«Når jeg faller» prøver så hardt å være sterk og viktig at den glemmer å være en ordentlig film

De naive barnereplikkene, flate karakterene og insisterende kalde fargene gjør at «Når jeg faller» minner om en samling av «nei til narkotika»-videosnutter.

b
a

Debutfilmen til regissør og manusforfatter Magnus Meyer Arnesen er til tider en troverdig skildring av lidelsene ved heroinavhengighet. Men den er også uengasjerende, selvhøytidelig, selvrettferdig og flat. Den klarer ikke skape levende karakterer, og den klarer heller ikke fortelle oss noe nytt om rusmisbruk. Også er den full av ulidelig megetsigende barnereplikker.

Etter en symbolsk drømmerapport hos psykologen, et par obligatoriske droneshots og presentasjon av den forjævlige, «feature-artikkel om psykiske lidelser»-aktige tittelen blir vi innviet i livet til Joachim (Preben Hodneland), en heroinavhengig mann i 20/30-årene. Han lar familien og helsevesenet tro han er clean mens han røyker heroin i skjul. En dag får han en telefon fra sin tidligere livspartner (Alexandra Gjerpen) fra fengselet. Hun har blitt tatt for besittelse av heroin, og trenger hjelp til å ta vare på deres åtte år gamle sønn, Lukas (Marius Aandal Pedersen), mens hun skal sone.

Klarer Joachim å opprette et godt forhold til sønnen sin etter åtte år med neglisjering? Kan Lukas være det han trenger for å bli nykter? Vil han endelig kunne slutte å oppføre seg som en dritt? 

Spoiler: Nei. Og det er ingenting som gir oss grunn til å heie på ham.

Les også: Her er det beste fra kommentarfeltene på Frank Løkes Instagram

Det største problemet med Når jeg faller er at den ikke klarer å vekke Joachim, eller noen av de andre karakterene, til live. De fremstår som pappfigurer, endimensjonale representanter for aktører i en gjennomsnittlig rusmisbrukers liv. Man får ikke vite noe om fortiden deres, og ingen av dem har noen karaktertrekk som gjør dem spesielle (bortsett fra brorens kjæreste som ikke klarer å få barn, som dessverre ikke resulterer i noe mer enn et stikk i en krangel midtveis i filmen).

Denne plattheten, sammen med den grusomt generiske alvorsmusikken, gjør at hele greia føles mer som en infomercial enn en spillefilm, der karakterene med vilje er skrevet som blanke lerret for at du selv skal kunne speile deg i dem. Man sitter og regner med at en alvorlig fortellerstemme hvert øyeblikk skal bryte inn og fortelle deg at «narkotika ødelegger liv. Søk hjelp.»

Når jeg faller har en råtten bærebjelke: forholdet mellom Joachim og Lukas. Lukas får etterhvert bli med på jobben til Joachim, de kjører båt og de besøker graven til farmor (som komisk nok ikke nevnes verken før eller senere i filmen). Men selv etter dette føles de som to fremmede. Dette kunne ha sagt noe om Joachims manglende evne til å opprettholde mellommenneskelige forhold, men etter en katarsisk samtale de har på sengekanten er det tydelig at det ikke er dette filmen prøver å formidle. Når jeg faller mislykkes ganske enkelt bare i å skape kjemi, i den grad at tilliten Lukas gir Joachim føles mer ut som symptomer av et stockholmssyndrom fremfor ekte kjærlighet.

Fortellingen er hele tiden uenig med seg selv om hvor den vil. Handler den om det meningsløse og ødeleggende ved misbruket til Joachim, eller handler den om ønsket om ta vare på sønnen sin og bli frisk? De kalde fargene og den triste musikken forteller oss at fremtiden er mørk, mens antallet scener der de to tilsynelatende koser seg tyder på at ting kan gå bra. Det er ikke lett å forstå seg på.

Les også: Espen Eckbos «Det kunne vært verre» kunne vært mye bedre

Ansiktsuttrykket til skuespiller Preben Hodneland forandres nesten aldri, noe som forsåvidt gir en distinkt følelse av konstant utmattelse og depresjon. Ulempen ved denne monotone spillestilen er at det ikke er noen andre sider ved karakteren som klarer å trenge gjennom. Man får aldri muligheten til å dykke ned i måten han fungerer på. Han bare «er» avhengig, som en abstrakt hindring filmskaperne har kunnet bruke når det passer dem best. Jeg er sikker på at dette er et tema Meyer Arnesen tar på alvor, men Joachims oppførsel virker vilkårlig og gir ingen innsikt. Det er vanskelig å forstå valgene Joachim tar når man aldri blir kjent med ham.

Etter første, andre og tredje gang Joachim røyker heroin foran Lukas mister man fort interessen for ham. Man liker ikke valgene hans, og man kjenner ikke karakteren godt nok til å kunne sympatisere. Når han endelig gir etter og ber om hjelp til å bli frisk føles ikke dette som en forløsende åpenbaring, men en forsinket selvfølgelighet.

Når jeg faller er en smertefullt anonym film. Hva er det den prøver å fortelle oss, bortsett fra at heroin er dårlig og at man noen ganger trenger hjelp til å slutte, spør jeg meg selv under det minst inspirerte sluttbildet jeg har sett på lenge: Joachim som bare går uttrykksløst nedover en vei i soloppgangen til den samme, daffe filmmusikken.

Les også: Vi var på Vill Vill Vest: stedet for generell klovneoppførsel