– Hvordan kan man IKKE vise penis?

Gaspar Noé fordømmer Cannes-eliten, folk som tar kokain på filmsett og ønsker gateopprør velkommen.

b
a

Gaspar Noé står i lue, vinterjakke og solbriller mens han tar seg en sigg utenfor hotellet kalt «The Edge»: et minimalistisk, isbre-liknende bygg med veldig rette linjer som helt sikkert har vunnet mange arkitekturpriser. Under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) presenterer han sin siste film, Climax, en marerittaktig historie om et danseteam som i fellesskap blir ufrivillig dopet på LSD fra en sangriabolle på fest.

Han ønsket selv å oppleve noen trippy visuals på nordlys-tur forrige dagen, men ble skuffet da himmelen var mørk og vanlig.

– Jeg har hørt det er mindre dop i Norge enn i for eksempel Frankrike og England? Men uansett, hvis man lager en film om moderne ungdom, enten om det er i Frankrike, Norge eller Tokyo, må man nesten ha med med dop.

Dette er et prinsipp han har levd etter gjennom hele den hardtslående filmografien sin. Det er sterke og delte meninger om den franske auteuren, og sånn har det vært helt siden hans langfilmdebut i 1998, I Stand Alone. Filmen er en nådeløs oppoverbakke for hovedkarakteren, en slakter, som etter en forferdelig oppvekst begår et drap. Før den skjebnesvangre sluttscenen setter Noé på bombastisk vis lista høyt for resten av karrieren ved å avbryte handlingen med en tekstplakat:

«DU HAR 30 SEKUNDER PÅ DEG TIL Å FORLATE KINOSALEN».

Han har siden fortsatt i det samme, insisterende sporet. I 2002 fulgte han opp med Irréversible, som inneholder filmhistoriens kanskje mest omtalte voldtektsscene, filmet i én ti minutter lang tagning. I 2009 skapte han en umiddelbar moderne klassiker med Enter the Void, en 2,5 timers maktdemonstrasjon i spesialeffekter i form av en post-mortem DMT-trip.

Stor suksess til tross, Gaspar Noé har ikke hatt mye penger den siste tiden. Under spørsmålsrunden tidligere i festivalen innrømmet han at han var såpass blakk før han startet produksjonen av Climax at han var på randen til å «begynne å lage reklamer, prostituere meg selv».

– Jeg sa til produsenter at jeg skulle lage en dokumentar om dansing. Jeg hadde jo ikke skrevet noe manus, så jeg hadde ikke fått noen penger hvis jeg ikke hadde lurt dem.

Han sier at filmene hans er ulike de amerikanske blockbusterne og de europeiske festivalfilmene fordi han ikke er interessert i å fortelle moralistiske historier om at rasisme er dårlig og hvor farlig konservativ politikk kan være. Selv om det er lettere å finansiere konvensjonelle filmer, foretrekker Noé å ha et lavere budsjett og til gjengjeld full kontroll over prosjektet.


MINDRE DOP, MER SNUS: «This gives you mouth cancer, no?»

Har du noen andre triks du bruker når produsenter prøver å blande seg inn?
– Det andre trikset er å bruke long takes. Det beskytter klippingen fra dem. Jeg fant ut av det da jeg lagde Irréversible. Da jeg var ferdig kom alle og sa jeg måtte klippe den ned, spesielt voldtektsscenen. Men det kunne jeg jo ikke, for den består jo bare av long takes! Og de bare, «oh shit…». Haha!

Diskursen rundt sjokkfaktoren i Gaspar Noés filmer kan virke noe fremmed for et ungt og liberalt publikum, godt vant som vi er med slakk sensurpolitikk, et internett med fri tilgang på fetishporno, litt for virkelige krigsbilder og andre obskøniteter. Ryktet virker å bli forsterket i en feedback mellom, ifølge ham selv, «bourgeoisie assholes» som dukker opp på (og forlater) Cannes-premierene hans, og sensasjonalismen i tabloidmedia.

