Hvorfor kommer det plutselig så mye bra hiphop fra Stavanger?

I 2018 har Stavanger gått fra traust rockeby til hipp hiphop-by. Hvordan skjedde det?

b
a

Hiphop har tradisjonelt vært en lokalt orientert sjanger. Omdreiningspunktet er der man har vokst opp i, der gjengen er fra. Det lokale avspeiler seg ikke bare i referanser, men også i selve språket, som gjerne er proppfullt med slangord som alt etter lytterens bakgrunn fungerer inkluderende eller ekskluderende.

Enten er du en av oss eller ikke.

Men hiphop er også en individuell øvelse. Tekstene handler ofte om at den som rapper er best til å rappe, rikest, deiligst eller mest populær. I en slik kontekst brukes det lokale til å vise hvem rapperen er og hva som har formet hans verdensanskuelse. Dette er meg, og dette er hvorfor jeg er meg.

I hiphop som i livet for øvrig er altså det individuelle og det kollektive tett vevet sammen.

Derfor er lokale hits et veletablert hiphop-fenomen. Folk i Stavanger hører mer på Stavanger-rap enn folk i Oslo. Det er først når en låt fra Stavanger får lyttere i andre deler av landet at man kan begynne å mistenke at låta faktisk er bra, sånn på ekte.

Det er akkurat det som har skjedd i 2018. Ikke at hiphopen har kommet til Stavanger, med at Stavanger-hiphopen har kommet til alle oss andre.

I løpet av året dukket navn som Kiddo Kæsh, Isah, Icy Arn, Plaster På Såret, Kapteinen, Wayra Taqui, VATR og Ung Süss opp på strømmetjenestene.

Isah alias Kaleb Isaac Ghebreiesus

Før var det én rapper fra Stavanger, Izabell. Nå er det så mange at det er vanskelig å holde oversikten.

På overflaten kunne Stavanger-rap anno 2018 vært fra hvor som helst. Tekstene er relatable, preget av Følelser, både av den positive og negative sorten. Det lokale har blitt visket ut av musikken til fordel for et mer lettfordøyelig og pop-vennlig tekstunivers. Slik, kan en tenke seg, har musikken fått bredere geografisk appell, uten å nødvendigvis være kvalitativt bedre.

Har Stavanger mistet seg selv i forsøket på å bli en hiphop-by?

Men vent litt! For hører man nøyere etter finner man spor av Stavangersk DNA, også i den nye musikken – og med det også et mulig svar på livets store spørsmål.

Hvorfor Stavanger-rap? Hvorfor akkurat nå?

– Jeg pleier å si at Stavanger er en by som ikke beveger seg. Med en gang man skiller seg ut så blir man sett på som rar. Det funker ikke i Stavanger, påstår Stavanger-rapperen Isah alias Kaleb Isaac Ghebreiesus.

I februar droppet Kaleb ut av skolen og flyttet fra Stavanger til Oslo. Da tok det kort tid før musikk gikk fra hobby til karriere, takket være låter som «Lollipop» og «Fantasi», godlynte, glade hiphop-låter med catchy melodilinjer og crossover-appell.

Men folk har flyttet fra Stavanger til Oslo før. Som oftest pleier de å ende opp som hårete Klassekampen-journalister med ølmage, ikke gode rappere – selv om tidligere Stavanger-baserte Ivan Ave sikkert er uenig i det.

Forklaringen på Stavanger-rap-året 2018 må ligge dypere. Den må ligge lenger sør, lenger vest.

Stavanger er en by der ting går tregt. Byen er konservativ. Det er 25 år siden ordføreren var fra et annet parti enn Høyre eller KrF. Også musikkmessig henger Stavanger etter. I likhet med de fleste andre norske byer er Stavanger tradisjonelt en rockeby. Navn som Kvelertak, Kaizers Orchestra, Morten Abel, Sløtface, Skambankt og Mods gir siddiser frysninger både her og og der. Forskjellen mellom Stavanger og andre steder er at rocken aldri døde.

LES OGSÅ: Slutface: – Geir og Jan Zahl er det nærmeste vi kommer Kardashians i Stavanger

Men ting skjer.

Oljenæringen sliter, kunstnerdrevne gallerier popper opp og utfordrer de tungdrevne gamle institusjonene, og Kunsthall Stavanger som ble etablert i 2013 har mye bra på gang. Ja, og så er thai-maten i Stavanger bedre enn i Oslo, noe man visstnok kan takke jærbøndenes kjærlighetsliv for. Men hvem kan vi takke hiphopen for? Vi spør Izabell – den eneste rapperen fra Stavanger folk i resten av Norge faktisk har orket å høre på. Før i år.

