King Gizzard & the Lizard Wizard: – Musikken er bare et verktøy

Vi snakket med vår tids mest produktive band om badtrips, rock og tyrkisk folkemusikk.

b
a

Presseområdet på Øya er er fullt av folk. Stu Mackenzie, frontmann i King Gizzard & the Lizard Wizard, titter ut av folkemengden rundt barnebassenget der de mest tøysete av pressefolka kan køddebade. Han rister håret vekk fra ansiktet og mister poteten fra pappasjetten sin på bakken.

– Beklager at det tok meg så lang tid å komme hit! Til Norge, også. Vi har jo spilt i København sånn seks ganger. Jeg føler meg skyldig når vi spiller et sted vi ikke har spilt før.

Danskene får alle fordelene fordi de såvidt henger fast i kontinentet.
– Ja. det er lettere å komme seg dit med buss og greier.

Raff Master of Puppets-tskjorte du har der, hvilket Metallica-album er best?
– I liker alle de tidlige. Jeg har en svakhet for Kill ‘em All. Master of Puppets er åpenbart fantastisk, men alle vet det. Jeg liker … And Justice for All bedre enn mange. Det er mange som hater det. Dømmer du meg hvis jeg spiser poteten?

Det er mye som gjør King Gizzard & the Lizard Wizard til et av dette tiårets viktigste psykedeliske rockeband. I motsetning til 2000-tallets drømmepop-aktige nypsykedelia med Animal Collective i spissen ser King Gizzard seg tilbake til den psykedeliske rockens opphav. Enerverende melodilinjer og fiendtlig rytmikk gjør det tydelig at skal ikke nødvendigvis BARE skal være gøy å trippe.

Les også: «Duets» er en av årets aller kuleste plateutgivelser

– Jeg tror vi har landet på den stilen fordi vi har en streitere rock n’ roll-tilnærming til psych. Men vi prøver bare å være åpen for alt, så frie som mulig. Det er så mye musikk kan gi deg, og vi kan derfor ikke bare være én ting. Jeg tenker først og fremst på rytme når jeg lager musikk, kanskje fordi jeg spilte mye trommer før jeg begynte å spille gitar. For meg er rytme det viktigste, hvertfall. Når alt kommer til alt liker jeg bare å danse.

King Gizzard har lenge hatt en solid fanbase, men ble for alvor satt på Pitchfork-kartet etter fjorårets Flying Microtonal Banana. Albumet skiller seg fra resten av de progressive konseptalbumene deres ved å ha en sterk tilknytning til tyrkisk folkemusikk, ved bruk av midt-østlige skalaer, og dermed også kvarttoner («sure» toner som i teorien hadde befunnet seg i sprekkene midt mellom de svarte og hvite tangentene på et piano). Vestlig musikk har ingen tradisjon for mikrotonalitet, noe som gjør det vanskelig å spille dem på gitar og bass uten å modifisere dem.

– Det er utrolig mange forskjellige mikrotonale skalaer. Å gå for rene kvarttoner var for oss ren beleilighet, det gjorde det enklere å modifisere og spille med resten av gutta, på grunn av færre muligheter.

Hvordan var det dere begynte å eksperimentere med ikke-vestlig tonalitet?
– Det albumet hadde en morsom begynnelse. Vi hadde ikke mekka på noen gitarer eller noe, og vi drev mest og jammet med bağlamaer (tyrkisk strengeinstrument, journ.anm). Vi fikk inn noe annen perkusjon etterhvert, og hørte generelt mye på tyskisk og persisk musikk. Det ble etterhvert tydelig for meg at de mikrotonale greiene var en integrert del av soundet. Det er morsomt og ganske dumt ikke innså det da vi først begynte å lage albumet.

Dere har utvilsont vært tro til originalkildene, og verset på «Sleep Drifter» høres mistenkelig lik ut som en tradisjonell tyrkisk bağlama-låt, «Kara Toprak». Er det tilfeldig?
– Nei! «Sleep Drifter» ble til ved at jeg spilte sammen med den låta og prøvde å forstå mekanismen bak det mikrotonale soundet ved å oversette det til gitar.

I mange folkemusikktradisjoner stammer musikken fra religiøse ritualer, og har derfor, mest sannsynlig, også bidratt til sjelsettende, eller psykedeliske, opplevelser. Synes du det er en naturlig link mellom folkemusikk og moderne psych, eller er det to ulike elementer dere smelter sammen?
– Ah, det er vanskelig å snakke om sånt. Uten etterklokskapen er det er vanskelig å analysere noe. Ting som skjer i nåtiden. Men i bandets tidligere dager var jeg litt ukomfortabel med å bli merket som å spille i et psykedelisk band.

Hvorfor?
– Fordi jeg ikke syntes vi spilte psykedelisk musikk. I alle fall ikke på de første albumene. Jeg hørte heller ikke på så mye psych, mer punk og garage rock. Kanskje noe annen rar elektronisk musikk, men jeg hadde definitivt inntatt mye psykedelisk musikk opp gjennom årene. Det første albumet vi lagde jeg husker jeg syntes var psykedelisk var Float Along – Fill Your Lungs. Men i ettertid når jeg tenker på musikken vi har laget synes jeg det er et passende begrep å bruke. Min kreative drive er å høre på alt, være åpen, som sikkert er en psykedelisk holdning i seg selv, men det betyr ikke at jeg hører på psych og prøver å lage psych. Jeg prøver egentlig bare å lage noe. Det er jo ikke en sjanger som er lett å definere heller.

Les også: Amalie Holt Kleive med STERK debut

Du har en mer intuitiv enn analytisk tilnærming til å lage musikk altså?
– Den første idéen er ofte den beste. Det er er etosen til bandet, på mange måter, at man skal få gjøre hva man føler for uten å tenke på det for mye.

Er det den holdningen som har gjort det mulig for dere å lage fem album på ett år?

Ja, King Gizzard slapp fem (5) (!) fulle studioalbum i 2017. Det startet med Flying Microtonal Banana i februar, og endte med Gumboot Soup på nyttårsaften. «Hvorfor?», spurte Rolling Stone tidligere i år, og Stu svarte enkelt «Well, we can do whatever we want», og «I love making records».

– Til en viss grad. Noen av albumene var mer gjennomtenkte enn andre. Polygondwanaland var definitivt det mest overveide albumet, men det betyr ikke nødvendigvis at vi ikke handlet instinktivt. Vi gjorde mye impulsivt, for så å bearbeide dem senere. Du vet når du snakker med noen og du har en tanke, og tanken flyr ut av munnen din, selv om du egentlig ikke helt vet hva du kommer til å si? Noen ganger tar du deg bedre tid til å formulere tanken. Det er også sånn det er når jeg lager musikk. Når alt kommer til alt er jo musikken bare et verktøy for å oppdage nye ting ved verden. Jeg liker å reise og jeg liker å lage album. Jeg liker følelsen av å ha en ordentlig jobb, selv om jeg ikke har en. Å kose seg med alle elementene omkring musikken er nøkkelen, tror jeg. Showet er morsomt, det og.