Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren

Før man møtte venner i slutten av 2017 så visste man én ting, og det var at man, på ett eller annet tidspunkt, kom til å diskutere «Cat Person»-novellen. Nå er hun aktuell med boka You Know You Want This.

b
a

Det var i desember 2017 at Kristen Roupenian dukket opp fra intet, med novellen «Cat Person» som ble publisert i The New Yorker og gikk viralt. På bare tre uker ble den The New Yorkers nest best leste sak i 2017.

Det var den tiden da behovet for #metoo-bekjennelser var umettelig, og plutselig kom en novelle, en litterær fiksjon, som ikke avdekket utstrakt maktmisbruk eller grusomme overgrep, men som rettet blikket mot noe enda flere kunne kjenne seg igjen i: en mislykket date og dårlig sex.

Margot, en 20 år gammel student, innleder et forhold til den noe eldre Ted. Først foregår alt via meldinger, han virker kul og morsom. Men så drar de på date, og alt går galt: det begynner med et katastrofalt kyss og ender med enda verre sex.

Novellen kom på helt riktig tidspunkt, da #metoo-bevegelsen virkelig hadde vind i seilene, da det fantes et veldig forståelig og håndgripelig behov for gjenkjennelige vitnesbyrd, i kronikker, facebook-poster, og ja, i noveller. Og det var nettopp dette den av mange ble hyllet for, at den var så gjenkjennelig.

Les også: Oslos snilleste gutteklubb har startet plateselskap 

Men er gjenkjennelighet det eneste som skal avgjøre om noe er bra eller dårlig? Et drøyt år har gått, og ting ser annerledes ut. På bakgrunn av suksessen med «Cat Person» er Kirsten Roupenians debutbok You Know You Want This kommet, og sammenhengen den omdiskuterte novellen inngår i, er en ganske annen. Det er en samling noveller som alle handler om ubehagelige ting, hvor det i hver og en av dem er noen som skal ydmykes.

Roupenian utforsker grums, systematisk: voldelig sex, bitre ekskoner, giftig maskulinitet, sadisme og så videre. Men det virker ikke som om det er motivert ut ifra et ønske om å utforske menneskelige randsoner. Snarere virker hun bare pervo. Ikke at det er noe galt med det. Det er lov å være pervo. De fleste av oss er det, og skjuler det i større og mindre grad. Selv sadister er mennesker, får man tro, men ikke i historiene til Roupenian.

Ta for eksempel åpningen på «Nice Guy», bokens lengste novelle:

«By the time he was thirty-five, the only way Ted could get hard and remain so for the duration of sexual intercourse was to pretend that his dick was a knife, and the woman he was fucking was stabbing herself with it.»

Ted er en sånn fyr som blir sammen med jenter ved å få dem til å tro at han er en nice guy som de kan slå seg til ro med når de har har gitt opp å få drittsekkene de egentlig begjærer. Han lar dem tenke at de egentlig kunne fått noe bedre, men at han er et trygt valg. Det eneste som gir ham noen glede er altså å forestille seg at kvinnene skader seg selv mens de har sex med ham.

Alt han egentlig ønsket seg var å bli elsket, forgudet. At han aldri ble det, har Roupenian en enkel forklaring på: Han er stygg og lav.

Les også: Du MÅ se surviving R. Kelly 

De fleste menneskene i denne boken er enten tjukke, stygge og dumme eller pene og kule. Noen ganger får man følelsen av å lese tekstene til en veldig intelligent 16-åring, som kan formulere lange, morsomme setninger, men som ikke skjønner så mye av hvordan mennesker er, og hvorfor de gjør som de gjør. Det virker ikke som om Roupenian har noen avstand til 16-åringenes tankeverden. Det er ingen grenser for Roupenians detaljerte utbroderinger av hvor patetiske folk kan være.

Og forakt kan være en god drivkraft. Det kan være befriende. Men da inneholder det som regel en viss grad av selvforakt. Det virker det som Roupenian mangler.

I alle novellene er sex og følelser utelukkende maktforhandlinger. Men man har sett denne typen kynisme og misantropi før, og maktforhandlingene blitt skildret med mer liv, og enda viktigere: med mer skuffelse. Roupenian derimot, virker tilfreds med å fråtse i grumset.

Da «Cat Person» ble diskutert i 2017 ble det tatt for gitt at jenta i fortellingen var et slags offer. Ikke fordi hun endte med å gjøre noe hun ikke ønsket, men fordi hun rett og slett fikk et brutalt møte med hvor jævlige menn kan være. Og det er ingen tvil om at Robert i «Cat Person» er usympatisk. Men Margot er egentlig ikke så mye bedre hun heller. Til stadighet påpeker hun hvor tjukk og ekkel Robert er, og den eneste grunnen til at hun velger å ha sex med ham, selv om hun innser at hun egentlig ikke vil, er fordi det er tungvint å avbryte det. For å klare å bli kåt fantaserer hun om hvor kåt hun gjør ham, hun som er så ung og vakker.

Les også: Tidens ånd: privatpersoner betaler for sponsede instaposter 

Når man leser «Cat Person» inni mellom alle de andre novellene i You Know You Want This blir det tydelig at det er her fortellingen hører hjemme: Her hvor alle behandler hverandre like jævlig.

At Roupenian ikke ønsker å være noen #metoo-fanebærer, blir gjort klart en gang for alle i bokens siste fortelling. Den handler om Ellie, som bare vil bite. Helt siden hun var barn har hun drømt om å bite folk, i leggen, i armen, i halsen, hvor som helst. Og hun klarer å holde seg, helt til hun en dag blir antastet av den nye kjekkasen på kontoret, som kaster seg over henne og kysser henne brått. Ellie svarer med å bite ham i ansiktet, alt for voldsomt, hun biter av et ordentlig kjøttstykke, nå er han vansiret for alltid.

Akkurat når det går opp for henne hva hun har gjort – nå blir hun utstøtt, mister jobben, må i fengsel – kommer de andre damene på kontoret henne til unnsetning: De så hva som skjedde! Han angrep henne! Han er en overgriper! Han har gjort det samme med flere andre! Hun forsvarte seg jo bare.

You Know You Want This kommer på engelsk i morgen (15. januar) Den norske oversettelsen, Du vet at du vil, utgis på Gyldendal i februar.

NATT&DAGs litteratursatsning er støttet av Fritt Ord.