”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter? Nei, da vil jeg heller lide i stillhet.”

b
a

bare altfor mye.”Så si det til ham!” sa jeg. ”Han er selv…”

”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter? Nei, da vil jeg heller lide i stillhet.”

”Ja men han…” prøvde jeg å si.

Amoretta var ikke til å stoppe. ”Jeg kan bare vente meg spydigheter og grovheter fra ham,” sa hun. ”Hvert ord er som et knivstikk i hjertet mitt, og likevel kan jeg ikke la være å oppsøke ham. Jeg må leve mitt liv i sorg og bedrøvelse inntil døden gjør en nådig ende på mine lidelser.”Endelig stoppet hun for å tørke tårene og pusse nesen.

”Hør her,” sa jeg. ”Han

bare altfor mye.”Så si det til ham!” sa jeg. ”Han er selv…”

”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter? Nei, da vil jeg heller lide i stillhet.”

”Ja men han…” prøvde jeg å si.

Amoretta var ikke til å stoppe. ”Jeg kan bare vente meg spydigheter og grovheter fra ham,” sa hun. ”Hvert ord er som et knivstikk i hjertet mitt, og likevel kan jeg ikke la være å oppsøke ham. Jeg må leve mitt liv i sorg og bedrøvelse inntil døden gjør en nådig ende på mine lidelser.”Endelig stoppet hun for å tørke tårene og pusse nesen.

”Hør her,” sa jeg. ”Han elsker deg. Valentin. Han er helt gal etter deg. Han tør bare ikke si det til deg.”

”Det er pent av deg å prøve å trøste meg,” snøftet Amoretta. ”Men jeg vet at det ikke stemmer. Han har sagt altfor mange harde ord til meg for det. Akk, det er håpløst.”Ja, dere er like håpløse, begge to, tenkte jeg.Nede i hagen kunne jeg se Valentin, som fortsatt satt på benken. Et stykke derfra sto en høy hekk, full av røde roser.Det ga meg en genial idé. Jeg sier det ikke for å skryte. Den var virkelig genial.Jeg trakk Manke til side og hvisket til henne: ”Gå ned til Valentin. Si til ham at han skal fortelle rosene om sin kjærlighet til Amoretta. Men han må stå på den andre siden av hekken. Da er hans lykke gjort.”Manke så på meg som om jeg var blitt smågal.”Bare gjør det,” sa jeg. ”Jeg har en plan.”

bare altfor mye.”Så si det til ham!” sa jeg. ”Han er selv…”

”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter? Nei, da vil jeg heller lide i stillhet.”

”Ja men han…” prøvde jeg å si.

Amoretta var ikke til å stoppe. ”Jeg kan bare vente meg spydigheter og grovheter fra ham,” sa hun. ”Hvert ord er som et knivstikk i hjertet mitt, og likevel kan jeg ikke la være å oppsøke ham. Jeg må leve mitt liv i sorg og bedrøvelse inntil døden gjør en nådig ende på mine lidelser.”Endelig stoppet hun for å tørke tårene og pusse nesen.

”Hør her,” sa jeg. ”Han elsker deg. Valentin. Han er helt gal etter deg. Han tør bare ikke si det til deg.”

”Det er pent av deg å prøve å trøste meg,” snøftet Amoretta. ”Men jeg vet at det ikke stemmer. Han har sagt altfor mange harde ord til meg for det. Akk, det er håpløst.”Ja, dere er like håpløse, begge to, tenkte jeg.Nede i hagen kunne jeg se Valentin, som fortsatt satt på benken. Et stykke derfra sto en høy hekk, full av røde roser.Det ga meg en genial idé. Jeg sier det ikke for å skryte. Den var virkelig genial.Jeg trakk Manke til side og hvisket til henne: ”Gå ned til Valentin. Si til ham at han skal fortelle rosene om sin kjærlighet til Amoretta. Men han må stå på den andre siden av hekken. Da er hans lykke gjort.”Manke så på meg som om jeg var blitt smågal.”Bare gjør det,” sa jeg. ”Jeg har en plan.”

bare altfor mye.”Så si det til ham!” sa jeg. ”Han er selv…”

”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter? Nei, da vil jeg heller lide i stillhet.”

”Ja men han…” prøvde jeg å si.

Amoretta var ikke til å stoppe. ”Jeg kan bare vente meg spydigheter og grovheter fra ham,” sa hun. ”Hvert ord er som et knivstikk i hjertet mitt, og likevel kan jeg ikke la være å oppsøke ham. Jeg må leve mitt liv i sorg og bedrøvelse inntil døden gjør en nådig ende på mine lidelser.”Endelig stoppet hun for å tørke tårene og pusse nesen.

