Ingrid Espelid Hovig: – Livskvaliteten bør holdes ved like så lenge en kan

Ingrid Espelid Hovig om norsk mat, gamle dager, gamle damer og persille.
b
a

Dette intervjuet sto på trykk i NATT&DAGs marsutgave i 2007. 

NATT&DAGS ÅRLIGE prisutdeling en lørdag i januar. Osloprisen deles ut i Christiania Teater, tidligere Filmteateret, i Stortingsgaten. Her er stort sett alt dekket i deilig, rød velour, hvilket gjør at lyden er dempet og svært, svært behagelig. Det er uvanlig å være i en full­stappet sal uten at lyden føles skrallende. Mange har pyntet seg. lkke jeg. Vi sitter på balkongen og nipper champagne. Jeg er helt susete. Dette er den beste Osloprisen på lange, lange tider. Turbo­-Hertis er konferansier, han er i kanonform. Han har tatt på seg komistøvlene, og har en liten vits for hver eneste introduksjon. Ikke alt er like mor­somt, men det er ikke meningen heller. Tonen er bløt og utsøkt avvæpnende, og han klarer å få alle til a føle seg velkomne, bade på scenen og i salen. Wonderful. Det er en klukkende, uredd stemning.

Åh, der er Marianne Aulie! Hun er pen! Hvor høy er hun egentlig? Hun skal dele ut pris, og benytter anledningen til å lese et lite dikt først. Budskapet i diktet er at kvinner må ta imot menn på en seksuell måte. At mann og kvinne hører sammen. Språket er direkte, jeg kunne sikkert ha gjengitt noen gloser, men det passer seg ikke i denne sammenhengen. Det funka bra der og da. På et tidspunkt hadde jeg begge hendene i været og gaulet anerkjennende. Aulie satte sitt preg på hele kvelden, ikke bare fordi hun er ualminnelig attraktiv og tar seg fantastisk godt ut i kjole, men også fordi hun hadde kjøpt inn kassevis av sjampis til alle sammen. Denne episoden sier noe om at det noen ganger nytter å kjøpe seg venner. Skjenk meg vindskjeiv og bli elsket tilbake.

Nå skal prisen for beste spisested deles ut. Hvem skal få æren? Det blir en nærmest litt andek­tig atmosfære i det Ingrid Espelid Hovig kommer smilende inn på scenen. For en applaus! Vi er glade i henne, alle sammen. Og hun er glad i oss!

Les også: Smil & Gift møter Ingrid Espelid Hovig

Hun er et av våre mest kjente TV-fjes, hun har blitt slått til ridder av St. Olavs orden, 1. klasse, hun har vært deltager i Fredskorpset i Uganda på slut­ten av syttitallet, og synes filmen om ldi Amin, The Last King of Scotland, var temmelig god, og for tiden jobber hun med kokebøker. Vi møtes et par uker senere i fotostudioet til Sebastian Ludvigsen. Ingrid Espelid Hovig er sikker i bevegelsene, stø i blikket og nøktern i uttalelsene, og alle vi andre er akkurat passe starstruck. Og fulle av spørsmål.

Du brukte alltid kruspersille på TV, men nå er det bare bladpersille. Hvor har det blitt av kruspersillen?

– Det finnes fortsatt kruspersille. Man får kjøpt dem i potter. Men kokker bruker ikke kruspersille, de bruker den flatbladete. Den smaker bedre, og er lettere å hakke og strimle, sies det.

Har du faser du går igjennom, hvor du har dilla på en bestemt ting? Toast med appelsinmarmelade hele uka? Spinatblader med koriander?

– Jeg spiser ganske variert hele året. Men brok­koli går igjen hele tiden. På mine eldre dager blir det ganske mye fisk. Alt fett i fisk er veldig bra. Det er jo en ting jeg har med meg fra barndommen. Jeg kommer tilbake til gamle barndomsvaner. Vi spiste masse fisk, jeg kommer fra en øy utenfor Bergen, så det var lett å komme seg til fisketorget, eller fiskebilen.

