Sassy 009: – Vi er jo ikke kompromissløse, vi gjør bare akkurat som vi vil

– Før vi gikk på scenen, så stod vi inne på et sånt lite rom, tok hverandres hender mens vi stod i en sirkel og bare: «Neste år, så skal vi spille på Øya».

b
a

– Hva er dette for et sted.

Det er Teodora Georgijevic, et av medlemmene i Sassy 009, som spør. Vi har avtalt å møtes ni på morgenen i et fotostudio på Ensjø i Oslo.

På et skilt litt lenger ned i gata står det «Ensjøbyen: Et sted for vekst». Og én ting er betongsikkert, og det er at det i alle fall er rom for vekst: Ensjøbyen, som ligner noen kraftige kimchivaffel-kast unna Tøyenparken og Øyafestivalen, domineres av næringsbygg og bilforhandlere, og ser på nåværende tidspunkt ut til å være i kraftig kollisjon med idealistiske boligprosjekter og byråkrati. ​

Det er som om at stedet ikke helt vet hva det skal eller vil være. Litt som Sassy 009 for halvannet år siden.

 

I januar 2017 ble Sunniva Lindgaard, alias Sassy 009 på Soundcloud, spurt om hun ville spille et set på Chateau Neuf, den store murklossen på Majorstua hvor Blindern-studenter går på konsert når de ikke vil møte andre enn Blindern-studenter.​

– Hva skulle jeg liksom gjøre, da? Jeg hadde jo bare laget masse beats på Soundcloud … Skulle jeg bare stå der og trykke PLAY?

Les også: FAKETHIAS med ny EP: – Som om det klør en kløe i hjernen

Hun ser på de to andre. Vi sitter i kontorfellesskapet for kreativ virksomhet, innkapslet i et rom med tynne le-vegger og teppegulv fra en tidligere Astrup Fearnley-utstilling. Ingen av dem hadde tenkt på hvor mye søppel kunst faktisk genererer.​

– Men vi kjente hverandre fra skolen, og vi hadde snakket om å lage et band. For jeg kunne jo lage beats, Teodora kunne synge og Johanna (Scheie Orellana) kunne spille fløyte. Så nå var det jo en ypperlig mulighet til å bare realisere det vi hadde snakket om lenge.

Seks dager senere stod de på scenen på Chateau Neuf med et halvtimes set som inkluderte beats, vokal og fløyte – og ti sekunders stillhet mellom hver låt til applaus. De trykket PLAY, danset retningsløst på scenen mens Johanna spilte fløyte live.

– Det er jo egentlig sånn musikken vår er. Vi har forhåndsproduserte beats, og jeg spiller en slags play-along på fløyte til dem, litt sånn som vi gjorde i korps som små. Herregud. Jeg husker jeg spilte play-along til MacGyver. ​

Og i likhet med Ensjøbyen, så var det rom for vekst for Sassy 009 også. Siden konserten på Neuf har de vunnet prisen for årets stjerneskudd på Bylarm, vært Spellemannominert til årets elektronika med EP-en Do you mind og fått hederlig omtale på bransjenettsteder som Pitchfork, The Fader og Vice Music. De har spilt på SXSW i Texas, Field Day i London, Piknik i Parken og Træna. Nå skal de spille på Øyafestivalen.

– Okay, dette er faktisk veldig gøy. Rett før vi gikk på scenen på Chateau Neuf…, begynner Teodora, men møter motstand fra de to andre.

– Ikke si det, utbryter de i kor.

Men Teodora fortsetter:​

– Før vi gikk på scenen, så stod vi inne på et sånt lite rom, tok hverandres hender mens vi stod i en sirkel og bare: «Neste år, så skal vi spille på Øya». Vi bare: «dette er stort».​

– Og det ble det jo også. Vi spådde oss selv, sier Johanna.​

Ifølge henne har de hele tiden har tatt veldig bevisste kunstneriske valg, de har valgt konsertstedene med omhu og de har hatt et bevisst forhold til hvordan de vil fremstå: prosjekt Sassy 009.

– Jeg tenker på Sassy 009 fra jeg står opp til jeg legger meg, sier hun.

Hittil har de sluppet fem låter med progressiv undergrunnselektronika, og de røper at de har flere på lager.

– Nærmere eksakt åtte. Vi har dem bak øret, skyter Sunniva inn.

Men ikke tatovert som noter, selvsagt. Det ville i det hele tatt vært litt for tidstypisk. For mye med strømmen, kanskje. I et intervju med Aftenposten for litt siden stod det at Sassy 009 ikke var som alle andre popartister, men at de likevel insisterte på å ikke bli kalt motstrøms. Men er ikke det å være motstrøms en bra greie?​

– Jo, men vi er jo ikke det. Etter Bylarm var det noen som begynte å skrive at vi var et kompromissløst band, og etter det var plutselig alle enige om at «ja, de er det kompromissløse bandet», sier Sunniva, og utfylles av Teodora:

​– Vi er jo ikke kompromissløse heller. Vi gjør bare akkurat som vi vil, og man er jo faktisk ikke kompromissløs når man bruker den friheten som man faktisk har, som alle i dette landet faktisk har. Det er vårt frie uttrykk.

Les også: HIGH FIVE: Må man bli sparket i pungen for å matche denne falsetten? 

Da de var i London, forteller Johanna, møtte de for eksempel flere ytterliggående, ropende, skalla feminister.

– Og sånn er jo ikke vi. Vi har jo langt hår også, så sammenlignet med de var jo vi uskyldige blomsterpiker.

Men i en norsk kontekst er dere jo kanskje motstrøms? Dere har jo rakket ned på musikkbransjen og kritisert «privilegerte, uengasjerte hvite menn»?

– Ja, og med rette? Musikkbransjen er jo blitt helt sinnsykt kommersiell. Man finner ikke Astrid S ute og kritiserer. Det handler jo om å tjene penger. Vi gjør som vi vil, og ja, det går jo rundt, svarer Sunniva.

​– Men det er likevel frustrerende. Det var en CNN-journalist som snakket om at Norge hadde en sinnsykt bra undergrunnsmusikk, men her ser vi jo nesten bare på antall streams og avspillinger på Spotify. Jeg blir faktisk oppriktig trist av å se på Smerz, de gjør det så jævlig bra, men de får jo ingen oppmerksomhet i Norge, sier Johanna, og utdyper:​

– Når det er sagt, så er det jo ikke alt vi kritiserer. Brennpunkt på NRK for eksempel, fy faen det er viktig.