–  I noen tilfeller drar folk på hovedkonkurransen i Cannes bare fordi de er desperate etter å ta på seg en smoking og gå på en rød løper. Der har du de dummeste konservative folka fra Sør-Frankrike og Paris. De har hørt navnet til for eksempel Lars von Trier, og drar fordi de vil ha bilde og autograf. Sånne folk er et mareritt.

Les også: Nordmenn vurderer eskortejenter på internett: her er de beste anmeldelsene

Selv om det sikkert i stor grad er fjols fra øvre middelklasse som rykker på nesen av Gaspar Noé kan man ikke akkurat si at filmene hans er for alle, med deres eksplisitte fremstilling av sex, dop og vold. Han kaller dem imidlertid «helt normale», sett i lys av inspirasjonskildene sine: Fassbinder, Pasolini og Cronenberg.

Du blir ofte nevnt i sammenheng med bevegelsen man kaller «fransk nyekstremitet». Hva tenker du om den merkelappen?
– Jeg tror det handler om politikk. På 90-tallet var det bare noen land som ga mulighet for filmskapere å lage filmer med vold, sex og dop. De franske filmene som kom ut på den tiden har selvfølgelig en rot i det franske samfunnet, men de kunne godt blitt laget i for eksempel Italia. Det er bare ingen som ville ha finansiert dem under Berlusconi. Men ja, fransk film er kanskje mer vill enn amerikansk film akkurat nå.

Det franske samfunnet er ikke akkurat rolig det heller.
– Da jeg så opptøyene i gatene for første gang syntes jeg det var gledelig. Det føltes ikke som om det var et monster som kom ut fra kjelleren eller noe. Det var bare ungdom som var glade for å knuse ruter og stjele bigmacs og joggesko. Venstrevridde som stjal penger fra butikker, hjemløse som ruset seg, danset rundt… Det skjedde jo rett før jul også, så de kunne stjele jakker og sko de kunne gi til vennene sine. Det var som en tidlig julefeiring. Haha.

– Folk vil jo egentlig ikke spise de rike, de vil bare bli rikere selv. Hahaha. De ser alle de samme filmene, de hører på den samme musikken. De er alle en del av konsumsamfunnet. Jeg føler meg også som en del av Frankrike, selv om jeg aldri har stemt ved valg.

Men det er tross alt en frustrasjon og et sinne rettet mot en elite som ligger i bunnen for opprøret. Den rasistiske slakteren fra I Stand Alone føles kanskje mer aktuell enn noen gang?
– Kanskje, men jeg ville ikke kalt The Butcher (hovedkarakteren i filmen, red.anm) fascist. Jeg synes «fascist» er et overbrukt begrep. Sett fra utsiden virker opprøret mye mer dramatisk enn det det gjør fra innsiden. Det rare denne gangen er at du har folk fra ytre høyre, blandet med folk fra ytre venstre, politisk nøytrale, hjemløse, bønder… Alle står samlet. Jeg ser det som det fattige Frankrike som kjemper mot det rike Frankrike.

Les også: Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren

Det er ikke bare i hverdagen Noé setter pris på litt kaos. Climax ble filmet på et par uker med bare tre sider manus i bunnen. Resten improviserte han fram underveis sammen med amatørskuespillerne på settet. En radikalt annerledes måte å jobbe på enn i for eksempel Enter the Void, altså, der de nøye planlagte opptakene varte i to måneder, etterfulgt av en post-produksjon på et helt år. Men Noé mener at arbeidsmetoden ikke har noe å gjøre med om han føler seg fri eller ikke.

– Mest av alt føler jeg at jeg har mest kontroll når jeg ikke trenger å ta hensyn til TV-kanaler eller investorer når jeg skriver manuset. Alle skal absolutt pitche inn hvordan de synes filmen skal være. Det er vanvittig irriterende å skulle høre på folk du ikke respekterer. 99 prosent av alle som leser manuset før filmen blir produsert er folk jeg ikke respekterer. Men jeg trenger pengene deres. Jeg har venner som prøver å få finansiert kortfilmer som mottar tilbakemeldinger som er lengre enn manuset.