Men var det ikke fullt av depresjon og fattig­dom på tjue- og tredvetallet?

– Jo. Det var dårlige tider. Jeg er født i 1924.

Var det mat nok til alle, da?

– Nok og nok. Det var nok mange som hadde det veldig knapt, ja. Men man ble vel mett på ett eller annet. Det var snakk om veldig enkle ting, altså, jeg er ikke så sikker på om folk i dag ville ha kunnet overleve på den maten der.

Hva var det folk spiste, da?

– Det gikk mye i graut. Vassgraut. Vann, byggmel og litt salt. Og da var det ikke sånn at det var sukker til grauten, nei. Kanskje litt skummet melk. Far hadde fast arbeid, så vi klarte oss bra. Da jeg kom til Oslo noen år senere, fikk jeg høre at det var vanlig å dele jobbene. Folk hadde halve jobber, sånn at flere kunne være i arbeid. Det var dårlige tider, ja.

Men hvis dere bodde på en øy, så må det vel ha vært tilgang på fisk? Fisken vet jo ikke at det er depresjon.

– Ja. I min familie var man ikke vant til å fiske, men det var alltid å få kjøpt.

Jeg har hørt at det var mye vond mat under kri­gen, fisk som smakte harskt og sånn. Har du noen vonde minner?

– Egentlig ikke. Vi hadde den fordelen hjemme hos oss, at vi likte all slags mat. Vi spiste veldig mye sild. Det var jo helt fantastisk da sildefisket startet etter jul, i slutten av januar, da kunne vi få tak i så mye fersk storsild som vi måtte ønske. Den kunne stekes, en del ble kokt, man kunne lage sildekaker, man røkte sild og det var fantastisk! Og poteter, når du fikk tak i det. Potethøsten slo jo feil i 1942.

Det visste jeg ikke.

– Da spiste vi kålrot istedenfor. Sild og kålrot. Og vi syntes det var veldig godt. Men det var nok ikke alle som syntes det var like godt, da. Brødet var av et mel som vi kalte for brødmjøl. Det var ikke så godt å få det til å heve seg, så det ble ganske klamt og kleimete. Litt klissent. Vi var heldige som tålte det, det var det ikke alle som gjorde. Jeg var nest yngst i en søskenflokk på fem. De dårlige tidene er jo så veldig lenge siden. Jeg tror de færreste kan forestille seg hvordan det egentlig var, med tanke på den enorme overfloden vi har i dag. Etterhvert som tidene ble bedre, og vi fikk kjøleskap, elektrisk komfyr og det man kunne ønske av tekniske hjelpe­midler, da skulle vi liksom lage alt det vi hadde gått glipp av tidligere.

For å ta igjen for det tapte?

Jeg tror det. Folk ønsket kanskje ikke å ta igjen for seg selv, men de ville gi det beste de kunne gi til dem de var glad i. Det resulterte i at maten ble veldig feit og søt.

På femti- og sekstitallet?

Ja, det har jo for så vidt bare fortsatt, det. Det skulle smake litt ekstra godt, man kunne bruke litt smør, en fløteskvett i sausen eller suppa, også til hverdags. Kanskje litt kremfløte her og der. Dette var jo ikke vanlig verken før eller under krigen. Det var nok en årsak til at det ble så mye hjerte- og karsykdommer etter krigen. Veldig mye mettet fett. Det viste seg at at over halvparten av dødsfall hos menn, skyldtes hjerte- og karsykdommer. På den store matvarekonferansen i Roma i 1974 ble grunnlaget lagt for Statens ernæringsmelding som kom året etter. Dette var viktig a være klar over. For oss dreide det seg om å anbefale folk å redusere fett i den vanlige kosten.

Tobakksrøyking blir stadig vanskeligere tilgjenge­lig. Kan du se for deg en lignende kriminalisering av usunt fett?

– Nei, de vil ikke kunne kriminalisere fettforbru­ket, men man kan anbefale å redusere forbruket av mettet fett.

Men de kan jo gå i gang med tiltak, for eksempel legge avgifter på usunne matvarer?

– Jeg tror det vil ha mer for seg i forhold til sukker. Barn spiser enorme mengder sukker. Tannhelsen har blitt dårligere.

Virkelig?

– Ja. Skoletannlegene prøver å advare mot suk­kerforbruket.

Huff. Hva er det beste du vet?

– Hm, jeg liker jo all slags mat. Men jeg er veldig glad i fisk. Og jeg må jo følge sesongen. Hvis jeg skulle ønske meg et måltid nå, så ville jeg nok valgt fersk skrei, bare trukket, sammen med lever og rogn. Det er et herremåltid. Men hvis du hadde spurt meg om høsten …

Espelid Hovig lener seg litt over bordet, og setter opp et umiskjennelig, lurt blikk. Hun snakker med lav, lav stemme.

– … så ville jeg sagt lutefisk. Fantastisk.

Hva med sommeren? Makrell?

– Makrell, ja. Og så har du den vesle fjordsilda. Og en seibiff er jo ikke å forakte. For å sitere profes­sor Kaare Norum: Seibiff – biffen som aldri er seig!

Hahaha!

– Hehe. Og kongekrabbe. Du verden, for en opplevelse. Det er noe av det aller beste jeg vet.

Er det noe du ikke liker? Rosenkål?

– Hva? Jo, det er godt. Det passer til vilt, selvfølgelig. Har du aldri likt rosenkål?

Jeg tror jeg fikk det servert da jeg var for ung til å sette pris på det. Pleier du å invitere folk hjem på middag?

– Det har jeg jo gjort ganske mye. Kanskje ikke så mye nå for tiden. Nå er jeg jo såpass gammel og alene. Jeg inviterer gjerne folk ut istedenfor.

Jaså. Hvor da?

– Det er mange hyggelige plasser. Kastanjen. Den indiske i Bygdøy Allé. Og Kafe Elise er jo hyggelig. Det er veldig synd at Magma har sluttet. Na er det Egon der istedenfor.

Det er cirka 25 år siden Espelid Hovigs Den rutete kokeboken kom ut. Siden da er det mye som har forandret seg.

– Nå kan du jo få hele verden i Oslo. Du kan få råvarer som vi nesten ikke ante at fantes. Tenk deg på syttitallet, da kom det jo en bråte nye råvarer, paprika, avocado, fersk chili, brokkoli, alle de forskjellige salattypene.

Hvitløk.

– Vi prøvde oss med hvitløk på Fjernsynskjøk­kenet på begynnelsen av syttitallet, og det var ikke populært. Da fikk vi mange brev fra husmødre som mente at det måtte jeg ikke bruke, for det var å skjemme ut maten.

Wow. Hvorfor? Var det bare selve smaken, eller var det fordi man tenkte at pakistanere luktet hvitløk, eller hva?

– Det kan godt hende. Det var nok mange som syntes at hvitløklukten av innvandrere var forferde­lig. Etterhvert vente folk seg til lukten. Vi prøvde igjen ti år senere, på åttitallet, da lagde vi kylling med førti hvitløksbåter på Fjernsynskjøkkenet, men da syntes alle at det var helt fabelaktig! Vi fikk en haug med brev fra folk som ville ha oppskriften. Da var de modne. Nå tenker jo ikke folk på at de spiser hvitløk lenger, eller at det liksom lukter. Jeg hører aldri noen si «åh, nå har jeg spist hvitløk, nå stinker jeg sikkert!»

Haha!

– Hører du noen som sier det?

Nei, aldri.

– For nå har jo alle spist det likevel, så det er ingen som lukter det.

Det har blitt en del av folkelukten, så å si.

– Ja.

Hvordan oppfatter du våre dagers oppblomstring økomat?