– Jeg ble lista på P3 og har turnert i hele landet. Jeg har nok sådd noen frø.

Historien om Izabell starter med en konkurranse for kvinnelige rappere i regi av P3 i 2014. Izabell vinner, og premien er å lage en låt med det Oslo-baserte managementet/kollektivet Nora Collective, som siden 2013 har vært den fremste eksponenten i Norge for såkalt urban – den melodiøse hybridsjangeren Unge Ferrari opererer i, et sted østenfor R&B og vestenfor hiphop.

Resultatet ble hiten «Ka vet du», og en avtale med Universal. Men flere år, mange singler og veldig mange streams senere innså hun at hun hadde kjørt seg fast. Det kom aldri noe album. Izabell løses fra kontrakten og flytter fra Oslo tilbake til Stavanger.

Inspirert av NMG/G-Huset i Bergen og Nora Collective i Oslo etablerte hun i januar 2018 STVG Kartell, et plateselskap for ung og «urban» musikk, sammen med eks-kjæresten Tore Arhold Tobiassen – som selv har en fortid som Stavanger-rapper under navnet Tore Pang.

Build it, and they will come, sa visstnok en smarting en gang, og joda: kort tid etter at Izabell og Tore bygde studio og satte i gang med «kartellet», ble feeds på Soundcloud og Spotify plutselig fulle av unge og ukjente Stavanger-rappere.

I november 2018 slipper Izabell endelig sitt første album: Skyt meg. På siste spor, «Ka du vil» viser hele STVG Kartell seg frem. Plutselig er de en gjeng.

Studioet er et sted å lage musikk, men også et sted å bare henge, et sted å høre på hverandres musikk. Sånt blir det både kos og konkurranse av. Det er en sunn og produktiv måte å jobbe på, mener Izabell. Men skjer alt av seg selv bare man bygger et studio? Izabell forteller at de yngre rapperne skiller seg fra den eldre generasjonen.

LES OGSÅ: Hva faen er greia med NRK P3?

– Før var Stavanger-rappere veldig opptatt av de fire elementene – breakdance, graffiti, DJ-ing og rapping. Det skulle være real, det skulle være bars.

I Øyvind Holens dokumentarbok Nye hiphop-hoder heter kapittelet om Stavanger talende nok «Haternes hovedstad». I Stavanger var det to måter å lage hiphop på: den rette og den gale.

Det virker som at akkurat den greia der varte litt lenger i Stavanger enn andre norske byer. Hvorfor det?
– Stavanger har vært veldig knyttet til England, mens i Bergen har de vært flinkere til å hoppe på nye trender og lydbilder. Oslo var jo også litt bakstreversk før Nora Collective, sier Izabell.

Med melodiøse raplåter som «Ka vet du» (2014), «Syner» (2015), og «Kontroll» (2015) utfordret Izabell mange av de Stavangerske hiphop-dogmene. Plutselig var det OK å ikke forholde seg så mye til hva som er rett og galt. Godt over ti år etter at Nas erklærte Hip hop is dead frigjorde endelig hiphop-musikken i Stavanger seg fra hiphop-kulturen.

I rockebyen ble det stuerent å lage hiphop. Samtidig ble hiphop ikke bare en del av mainstreamen, men den viktigste trenden i vestlig ungdomskultur, noe som ifølge Izabell gjør det lettere å speile internasjonale trender nå enn før.

LES OGSÅ: Moderne pop-hits lages på samlebånd i faktiske hitfabrikker – gjør det noe?

Joda, internett finnes, men fysiske samlingsplasser er fortsatt viktige. En sånn samlingsplass er ungdomshuset Metropolis, der Tore Tobiassen fra STVG Kartell jobber.

Det var der de traff den kanskje viktigste artisten i den nye Stavanger-bølgen, Kiddo Kæsh, alias Joakim Eie.

Eie var en av dem som satt i kjellerstuen og lagde musikk. Tilfeldighetene ville ha det til at en kompis av ham, kjent under artistnavnet Wayra Taqui, var trommis i bandet til Izabell. Wayra pushet på for et møte. Etterhvert dro Eie til Metropolis, der han møtte Tobiassen. Kort tid etter var Kiddo Kæsh en del av STVG Kartell, og det tok ikke lang tid før han dro med seg sine egne venner inn i bransjen.

