Roses-anheng han har arvet av onkelen sin, og han skjenker opp rødt og svalt aromatisk i pappkrus.

​Raymond: Fruktig! Hvordan var den siste giggen din?​
Cezinando: – Jeg spilte på Slottet nå, ass.

Selvfølgelig.​
– Det var et arrangement eller seminar for «unge ledere».​

Ble du invitert som ung leder eller bare som pur entertainer?​
– Jeg ble invitert som hoffnarr! Neida, jeg ble invitert for å underholde.

Ikke som businessfyr, altså.​
– Ikke business, nei.

Hvilke låter dro du?​
– «Håper du har plass» og «Vi er perfekt men verden er ikke det».

​Som bestilt?​
– Ja.

​Jeg tipper at når man skal inn på Slottet så er det som å prøve å komme inn på Berghain … ​
– Haha, ja, det var veldig stas da jeg kom, egentlig. Først snakket vi med en gardist, sånn «halla, vi skal inn» og så gikk gardisten inn i gardistboothen sin og sa «ja, det er noen som skal inn her», så fikk vi komme inn og så vet du sånn hotellresepsjonstemme … «Cezinando er her!» … Sånn var det! Det var så epic!

​Akkurat sånn?​
– Det var akkurat sånn. Og så fikk vi et veldig flott værelse å henge i.

Backstage på Slottet. Kasse pils?​
– Det var på en måte som en leilighet, men alle rommene var soverom og så var det sånne svære trepulter der med gammelt brevutstyr og sånn. Og i alle rommene så var det store, flotte askebeger og fyrstikkesker!

​Sånne store og tunge askebeger i glass? Folk røyker inne på Slottet, vel?​
– Ja, skulle nesten tro det. Kanskje det er det eneste stedet hvor det er lov nå.​

​Hva skjedde så?​
– Vi spilte og så fikk jeg klem av Mette-Marit. Det synes jeg var hyggelig. Følte det var litt ukongelig av henne å smelle på med en klem.

Les også: Det store Cezinandointervjuet: – Jeg vil jo bli størst 

​Kongen har alltid gitt meg en følelse av trygghet. I hvert fall da jeg var liten. Som den største pappaen som passer på, liksom. Er det det som er funksjonen, kanskje? Kongen gir folk en følelse av at det skal gå bra.​
– Jeg skjønner hva du mener.

​Fikk du noen komplimenter? ​
– Sonja sa at jeg var interessant.

​Det var det hun hadde å si?​
– Ja. «Veldig interessant, veldig interessant» sa hun.

​Cez avslår et tilbud om en siggvart, men tilbyr fyr fra kongelige fyrstikker fra en eske i burgunder. Et lite stykke Slottet-merch.

– Jeg er ikke så opptatt av kongefamilien, men jeg er av en eller annen grunn utrolig opphengt i Ari Behn. Jeg bare synes han er så fet! Han er så jævlig kul.

​Når møtte du Ari?​
– Vi ble faktisk kjent fordi jeg kødderingte ham! Jeg fikk nummeret av min daværende manager.

​Hva var køddet?​
– Jeg spurte om han ville joine releasepartyet mitt. Bare feste og drikke, liksom.

Det er jo ikke kødd?​
– Det startet som kødderinging …

​Men du hadde en agenda?​
– Jeg følte at det var kødderinging å ringe Ari Behn. Det er kødderinging fordi det er køddent, men så utviklet det seg til en hyggelig samtale. Jeg har lyst til å besøke ham i atelieret hans.

​Hvorfor har du så lyst til å henge med Ari? Har du lyst til å suge til deg litt kraftig belevenhet?​
– Jeg synes litteraturen hans er veldig lættis. Han skriver morsomme bøker. Jeg tenker også at Ari er den i Norge som har blitt latt mest. Folk har bare latt han få lov til å holde på hele veien til halve kongeriket. Det er så rått.

​Hehe. Han har jo fått kraftig kjeft også, men det virker som den tida er over. Lurer på hvordan platen din hadde blitt mottatt i Norge om den ble sluppet for eksempel i 1995. Var ikke så mye rom for sånne typer følelser den gangen. Kanskje Ari Behn og Aune Sand har ryddet terrenget og lagt opp løypa for deg litt?​
– Oppriktighet har blitt mer in! Det var nørd å være oppriktig på 90-tallet, så props til de, ass. Jeg skjønner hva du mener. Jeg har ikke noen lag med ironi i min musikk.

