Her er de nominerte til Årets film!

b
a

Prisen for Årets film gis til årets beste, norske film som ifølge NATT&DAGs redaksjon har utmerket seg spesielt i den frodige skogen som er norsk film i 2018.

Det gjelder alle årets tre nominerte. De er alle vinnere! 

Nå er det din tur til å ta et valg. Hva synes du er årets beste film? Stem nederst i saken!

De nominerte er:

Røverdatter

Regi: Sofia Haugan

Skal man lage en dokumentar om rus i nær familie er det lett å pynte litt på sannheten. Heldigvis både for filmen og oss som så den, har 28 år gamle regidebutant Sofie Haugan laget en ubehagelig ærlig dokumentar om livet med en kriminell og rusavhengig far.

​Kjell Magne fremstilles som et sammensatt menneske som på den ene siden er tydelig glad i datteren sin, men som også truer, skriker, manipulerer og ruser seg gjennom hele filmen. Når han først tar et steg frem (som regel fordi Sofia har mast og kjempet mot et nesten parodisk tungvint byråkrati for å få leilighet, avrusning eller grunnleggende hjelp), tar han gjerne et par tilbake rett etterpå.

​Sofia er ikke bare filmens regissør og hovedpersonens datter, hun fungerer til tider også som en slags hjelpepleier eller støttekontakt. Det er småsjokkerende å se hvor mye Sofia må krangle på telefon og i kommunale skranker for å få hjelpen Kjell Magne trenger. Rusbehandlingsbyråkratiet hadde vært vanskelig nok å forstå for de aller fleste, og man kan lure på hvordan narkomane uten en like forståelsesfull, tålmodig og ressurssterk datter skal klare seg.​

Røverdatter er ikke bare en imponerende god regidebut og en av årets beste filmer, den er et etterlengtet godt innlegg i debatten om rusavhengighet, hvor håpløst det kan være å få behandling og hvordan rus påvirker forholdet mellom foreldre og barn. Den bør sees av alle, men spesielt de som jobber og lever med personer med rusproblemer.

Les også: Her er de nominerte til Årets TV!

Blindsone

Regi: Tuva Novotny

Blindsone er en av disse vonde filmene om et vanskelig tema, som heldigvis klarer å snakke om psykisk lidelse på en måte som verken er insisterende eller belærende. I Tuva Novotnys regidebut følger vi en mor i hennes forsøk på å håndtere det verst tenkelige like etter at det har inntruffet. Til tross for at den består av en eneste lang tagning, er selv de mest langtrukne sekvensene preget av sterk nødvendighet.

Novotny har forstått at hendelsesforløpet er virkningsfullt nok i seg selv, og lar det manifestere seg i en hudløs Pia Tjelta (ikke i ordets rette forstand … heldigvis), som makter å gjøre en lang og stillegående kjøretur til noen av filmens mest interessante minutter. Det er også her, i disse dvelende bildene, at Blindsone markerer seg som mer enn «bare» en «viktig film om et vanskelig tema», men også konfronterer kinopublikummets forventninger om hva en kinofilm skal og bør være. For etter at ulykken, vendepunktet, er et faktum, får vi verken et klimaks, en løsning eller en konklusjon, men en smertefull påminnelse om at livet ikke følger en dramaturgisk modell.

Novotny er mer interessert i å skildre ubehaget ved spørsmålene enn å finne svarene. Dette ubehaget trer frem gjennom helsepersonellets hyppige transportetapper og gjentagende beskjeder, som gjør lite for å drive handlingen fremover, men mye for å vekke frustrasjonen i seeren. Det er derfor lett å tenke at enkelte sekvenser til fordel kunne vært kortet ned, eller sløyfet, men dette er bare tanker som bekrefter at filmen fungerer.

Ventingen og uvissheten oppleves like irriterende og unødvendig som den er i virkeligheten, og ulykken desto mer meningsløs og uforståelig. Blindsone er en film blottet for overflødigheter og stereotypier, til tross for et tema med ekstremt mange fallgruver, og den utgjør derfor et friskt pust i all sin enkelhet og urovekkende hverdagslighet.​

Les også: Her er de nominerte til Årets live!

Exit

Regi: Karen Winther

EXIT: Å forlate ekstemisme TRAILER from Sant & Usant documentary film on Vimeo.

Hvordan bryte ut av et ekstremistisk miljø? Hva skal til for å vrake et tankesett som har fostret både vold og identitet? Kan man forsone seg med fortidens feiltrinn og størknet blod på hendene? Uten berøringsangst utforsker Exit disse spørsmålene, forfriskende nok alltid uten å moralisere.

Dokumentaren innledes med at regissør Karen Winther mimrer tilbake til da de så filmen Christiane F. (1981) på skolen. Stikk i strid med lærerens hensikt virket historien om 13-åringen som henfaller til rus, diskotek og prostitusjon i Berlins undergrunnsverden forlokkende på den unge Winther. «Alt som var mørkt og farlig tiltrakk meg».

At det er kort luftlinje fra ung rastløshet til forbrødring på Blitzhuset er en kjent sak, men Winthers historie er hakket mer radikal. Som 16-åring gikk hun fra buttonbesatt antifascisme til informant for Bølers nynazistiske Boot Boys. Nå, tyve år senere, henter hun frem den nedstøvede boksen med nynazistisk merch fra loftet og undrer: Hvorfor lot jeg meg rive med? Hvor ville jeg vært hvis jeg ikke brøt ut?

Exit undersøker ytterliggående bevegelser fra det politiske høyre, venstre og det religiøse. En slik dokumentar ville det vært lett å la passere ubemerket, men den skiller seg ut seg ved å vende kameralinsen mot avhopperne.

Winthers egne erfaringer er et fruktbart utgangspunkt for å intervjue andre utbrytere. Møtet med fire avhoppere fra Tyskland, Frankrike og USA gir et sjeldent godt innblikk i nettopp hva som rev deres ideologiske byggverk. Sluttproduktet ender opp med å være langt mer intimt enn når bebrillede VICE-reportere prøver på det samme, og Exit er en helt soleklar nominasjon til Årets film 2018.​

Les også: Her er de nominerte til Årets musikk

Om du vil stemme enda mer, kan du stemme på samtlige nominerte til Osloprisen her!

For å lese flere nominasjoner og andre gode tekster, sjekk ut desemberutgaven av NATT&DAG!