– Tore og Izabell har gitt meg muligheter jeg ikke hadde fått ellers, forteller Eie.

– Vi fikk mulighet til å spille konserter på Metropolis og mulighet til å leke oss i studio hos STVG Kartell. Jeg hadde nok drevet med musikk uten dem også, men da hadde alt gått mye tregere.

Slik det har for vane å gjøre i Stavanger.

For Stavanger er fortsatt Stavanger, fortsatt rockebyen. Og det skinner gjennom i musikken. En av årets beste norske raplåter, Kiddo Kæsh sin «Addicted», bygger beaten rundt en seig gitarsolo.

Kanskje er det akkurat det som er det Stavangerske DNAet. For setter man seg ned og hører på stavangersk rapmusikk er det én ting som slår en: Man lærer ingenting om Stavanger.

Veien fra Pen Jakkes «Fredrikstad» (2000) og Bromstad Billionaires insistering på at rekkehus-området Bromstad i Trondheim egentlig er det kuleste stedet i verden (2008) til Kiddo Kæsh og «Knuste Hjerter & En Hennesy» (2018) er lang. Veldig lang.

For Stavanger-rapperne rapper på norsk – bare at de egentlig ikke gjør det. Det lokale aspektet har måttet vike til fordel for allmenngyldige tema som psykiske problemer, dop, nattklubber og damer.

Kiddo Kæsh alias Joakim Eie

Kiddo Kæsh, som har vokst opp med Kiss, Guns N’ Roses og Jimi Hendrix, forteller at han ikke engang ser på seg selv som en rapper.

– Jeg lager den musikken som passer meg. Stemmen min er mørk, stilen min er mørk, alt henger sammen.

Som ung ble han mobbet, og siden 12-årsalderen har han vært ut og inn av BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). I senere år har også rus blitt en del av bildet – som alltid både på godt og vondt.

LES OGSÅ: Smil & Gift er hjemme hos Bromstad Billionaires

Det blir det trist, aggressiv og melankolsk musikk av.

En annen med lys fremtid, men som ikke ser like mørkt på livet er Isah, han med den rare boblejakken. Han er derimot ikke på STVG Kartell.

For i Oslo har det vokst frem et miljø parallelt med det på vestlandet. Høsten 2017 stiftet Philip Ruud – jepp, den Philip, Sommerflørt-Philip – SDKT Entertainment, et mangement/kollektiv bestående av rappere, kunstnere og til og med en stand-up komiker. Navnet SDKT betyr, artig nok, med «kartellet» i mente: «syndikatet».

I stallen til SDKT finner vi Stavanger-artistene Isah og ProllyNah, i tillegg til Oslo-rapperen Dutty Dior. Men grunnen til at Isah lager musikk i dag heter Kiddo Kæsh.

– Vi pleide å sitte å lage musikk på gøy hjemme hos ham. Men folk syntes det var rart og kleint at man lagde musikk i Stavanger i det hele tatt. Responsen var så dårlig at jeg ikke ville fortsette.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

I got the game in a squeeze🍋 #futurxsdkt

Et innlegg delt av Slick Rick☂️ (@lilleisah)

Men Kiddo ga seg ikke. Han maste og maste på kompisen.

– Jeg visste jo at han kunne synge!

Så Isah la ut noen låter på Soundcloud. Helt anonymt, så klart. Senere kom ProllyNah over en av låtene og sendte den videre til Philip. Låta som vakte interesse var en remix av en Kiddo Kæsh-låt.

LES OGSÅ: Julegavetips: Norges rareste bøker

Selv om «Syndikat» og «Kartell» betyr sånn omtrent det samme, og selv om artistene kommer fra omtrent samme miljø, er det ikke snakk om verken ondt blod, beef eller det som verre er (sure miner).

– De har sin egen greie, vi har vår. De har fortsatt litt rockevibber, mens vi er mer inspirert av 2000-talls R&B, sier SDKT-rapper Isah.

Hvorfor skjer det så mye kult i Stavanger for tiden?
– Hadde det ikke vært for meg og Kiddo så hadde det nok ikke skjedd så mye. Kriminell Kunst, Izabell, Bvis … alle de som var store i Stavanger fra før – de var kanskje ikke helt inne i den urban-greia som vi unge er. Når noen først begynner å gjøre noe, er det lettere å slenge seg på.