– Jeg forstar godt at folk er opptatt av at de ikke skal få i seg stoffer de ikke vet hva er. Men at det går an å brødfø hele verden med økomat, det tror jeg ikke. Avlingene vil ikke bli store nok til å dekke matvarebehovet. Men det er jo veldig fint at folk tenker i de baner.

Da Fedon Lindberg ble et kjent navn i Norge for noen år siden, bar pressedekningen preg av å handle om verdier. Det var Norge vs. moderne tider. Brødskive vs. ruccola. Var det nå så sikkert at pottiter og kneipp var like sunt som vi var blitt oppdratt til å tro? Etter god journalistisk logikk, ble dette betegnet som en «konflikt» mellom gamle og nye verdier.

Hva synes du om Fedon? Er du enig med ham i at det ikke er smart å spise for mye brød? 

– Altså, Fedon startet jo med å snakke om kosthold som kunne forebygge diabetes. Jeg sa til ham at jeg spiser poteter, jeg. Og da sa han «ja, spis poteten din, du, Ingrid», hehe. Men det går jo an å overdrive hva som helst. Og den konflikten var jo ikke så stor som folk ville ha det til. Vi er jo ikke så fryktelig uenige. Man bør ha et variert kosthold.

Du representerer det norske, det tradisjonelle. Følte du deg truet da han dukket opp?

– Haha, nei nei nei, jeg har aldri følt meg truet. Jeg forholder meg til kostholdsinformasjon som kommer fra etablerte ernæringsfolk.

Hva er smaksløker?

– Det er disse små knottene som sitter på tunga.

Jeg har hørt at hunder ikke har smaksøker i det hele tatt, men at de bruker luktesansen til å identifisere maten først, og etterpå merker de bare konsistensen.

– Du vet at smak hos mennesker er jo også forbundet med flere sanser, både luktesansen, hvordan det ser ut, og konsistensen. Og hørselen er viktig, tenk på hvordan det høres ut når man for eksempel spiser en sprø toast, det er en spesiell lyd, og en viktig del av opplevelsen.

Er det sant at gamle mennesker mister smaks­løkene, at de ikke smaker forskjell på sukker og salt?

– Jeg har ikke registrert det, i hvert fall. Men det kan jo hende at man ikke tenker så ofte over det. Jeg synes mat smaker veldig godt fortsatt. Det er vel sånn at sansene blir noe svakere etter hvert som tiden går. Folk som jobber med maten på gamle­hjem burde kanskje være flinkere til åa smaksette maten litt sterkere, sånn at de gamle kan ha en smaksopplevelse. Det må jo ikke være sånn at man tenker motsatt, at de smaker jo ikke noe likevel, sa det er ikke så farlig.

Hm.

– Livskvaliteten bør holdes ved like så lenge en kan.

Hvordan synes du det er å bli gammel?

– Jeg har vært veldig heldig, for jeg er jo fortsatt i arbeid. Det gjør at jeg holder meg i vigør. Jeg prøver å holde meg oppdatert på enkelte ting i forhold til arbeidet. Jeg er jo også ganske frisk, og det gjør at jeg kan komme meg ut og bevege meg. Det er veldig viktig å mosjonere. Jeg går fram og tilbake til jobben på Gyldendal, det er god trim. Og jeg bor i fjerde etasje uten heis. Det er viktig å være i sving.

Du representerer på et vis den norske husmoren, hun som står klar med maten når far kommer hjem fra arbeid. Nå har vi jo litt andre kjønnsidea­ler. Hvordan føler du at det påvirker matlagingen og matkulturen?

– Sosiologen Runar Døving har gjort en under­søkelse som viser at folk fortsatt spiser middag sammen. Så hvis det stemmer, må nok folk lage ganske raske middager. Det har så mye a si at man spiser sammen, det har en langt større betyd­ning enn bare å få i seg mat. En skulle samles til måltider.

Spiser du sammen med noen hver dag?

– Nei, ikke hver dag. Men jeg har jo et fint nett­verk, og spiser ofte sammen med andre.

Dette intervjuet sto på trykk i NATT&DAGs marsutgave i 2007.