Er det flere typer folk du hater å samarbeide med?
– Ja, ustabile folk på sett. Det er så mye jobb å lage en film, og jeg orker ikke å ha for eksempel bipolare, narsissistiske, og andre problematiske folk som skriker eller blir sjalu fordi du filmer noen andre mer enn dem. Jeg pleier å snakke med crewet om drugs, for da kan jeg se hvem som er junkier, om de er i trøbbel med politiet, og andre som tar med seg drama.

– Jeg liker også å vite om de røyker cannabis. Noen ganger er de folka veldig late. På det forrige settet ba jeg noen som røyket om raskt å male en vegg, men de bare «uuuuhhh hvor er den, uuuuhhh, hva». Det var som å jobbe med skilpadder! Jeg kunne aldri klippet med noen som røyker cannabis, av samme grunn. Heller ikke folk på kokain. De blir så selvsentrerte. Kjemikaliene gjør dem så selvopptatte at de bare snakker og snakker og snakker …

Hva synes du om bruk av rusmidler i terapi?
– Jeg har aldri vært i terapi, så det er vanskelig for meg å si. Men et rusmiddel jeg alltid har brukt rekreasjonelt, som i utgangspunktet ble utviklet for terapi, er MDMA. Det har jeg troen på. Det får folk til å snakke på en vennlig måte, og det blir ikke ordentlig psykedelisk før du overdoserer på det. I små mengder slipper det løs serotonin og gjør deg vennligere. Det blir sagt at man aldri må møte fiendene sine på ecstasy, for da vil man bare tilgi dem.

 

Det er bare fint, er det ikke?
– Så lenge fienden din ikke er på kokain, så de prøver å utnytte deg. Det er bra å ha fiender noen ganger. Hvis det ikke hadde fantes noen som ikke respekterer deg hadde det ikke gått an å respektere noen heller, ikke sant.

Det virker som om Gaspar Noé er komfortabel med livets dissonanser og konfliktene rundt ham, både privat, og utenfor kontorvinduet hans. Er det sånn man blir av å ha tatt masse LSD? En balansert og tilfreds «yin og yang»-livsstil?

Da NATT&DAG møtte Gaspar Noé i Frankrike i 2010 etter Enter the Void sa han at han liker porno, men at han aldri hadde sett noe ordentlig bra i den sjangeren. Noen år senere lagde han Love, som kan tolkes som hans forsøk på å lage nettopp det, et pornografisk mesterverk. Da man satt i kinosalen og fikk sprutet sæd mot seg i full 3D, føltes det kanskje litt som om det var akkurat det man var vitne til.

Les også: Møt Gaspar Noé, et fransk-argentinsk fyrtårn i tåkehavet av dølle filmregissører

– Da jeg viste Love i USA var det til og med en anerkjent kritiker som spurte meg om hvorfor jeg trengte å vise en penis. Hva snakker du om, liksom. En penis er like mye en del av kroppen som en fot eller en nese. Når man lager en film om seksuell lidenskap, hvordan kan man ikke vise penis?

Har du sett noe bra porno i det siste?
– Jeg sluttet egentlig å se på porno rundt 20 år siden fordi jeg produserte for lite testosteron. Sånne type videoer pirrer meg ikke lenger. Jeg liker best porno fra 70-tallet da kvinnene hadde hår, da de lignet ekte mennesker. Nå ser det ikke ut som om pornoskuespillerne hører til menneskearten. Alle er barberte, mennene er bodybuildere, de er fulle av tatoveringer. Jeg klarer ikke relatere til dem.

Har du hørt om noen som har runka til Love?
– Tja. Jeg har ikke sett noen i kinosalen akkurat, men folk runker jo til litt av hvert. Da jeg var tenåring pleide jeg å runke til TV-nyhetene fordi programlederen var så pen. Mellom innslag om massemord i Afrika og liknende visste jeg at jeg hadde rundt 30 sekunder på meg til å runke. Man kan runke til alt. Jeg har til og med runket til undertøyskataloger uten modeller, der man ikke ser noe annet enn undertøyet.

Climax har premiere på norske kinoer 8. februar.