​«Håper du har plass» i 1997 … ​
– Jeg lærte veldig mye av «Takin´Ova», den hiphop-dokumentaren på NRK. Jeg visste ikke så veldig mye om hvordan hiphop starta i Norge, i hvert fall ikke så detaljert. Han ene i Warlocks sa noe sånt som at det de holdt på med da ikke var artisteri fordi det var et format som man skulle gjøre alt riktig innenfor. Man måtta ha de og de faktorene for å være en rå rapper. Hiphop i Norge var en ny og eksotisk greie, og så utviklet det seg en tolkning. En slags konsensus mellom de som identifiserte seg med hiphop. Sånn er det jo ikke lenger. Det har gått ganske fort. Det er helt sletta, liksom. Totalt. Det finnes ikke litt lenger, liksom.

Synes Leo Fossen (alias Jayski fra blant annet B.O.L.T. Warhead) var morsom i den dokumentaren: «Alt skar seg da Klovner i Kamp kom på banen». Har du gjort noe på engelsk?​
– Jeg har laget et album på engelsk som ligger på Soundcloud. Det var litt sånn post Lil B-musikk, helt i starten av den cloudrap/vaporwave-greia hvor jeg og en kompis var litt på et sånn yogakjør. Vi leste masse alternative bøker og sånn. Vi sluka hardt. Vi hadde en idé om å lage woke musikk som også var jævlig drøy og seksuell og spirituelt bevisst. Lærte konsepter. Ting vi hadde lest om og trodde vi hadde peiling på. Det skulle være woke og handle om dop og knulling.

​Såpass! Når ble du lei av det, a?​
– Det er fortsatt dop og knulling i min musikk, da!

Da passer det å spørre et gammeldags N&D-spørsmål: Knuller du mye om dagen? Neida!​
– Jeg er opptatt av ord. Jeg liker veldig godt å lese om etymologi. Ordet sensuell betyr bare en sterk sanse-opplevelse. Men det brukes jo alltid i en seksuell setting. Er det bare fordi seksuell og sensuell er så like ord? En smakfull middag er sensuell.

​Jeg tenker ikke på mat som sensuelt. Jeg forbinder det ordet definitivt med noe som er litt seksuelt opphissende. Ikke full ereksjon, men en sånn noenogtredveprosenter.​
– Ikke sant. Halvkram! En liten bulk. Det må være fordi ordene er så like. Men igjen, det å ha sex er jo noe av det mest sensuelle som finnes. Alle sanser brukes.

Siste jeg møtte deg var under Musikkfest da 612 spilte på John Dee. Jeg hadde vel tre-fire punkter jeg ville ta opp, men jeg husker ikke hva det var nå. Husker du?​
– Ja, det var noe om bransje og mote. Jeg driver ikke med mote! Og så var det 612-konserten, da. Det var helt insane. Jeg sto jo på scenen, og når Leon gikk frem til jentene på første rad der … Jeg har aldri sett lignende hysteri, jeg.

​Det var litt sånn Beatles-skriking, var det ikke?​
– Ja, skikkelig Beatles! Jævlig episk. Og de kidsa som kom opp på scenen nektet å gå av. De følte så sinnssykt tilhørighet til gutta, og svarte bare sånn «hei, vi går ikke av scena, ass! Vi er 612, mann! Vi ER 612!». Det må ha vært førti stykker på scenen til slutt. Og på sistelåta «612 for alltid», da Thomas bare reiste seg fra rullestolen, liksom. Episk.

​Ja, det var morsomt. De tok låta to ganger på rappen, og det bør man jo gjøre. Er den gjengen gamle kompiser av deg?​
– Jeg er et par eldre enn de. Jeg møtte vel Leon da han var tretten og så møtte jeg Thomas gjennom ham.​

​Dere hang sammen?​
– Nei, Leon var vel litt mer drittunge enn meg. Haha.

​Vi møtte OnklP senere den kvelden.​
– Ja, fader. Pål tok meg med på min første turné! En Slekta-turné for tre år siden. Jeg hadde gitt ut to album, og det var før jeg vant Urørt.

​Var det OnklP og Jaa9 som plukket deg opp?​
– Jeg møtte Pål og Johnny gjennom det «Gatekunst»-musikkprosjektet. Så vi ble egentlig teamet opp. De har alltid vært veldig supportive og heia veldig på meg.

​Og nå er du gått hen og blitt større enn de?​
– Kanskje akkurat nå. Men de har et større legacy, da.

​Ja, det er logisk. Er du størst nå?​
– Jeg er ikke sikker, jeg. Hva synes du?

​Jeg vet ikke hvordan jeg skal måle det. Hva er siste boss i Norge, tenker du? Er det sistesloten på Øya?​
– Det er jo en av de tingene. Definitivt.

​Ja, det er siste verden, i hvert fall. Spille på Slottet. Skavlan. Sisteslot på Øya.​
– Det er litt morsomt at forrige gang jeg ble intervjuet av NATT&DAG så sa jeg noe sånt som at jeg plutselig føler meg litt i samme liga som Vaular og gutta, og da ble jeg spurt om jeg kunne ha avsluttet Øyafestivalen. Da svarte jeg «nei, jeg veit ikke, vi får se da», og da visste jeg jo allerede at jeg skulle spille. Så det er litt gøy at det skjer nå. Det er virkelig stort, det der. Jeg har aldri før hatt en krone til å lage show eller en skikkelig produksjon.​

Les også: Er det egentlig noen som IKKE liker Cezinando? 

​Det blir spektakulære greier og masse overraskelser og det hele, ikke sant?​
– Det blir mye produksjon, liksom! Utover det vil jeg ikke si så mye, ass. Nå reiser jeg med fire strykere, to blåsere og en trommis- og perkdude. Ole Torjus fra Rytmeklubben som var hovedprodusent på albumet er med som kapellmester.

La oss bare si du er størst nå, da. Hvordan holder man på det?​
– Til syvende og sist så koker det jo ned til musikken. Hvordan den resonnerer med de som hører på den. Hvor mange som hører på den. Tror du det er flere mennesker som hører på Karpe Diem enn som hører på meg?

NATT&DAGs Øya-bilag

​Usikker. Vil kanskje tippe det begynner å bli flere og flere av de samme? Sikkert flere voksne som hører på deg nå. Strykerne tiltaler de voksne, vøtt. Sonja elsker de strykerne.​
– Mange av de Skam-tilhengerne er ganske voksne folk. Hver gang jeg spiller i Danmark så kommer det sånne Skam-gjenger som har reist fra andre steder i landet og de er gjerne førti pluss, liksom.

​Men du gjør som du selv vil, du? Selv i mainstreamen?​
– Jeg kan ikke ta hensyn til en dritt annet enn meg selv. Jeg er signet til meg selv. Jeg har alltid følt at jeg vet best og har aldri tvilt på den følelsen.

​Lekkert, mann. Har du lest noe om emosjonell intelligens?​
– Jeg er emosjonell idiot.

​Du lar følelsene ta overhånd? Jeg kjenner den. Du har vært følsom hele livet?​
– Jeg hadde mye angst som barn. Jeg synes verden var veldig skummel, og at jeg følte at det var lite kjærlighet. Det er vanskelig å forklare som voksen, siden det er tanker fra et barn. Jeg hadde mange stemmer i hodet.

​Åssen opplever du verden nå?​
– Nå som jeg har funnet en identitet og plass, og fungerer på min måte i min opplevelse av verden, er det bedre.

​Du spiller mye for Skam-gjenger i Danmark nå? På Vega, eller? Det er en kul scene.
– Nå har jeg spilt i Danmark tre ganger. Jeg spilte på Lille Vega i november i fjor, men i november i år så gjør jeg Store Vega. Dødsfet scene! Det er liksom som et kompakt Rockefeller.

Ser du for deg å turnere i Europa?​
– Jeg har ikke så stort internasjonalt publikum. Klart jeg har litt gjennom Skam, men det er veldig spredt.

​Så du tenker størst i Skandinavia da? Du kunne jo blitt Bono med de brillene der!​
– Ja, men hva heter han som har skrevet Løvenes Konge-musikken igjen?

​Elton John. ​
– Jeg har hørt at han skal ha et temperert rom til solbrillene sine. Vi har jo alle vært der hvor solbrillene har helt feil temperatur, men jeg synes det er litt drøyt med et eget rom.​

​Rare greier. Har du lyst til å bli filantrop som Elton?​
– Jeg har veldig lyst til å bruke pengene mine på noe.

​Du vil redde verden bittelitt?​
– Jeg vet ikke om verden kan reddes, ass. Men jeg vil veldig gjerne bruke pengene mine på noe betydningsfullt. Noe som varer. At de blir til noe som finnes i verden.