Vi var på Vill Vill Vest: stedet for generell klovneoppførsel

Sosial overstimulering, usikre artister og et evig renn av espresso martinis. Det eneste kjipe med Vill Vill Vest er at det ikke skjer oftere.

b
a

Torsdag 13/9-2018

– Tenk om du og jeg dør nå, sier en ung, fransk kvinne.

Flyet vi befinner oss i, er fanget i, rister mye kraftigere enn det som føles vanlig og trygt. Med «du og jeg» mener hun ikke hun og jeg, men hun og hennes franske venninne. De har i det minste hverandre, og jeg rammes av en total og lammende angst. Det er typisk å dø når man bønnfaller bakkepersonellet til SAS  om å få bli med på et tidligere fly fordi «det er lenge å vente».

Overfarten går heldigvis fint, vi slipper alle sammen å dø og alt ligger dermed til rette for å kunne ta del i det vanvittige bransjesirkuset Vill Vill Vest, Bergens by:Larm. Stedet der aspirerende artister går for å bli oppdaget og bransjefolk går for å oppdage. Men kanskje først og fremst er det stedet for moralsk forfall, det fullendte kaos og annen, generell klovneoppførsel.

Vi er to stykker i NATT&DAGs utplasserte satellittredaksjon, og vi trenger begge mat. Vi går på Kafé Spesial, et av få steder som serverer Kopi Luwak – kaffe laget på kaffebønner som har vært på reise gjennom fordøyelsessystemet til palmesivetten (se bilde). De har også Hansas sterkt undervurderte chili-øl på tapp. Det er altså ikke uten grunn at de er nevnt i NATT&DAGs Bergensguide.

Palmesivetten. Foto: Toshi Gihiro/Flickr.com

Vi rekker så vidt å lempe i oss den kolossale porsjonen med hummus og pita før vi mottar meldingen om årets første bransjefest, som betyr dødelige mengder av alkohol, mat og mingling.

Les også: Vill Vill Vest-artistene forteller deg hva du må se på Vill Vill Vest 

Fem minutter senere står vi i Tik Records/Agenturet sine lokaler. Rommet er fylt med mennesker og opplyst med analogt lys. Det er ikke våre ord, men fyren som jobber på Garage (RIP, snart) sine. Det er han som har hatt med lampen, og vi rekker aldri å komme helt til bunns i hva han egentlig mener. I gangen står et tappetårn med øl (som vi forsyner oss måteholdent og selvbevisst av) og det er mat: hummus og pita! Fra Kafé spesial.

Vi gjør et fåfengt forsøk på å finne ut av hva som egentlig er forskjellen på et label og et plateselskap, annet enn at «label» høres finere ut, men det kaster av seg mangelfulle resultater. Ingen i labelet, eller plateselskapet, vet. Vi tyller i oss ølen, fyller et nytt glass til randen og drar videre til de skrå bredder. Østre.

– Dette minner mer om en performance enn en konsert, smeller det fra en i publikum. Tobi Duchamp slikker fingrene for fett, salt og ketchup. Griseriet stammer fra McDonalds-måltidet han nettopp inntok på scenen. Vi tolker det som en antiborgerlig hommage til kunstneren han har stjålet navnet fra, et slags objet trouvé, og slår oss til ro med det.

Vi får med oss Marinius på Kvarteret, men finner raskt ut at livet er for kort til å prøve å høre forskjell på alle verdens Tame Impala-kopier. Før vi skal videre, nok en gang, så rekker vi å nikke pent til redaksjonsmedarbeiderne i STOFF. De har alle på seg STOFF-merch. Søtt.

Les også: – Musikk er det beste verktøyet vi har for å overkomme kulturelle forskjeller

På Landmark greier vi å overvære konserten av Heartbreak Satellite (som var bra!), før det plutselig oppstår en plan ingen kjenner opphavsmannen til: Vi skal tilbake igjen på Østre.

Vi er nå en gruppe på om lag elleve personer, og ingen gidder å forhøre seg med hverandre. Vi bare følger resten, som de sauene vi er. På Østre er det fire personer: folkene som jobber, og EOD som fyrer av breakcore og annen vanskelig elektronisk kaos. Bergen er tydeligvis ikke klare for INTELLIGENT dansemusikk ennå. En i gjengen tar fram to bonger, og det blir tydelig hvem initiativtakeren er og hva motivasjonen var. Det blir bortimot konsensus om å dra til Legal.

Selv om jeg, personlig, burde dratt hjem. Det var heldigvis ingen sak å overtale seg selv til å bli med, i og med at «hjem» betyr å dra tilbake til kvinneherberget jeg sjekket inn på tidligere.

Vi kjøper shots og det er mitt siste, klare minne.

Fredag 14/9-2018

Jeg har åpenbart vært i stand til å finne ut av at det å ta på sengetrekk i andre etasje av en køyeseng – gitt den tilstanden jeg var i da jeg kom hjem – ville være overambisiøst. For ikke å si komplett umulig. Å komme seg opp i køyesengen ville også fordret at jeg var mer edru, så jeg la meg i rommets dobbeltseng.

Jeg rives ut av søvnen av at en av romkameratene mine har bestemt seg for å ta en telefon, en samtale hun har inkludert oss alle i, ved å ha på høyttaler! Jeg sjekker klokken, den er seks på morgenen. Det fullkomne fraværet av nestekjærlighet gjør at jeg tar med meg raseri inn i drømmene.

