St. Vincent: – Hør på albumet hvis du vil vite mer om livet mitt

b
a

Hello, Annie?

– No. I’ll bring her to the line, svarer en kvinnestemme.

​Jeg settes på vent, og får to minutter til å innfinne meg med at Annie Clark, bedre kjent som St. Vincent og en av Øyafestivalens headlinere, selvsagt ikke ringer opp selv. Herregud! Verdenskjente artister er naturligvis omringet av folk som tar seg av sånne oppgaver.​

Telefonfadesen bidrar til å gjøre et allerede stresspreget intervju enda mer anspent: I fjor publiserte nemlig St. Vincent en videoserie på Instagram der hun raljerte over intervjuspørsmål hun mente var bak mål. Spørsmål om hvordan det er for henne å opptre med høye hæler, hvilke råd hun vil gi unge musikere eller hvilke bøker hun har lest i det siste. Det er fint å få noen enkle tips til hvordan man bør (eller ikke bør) gjøre jobben sin, et slags intervju-kit, men fremfor alt utløste Instagram-ranten en redsel for at hun skulle avslutte intervjuet i raseri. ​​

Det spraker i telefonen. St. Vincent er i andre enden.

​Det nyeste albumet hennes, Masseduction, er etter sigende hennes «mest personlige hittil», og som St. Vincent selv uttrykker: Hør på dette hvis du vil vite om livet mitt.​

Les også: Hva skal du se på Øya? Vi spurte kultureliten 

Du synger om å finne en ung elsker neddopet i badekaret, kink og rollespill, og eget misbruk av sovepiller.
– Jeg har alltid skrevet veldig personlige album, men tidligere var det på en måte ganske vagt, du måtte kanskje analysere en del for å finne ut av hva sangene faktisk handlet om. Dette albumet er litt annerledes, fordi det er ganske eksplisitt. Og det har ganske eksplisitt tematikk.

​… som sex, kjønnsidentitet, makt og konsumsamfunnet-
– Ja, det er viktige temaer, synes jeg. Det føltes som om tiden var inne for å skrive om det.

En av låtene på albumet, «Slow Dance», skrevet sammen med Joy Williams fra The Civil Wars, ble i starten av juni utgitt i ny drakt: «Fast Slow Dance». Som låtas tittel nok røper er den en raskere versjon av den opprinnelige. Et par uker senere kom musikkvideoen, med en svett St. Vincent på et et dansegulv fylt til randen av lærkledde, avkledde, menn.​

– Det virket som en sang som kunne ha mange forskjellige liv, og dette er låta iført discobukser på et svett New York-dansegulv, forklarer hun.

Hvordan gikk det til?
– Det begynte egentlig med at Taylor Swift hørte den, og likte den veldig godt. Hun spurte meg og Jack (Antonoff, produsenten, journ.anm.) om vi ikke kunne være så snill å lage en pop-
versjon av låta. Og jeg var sånn: «ja, jeg kan faktisk høre at denne kan fungere som en pop-låt». Det var noe litt sånn tidlig-Madonna over det… så jeg lagde den.

Du får det til å høres enkelt ut!
– Noen ganger starter jeg med beats, noen ganger med tekst, og av og til våkner jeg fra en drøm med en melodi i hodet mitt. Da skynder jeg meg å ta lydopptak.

Som barn hørte hun på Billie Holiday, Led Zeppelin, mye rock & roll, metal og grunge, men hun sier det var All along the watchtower av Jimi Hendrix som utløste noe. ​Hun forteller at «det var som om at det gikk et lyn gjennom kroppen, og jeg måtte finne ut av hva og hvordan man lager den magien». Det gjorde hun, men livet handler jo om å gi å ta.

– På videregående fikk jeg kallenavnet «Missing in action». Det var fordi alle vennene mine dro ut og festet og jeg var sånn «ja, selvfølgelig kommer jeg»… og så kom jeg ikke, fordi jeg var hjemme på rommet og spilte gitar. ​

Les også: Uteklubb: – Det er definitivt et tomrom i norsk uteliv 

​Nå som vi snakker om kallenavn: Det er en låt av Nick Cave som har gitt opphav til artistnavnet ditt:  «There she goes, my beautiful world» – der han synger om at dikteren Dylan Thomas drakk seg ihjel og døde på St. Vincent Hospital. Hvorfor akkurat den linja?
– Jeg likte den linjen fordi den er så trist… og veldig morsom.

Noe som i utgangspunktet er veldig trist, men som ble morsomt, var samarbeidet med David Byrne fra Talking Heads: De ga ut albumet Love This Giant sammen etter å ha møttes på en veldedighetsfest for HIV og Aids i 2009. Tre år senere hadde de et album med tolv sanger.

​– Vi begynte først å skrive et par sanger. Tanken var vel egentlig at vi skulle ha en liten låtsamling til en annen veldedighetskveld, men så likte vi veldig godt det vi gjorde, og så bare fortsatte vi å jobbe fram til vi hadde et album. Og så gjorde vi en fantastisk turné.

St. Vincent har også samarbeidet med Sufjan Stevens (sist sett på store deler av soundtracket til den Oscar-vinnende filmen «Call me by your name»), og i høst skal hun være med på Florence & The Machines turné. Hun har gått fra å sitte alene på rommet med gitaren til være på veldedighetsmiddager med David Byrne, ha ringende assistenter, overraske stressede intervjuere med vennlig lynne og få «St. Vincent» i stadig større bokstaver på festivalplakater over hele verden. Så, hvordan har det vært å se artistnavnet gradvis øke i fontstørrelse?​

– Det er definitivt bedre enn om det hadde blitt mindre og mindre! Jeg er takknemlig for at det i det hele tatt står der.

Og så dukker den andre kvinnestemmen opp igjen. I sommer står heldigvis St. Vincent med stor skrift på Øya-plakaten.