”Hør her,” sa jeg. ”Han elsker deg. Valentin. Han er helt gal etter deg. Han tør bare ikke si det til deg.”

”Det er pent av deg å prøve å trøste meg,” snøftet Amoretta. ”Men jeg vet at det ikke stemmer. Han har sagt altfor mange harde ord til meg for det. Akk, det er håpløst.”Ja, dere er like håpløse, begge to, tenkte jeg.Nede i hagen kunne jeg se Valentin, som fortsatt satt på benken. Et stykke derfra sto en høy hekk, full av røde roser.Det ga meg en genial idé. Jeg sier det ikke for å skryte. Den var virkelig genial.Jeg trakk Manke til side og hvisket til henne: ”Gå ned til Valentin. Si til ham at han skal fortelle rosene om sin kjærlighet til Amoretta. Men han må stå på den andre siden av hekken. Da er hans lykke gjort.”Manke så på meg som om jeg var blitt smågal.”Bare gjør det,” sa jeg. ”Jeg har en plan.”

bare altfor mye.”Så si det til ham!” sa jeg. ”Han er selv…”

”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter? Nei, da vil jeg heller lide i stillhet.”

”Ja men han…” prøvde jeg å si.

Amoretta var ikke til å stoppe. ”Jeg kan bare vente meg spydigheter og grovheter fra ham,” sa hun. ”Hvert ord er som et knivstikk i hjertet mitt, og likevel kan jeg ikke la være å oppsøke ham. Jeg må leve mitt liv i sorg og bedrøvelse inntil døden gjør en nådig ende på mine lidelser.”Endelig stoppet hun for å tørke tårene og pusse nesen.

”Hør her,” sa jeg. ”Han elsker deg. Valentin. Han er helt gal etter deg. Han tør bare ikke si det til deg.”

”Det er pent av deg å prøve å trøste meg,” snøftet Amoretta. ”Men jeg vet at det ikke stemmer. Han har sagt altfor mange harde ord til meg for det. Akk, det er håpløst.”Ja, dere er like håpløse, begge to, tenkte jeg.Nede i hagen kunne jeg se Valentin, som fortsatt satt på benken. Et stykke derfra sto en høy hekk, full av røde roser.Det ga meg en genial idé. Jeg sier det ikke for å skryte. Den var virkelig genial.Jeg trakk Manke til side og hvisket til henne: ”Gå ned til Valentin. Si til ham at han skal fortelle rosene om sin kjærlighet til Amoretta. Men han må stå på den andre siden av hekken. Da er hans lykke gjort.”Manke så på meg som om jeg var blitt smågal.”Bare gjør det,” sa jeg. ”Jeg har en plan.”

bare altfor mye.”Så si det til ham!” sa jeg. ”Han er selv…”

”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter? Nei, da vil jeg heller lide i stillhet.”

”Ja men han…” prøvde jeg å si.

Amoretta var ikke til å stoppe. ”Jeg kan bare vente meg spydigheter og grovheter fra ham,” sa hun. ”Hvert ord er som et knivstikk i hjertet mitt, og likevel kan jeg ikke la være å oppsøke ham. Jeg må leve mitt liv i sorg og bedrøvelse inntil døden gjør en nådig ende på mine lidelser.”Endelig stoppet hun for å tørke tårene og pusse nesen.

”Hør her,” sa jeg. ”Han elsker deg. Valentin. Han er helt gal etter deg. Han tør bare ikke si det til deg.”

”Det er pent av deg å prøve å trøste meg,” snøftet Amoretta. ”Men jeg vet at det ikke stemmer. Han har sagt altfor mange harde ord til meg for det. Akk, det er håpløst.”Ja, dere er like håpløse, begge to, tenkte jeg.Nede i hagen kunne jeg se Valentin, som fortsatt satt på benken. Et stykke derfra sto en høy hekk, full av røde roser.Det ga meg en genial idé. Jeg sier det ikke for å skryte. Den var virkelig genial.Jeg trakk Manke til side og hvisket til henne: ”Gå ned til Valentin. Si til ham at han skal fortelle rosene om sin kjærlighet til Amoretta. Men han må stå på den andre siden av hekken. Da er hans lykke gjort.”Manke så på meg som om jeg var blitt smågal.”Bare gjør det,” sa jeg. ”Jeg har en plan.”

bare altfor mye.”Så si det til ham!” sa jeg. ”Han er selv…”

”Røpe min kjærlighet?” avbrøt hun meg. ”Så han kan gjøre narr av meg på tusen nye måter?

Quote1