Vår tids mest unike enmannsband har endelig sluppet album

Erick Ellectrick vil vise deg følelsene du ikke klarer å sette ord på.

b
a

Erick Ellectricks musikk er like vakker som den er stygg. Med nådeløse, industrielle post-punk-riff, toppet med glitrende, falleferdige 80-talls-synther prøver han desperat å nå frem. Følelsene er mange og store, noe som gjør at tekst og uttale ofte faller fullstendig sammen til en smertefull, grøtete jamring.

Erick Ellectrick & His Fantasy Gang sammenliknes i presseskrivet med John Maus, Xiu Xiu og Genesis P-Orridge, men bare til nøds. «Eurogoth» er lagt ved som et forslag til navn på sjanger. Det er mulig det er den mest presise beskrivelsen av det som foregår på debutalbumet hans, WRISTS.

LES OGSÅ: EP-aktuelle Niilas er perfeksjonist, hatelsker Lido og aktiv på Freakforum

Gjennom den utydelige diksjonen og de ødelagte instrumentene er det én følelse som fremtrer sterkere enn noen annen: utilstrekkelighet.

– Det er meningen at den rene følelsen skal skinne gjennom, fremfor at man skal kunne skjønne hva teksten konkret handler om, sier Erick til NATT&DAG.

Hva er det tekstene dine handler om da, når det du prøver å skildre er noe som oppstår før man kan sette ord på det?
– Jeg prøvde å få låtene til å ta form ved å skrive lengre tekster, men når teksten i hovedsak blir brukt som en effekt ble det overflødig. Så det blir en intens fremførelse man ikke nødvendigvis skjønner, men som man kanskje kan like likevel.

Erick Ellectrick er et slags enmannsband, altså når han ikke lager låter med «His Fantasy Gang», som stort sett består av Magne Mostue (tidligere medlem i Heyerdahl). Fantasigjengen er aldri med på scenen. Han har spilt live siden 2013, alltid alene, akkompagnert av en laptop.

– Jeg kan jo ikke spille et damn instrument. Og jeg har jo ikke noe band. Hvis du skal spille et sted trenger du ikke tenke så mye på logistikken. Man slipper å tenke så mye på scenen. Man kan utagere mye mer, sceneshowet kan bli mer vilt fordi man ikke tenker på å spille riktig. Det er et bestemt backtrack i bakgrunnen du ikke kan gjøre noe med, men det gjør deg fri på en annen måte. Det gir deg full kreativ utfoldelse til å for eksempel skrike på enkelte deler du føler det passer seg.

LES OGSÅ: Isak von Haartman er ekte greve – og skandinavias beste hiphop-produsent

Musikken din er repeterende og ofte litt angstinduserende. Det føles som man sitter fast i en sinnstilstand. Går du mye i sirkler?
– Å stå fast i repetisjon kan være jævlig fristende, men også jævlig skummelt. Men i det dårlige mønsteret, tror jeg, kan det også graves frem en unik innsikt. Du kan lære noe i løpet av perioden du har gått rundt og surra. Uansett hva det er du har dvelet med.

Er det noe spesielt du har gått og surra med nå i forbindelse med albumet?
– Det er det alltid noe jeg surrer med. Men hva det er synes jeg ikke er så interessant, jeg prøver heller å gjenskape en mer generell følelse rundt det å ikke komme seg videre.

Det er noe transgressivt i hele uttrykket ditt. Det har ikke bare med crossdressingen eller den nesten intimiderende energiske live-fremførelsen å gjøre, men også det musikalske. De pene, polerte 80-talls-synthene vrenges og settes inn i en mer rufsete kontekst…
– Ja, det er et uttrykk som bare har blitt til etterhvert.

Les også: King Gizzard & the Lizard Wizard: Vi snakket med vår tids mest produktive band om badtrips, rock og tyrkisk folkemusikk

Skiller du i det hele tatt mellom pent og stygt?
– Jeg synes det er akkurat det samme. Enkle ting som er laget jævlig kjapt kan være noe av det kuleste i hele verden. La oss si du har et perfekt malt lerret, veldig pent og lekkert, og så er det herpa med en skikkelig stygg signatur … Jeg liker det å blande ting man er flink til, med ting man ikke kan. Men jeg tror sånne oppfatninger er veldig individuelle.

 

Erick Ellectrick spiller konsert med Oilskin på Last Train 22. november.