SPESIAL: Oslos siste drittgate

Vi ba førsteårsstudentene på fotojournalistutdanningen på OsloMet om å fange stemningen i Brugata.

b
a

Oslo. Alt skal repareres, gentrifiseres eller bygges nytt. Enten det er Thon som skal ha rikere leietagere, byrådet som skal ha sykkelfelt og gågater eller havneområdene som skal være et verdens-rekordforsøk i antall mathaller og badesteder man får plass til i sprekkene mellom en håndfull signalbygg. Selv Trondheimsveien er sakte, men sikkert i ferd med å ryddes opp. Og som vi har omtalt tidligere, blir det snart Gunerius og Brugatas tur også.

Men enn så lenge er Storgata fremdeles noe dritt. Gata som går fra Domkirken til Legevakta, som domineres av dundrende trikker og råkjørende busser, og som delvis rammes inn av byens (om ikke verdens) smaleste fortau. Du er der kanskje daglig på vei til jobb eller skole. Kanskje er du innom på vei til Strøget-passasjen eller Prindsens hage. Men hva med å henge der for gatas egen skyld?

Vi ba førsteårsstudentene på fotojournalistutdanningen på OsloMet gjøre nettopp det. Her er menneskene, butikkene og stemningene de fant.​

Ola Vatn: På neglesalongen i Brugata finner vi sexarbeidere, romfolk, bestemødre og rusmisbrukere

Camilla Alexandra Lie: Burlesquedanseren

Jan Langhaug: Postkortsamleren

Jil Yngland: Folka i Oslos trangeste og farligste gate

Mina B. Ræge: Kakefolket på Zagros

Nanna Aanes Wolden: Den ekstremt rare butikken Pentagon Army

Roar Bye Blåsmo-Falnes: Storgatas 110-åring