På et mer anstendig tidspunkt våkner jeg av bevegelse ved siden av meg. Det er en ung kvinne. Hun putter en snus under leppa og åpner en romtemperert Monster-energidrikk som hun kort tid etter søler utover hele linoleumsgulvet. Ops. Hun er fra Hokksund, kjører Volvo og er dermed belastet med alle de uvirkelige klisjeene en ung kvinne fra Hokksund kan ha.

Den andre kvinnen på rommet er trønder, og er i Bergen for å gjøre pusteøvelser.

Les også: By:Larm på torsdag: Øl på app, slapsehelvete og den Neste Store Kvinnelige Norske Popdama

De to begynner å snakke om kvinnen som kom innom med bagasjen dagen før. Meg. Hjelp. De forstår ikke at jeg er eieren av bagasjen, siden jeg ligger i feil seng. De lurer på hvor jeg er, og kommer fram til at jeg sikkert «hooket» med fyren som var med å lesse av bagasjen (min kollega). Det er ubehagelig nå, men mest av alt frykter jeg øyeblikket hvor jeg må oppsøke bagasjen, og de er nødt til å innse at de har snakket om meg mens jeg var der. Jeg kaster opp.

Etterfulgt av noen innholdsløse timer finner vi ut at vi skal spise pizza på Ferdinand. Og etter enda flere innholdsløse timer, bortsett fra besøket på Ferdinand, drar vi til Østre. Utenfor møter vi en artist, med et ellers innadvendt lynne, som kommer med et harmdirrende angrep mot hele Vill Vill Vest-opplegget. De har vært nødt til å ordne med transport fra flyplassen og inn til Bergen sentrum helt SELV. Jeg tenker på min egen helvetesnatt, og ordene dør i meg. Den av oss i følget som har best kontroll på programmet finner ut at vi er på feil sted. Vi skulle vært på Garage hvor Birgitta Alida spiller.

På gata møter vi en som tar Vill Vill Vest litt for bokstavelig.

På veien opp til Garage rekker vi å oppleve fire forskjellige værfenomener. Å entre et stappfullt sted med med dyvåte klær er aldri gøy, og det var det ikke denne gangen heller. Stedet er fylt til randen og barkøen slutter et sted inni folkemengden. Vi finner en ledig plass, og det er opplagt hvorfor. Det er bak en stolpe. Men vi er her først og fremst for å lytte.

Birgitta Alida er tidligere vokalist i det jazzete popbandet Lumikide, preget av komplekse arrangementer og ellers rart sound. Solo er hun mer… vanlig poprock? Det låter best i klimaksene der det høres ut som en slags lightversjon av Mogwai. Når konserten nærmer seg slutten blir vi oppsøkt av en STOFF-medarbeider. Han lurer på om venninnen min vil skrive om kunst. Han sier «low key» tre ganger.

Vi beveger oss mot Landmark, som i forbindelse med GURLS-konserten har blitt forvandlet til en eneste gigantisk kø. En arkitekturstudent forteller at Landmarks arkitekt visstnok var veldig stolt over hvor godt stedet fungerte som konsertlokale. Jeg vet ikke, men jeg vil aldri få tilbake de to minuttene det tok å måke seg fra inngangspartiet og til baren i andre enden av lokalet. Bortsett fra denne lille bagatellen er akustikken god, og GURLS får publikum til å synge med og Audun Vinger til å smile.

Jentene blir empowered av at Rohey er sassy og synger at hun ikke alltid sier ja til guttene som prøver seg. «Fy faen, det er den hviteste publikumsoppførselen jeg har sett», utbryter en full og irritert fyr etter konserten. Videre ut i samtalen gir han etter og innrømmer at «ok, kanskje det bare er jeg som er nazist, da».

Konkurranse: hvilken vei ville du tatt til baren (som du kan skimte i horisonten)?

Vi drar til Østre og for første gang føles det som riktig sted å være. Karima F (tidligere N&D-skribent/musikkredaktør/levekvinne) spiller. Jeg noterer «folk har kule joggesko». I ettertid vet jeg ikke hvorfor det skulle være relevant.

Les også: Hør Per Sandberg rappe i den etterlengtede Iran-remixen 

Så er det duket for Vill Vill Vest sitt helt egne nachspiel, som finner sted i kontorlokalene vis á vis Østre. Det serveres espresso martini, og det er det komplette etegildet. Bordene bugner av mat: tapas, wienerpølser og all slags frukt. En sentral skikkelse i musikkmiljøet står bøyd over tapasen og sier med spøkefull tone og munnen full av mat at: «så lenge jeg blir mett, så gjør det ingenting om det blir tomt».

Her begynner fotografen kanskje å bli litt ustødig på hånden.

Hjørnene er utstyrt med saccosekker, og det er tydelig at interiørarkitekten for kvelden har tenkt at dette skal være en slags lounge for gode, kanskje musikkrelaterte, samtaler. Inn i natten fungerte de fremfor alt som et slags gravsted for de som har vært for grådige i alkoholbuffeten.

Bortsett fra for én, for hun satt ved siden av meg og insisterte på å vise de tjuefem stingene hun tok etter at hun bokstavelig talt tryna på et bord.

– Et glassbord?

– Nei, et IKEA-bord.

Bak plasteret skjuler det seg et syn som jeg aldri kommer til å glemme. Hun tømmer øl utover seg selv, noe jeg tolker som et signal på at det er på tide å gå. Til baren. Hvor de har begynt å servere breezer.