Han er ikke i tvil om at Izabell og Tore har vært viktig for den stavangerske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

– Det er ikke på grunn av dem at folk lager musikk på rommene sine, men det er på grunn av dem at folk tør å gi det ut.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

🤟🏼💕 📸: @dowellphoto

Et innlegg delt av Kirro Kæsh💕 (99 (@kiddo_kaesh)

Også utenfor de etablerte miljøene i syndikatet og kartellet tør folk å gi ut ting. Blant de mest fascinerende av boblerne er en viss Lil Snus.

På ekte heter han Bryan Essim. For bare et par uker siden droppet han ut av VGS for andre gang på ett år. Når vi møter ham på en pub i Oslo sentrum forteller han, fra et sted bak A$AP Rocky-flettene, at det egentlig ikke er trygt for ham å være her. Han har slengt dritt om noen Oslo-rappere på internett, og nylig dukket de opp på en fest for å ta ham.

– De postet en video på YLTV der de rappa over en Meek Mill-beat. Du kan ikke stille opp på YLTV med musikkvideo og greier med stjålet beat. Det går jo ikke!

Lil Snus alias Bryan Essim

Beef og krangling er kanskje ikke den mest tidsriktige tilnærmingen i 2018 der samarbeid, Instagram-endorsements og gjensidig promotering av shows og musikk er standard i norsk hiphop-bransje. Joda, det ulmer nok under overflaten, men stort sett er hiphop-Norge et harmonisk sted.

Harmonisk er det også i Bærum, dit Lil Snus flyttet da han var 13. Likevel er det ingen tvil om at han er er Stavanger-rapper. Han rapper på stavangersk og har ikke gjort ett eneste samarbeid med rappere fra Østlandet.

– Østlandsrapperne som ikke er store er for det meste trash. Men jeg er fan av Yung T33 og Spicyboy THVNDX.

Lil Snus har vært innom både klassisk Soundcloud-rap – bråkete, gjentagende rapping med med sprengt vokal – og mer old school-aktige greier. Nylig slapp han EPen Tar Meg To Snus, som med sitt syngende sound beveger seg i de tett opptråkkede fotsporene til Atlanta-rappere som Young Thug, Lil Baby og Gunna.

Old-school og beef til tross: Lil Snus er ikke et tegn på at Stavanger-rappen er på vei tilbake til «å holde det ekte». I likhet med de fleste andre i den nye generasjonen siddis-rappere vokste han opp med rock. Faktisk var det artistnavnet som kom først. Lil Snus. Det var for bra til å ikke rappe.

For bare litt over ett år siden hørte han ikke på hiphop i det hele tatt.

Generelt sett er et viktig poeng hos flere av Stavanger-rapperne hvor forskjellige de er. Den Lil Yachy-aktige glad-trappen til Icy Arn har lite til felles med Kiddo Kæshs emo eller Isahs urban-pop.

Er det dette som kalles «de store talls lov»? Er det sånn at det uunngåelig oppstår bra rapmusikk vare nok skarrende mennesker er samlet samme sted? Frankrike har vist det, Bergen har vist det – og nå viser Stavanger det.

LES OGSÅ: Hva er GREIA med fransk hiphop?

Eller har en perfekt storm skylt inn over Rogaland? For i 2018 er hiphop pop-kultur. Det har gjort det enklere å speile utenlandske trender og gjort musikken mer spiselig for folk flest, noe som har banet veien for at typer som kanskje ikke vil drevet med hiphop for ti år siden gjør det i dag – blant dem Isah, ProllyNah og Icy Arn. Samtidig har emo-rappen gjort det stavangerske rockesoundet til artister som Wayra Taqui og Kiddo Kæsh kosher.

Samtidig er Stavanger en by som har begynt å åpne seg. Oljenæringen synger på siste verset, mens mange ungdommer synger på sine første – gjerne med autotune.

Kiddo Kæsh er klar på at han har mye å takke Tore og Izabell for. Men mange takker også Kiddo.

– Det er han som har dratt meg inn i dette, sier Isah.

Og Izabell? Hun mener at det var på tide at Stavanger fikk sin egen hiphop-scene, en grunnmur å bygge videre på, et miljø der folk samarbeider og ikke bare sitter hver for seg.

– Jeg føler at vi allerede har lykkes. Altså, vi er ikke ferdig – vi skal mye lenger enn vi har kommet nå. Men vi har tatt det første steget.

Sjekk ut spillelista vår med den beste Stavanger-hiphopen på Spotify: