«Burning» er god, men først og fremst interessant

I Chang-Dong Lees nyeste film bobler volden og kaoset hele tiden under overflaten.

b
a

«SAMFUNN» ER BARE et annet navn på våpenhvile. For samfunnet er fylt av mennesker, og mennesker kan bryte sammen når som helst. Alt som trengs er én gnist.

Det vet de godt i Sør-Korea. Teknisk sett er landet fortsatt i krig med Nord-Korea, selv om kamphandlingene opphørte for 66 år siden. For at dette faktumet ikke skal gå det internasjonale publikummet hus forbi er hovedpersonen i Burning sitt hus plassert på den koreanske landsbygda, like ved grensen mot nord, der luften døgnet rundt fylles av propaganda fra høytalere på andre siden av grensen.

Den koreanske filmregissøren Chang-Dong Lees film Burning er basert på novellen Barn Burning av Haruki Murakami. Visstnok er det vanskelig å lage film basert på Murakamis tekster. De spenner seg mellom det dagligdagse, lavmælte, kjedelige og det absolutt utrolige, det fantastiske og det magiske, på en måte som er vanskelig å få til å fungere på et lerret.

Chang-Dong Lee løser oppgaven strålende.

I FILMEN møter vi Jong-Su, keitete, underdaning og bondsk spilt av Ah-in Yoo. Han er en ung mann som er ferdig med studiene, men som enda ikke har fast jobb. Han sier han er en forfatter, men vi ser ham aldri skrive noe. For det meste driver han rundt, røyker sigaretter og ser på jenter som ikke ser på ham. Så en dag møter han Hae-Mi (Jong-seo Jun). Hun er litt yngre enn ham, men sikrere på seg selv og på verden enn det Jong-Su er. I motsetning til ham bor hun i byen, i en liten leilighet med fin utsikt til Seouls skyline, men med dårlige solforhold.

LES OGSÅ: Slik overlever du en atomkrig!

Mens Jong-Su ikke vet hvor han er på vei, reiser Hae-Mi til Afrika på ferie. Jong-Su skal mate katten mens hun er borte. Så begynner det å skje merkelige ting, slik det gjerne gjør når Haruki Murakami har en finger med i spillet. Når hun kommer hjem igjen med en ny kjæreste på slep, den rike og skummelt hyggelige Ben (Steven Yeun) blir det ikke mindre rart – og det blir awkward i tillegg.

Burning er lavmælt, både bokstavelig (folk snakker høflig, lavt og korrekt til hverandre) og billedlig. I en av de fineste scenene i filmen mimer Hae-Mi at hun spiser en klementin, det ser nesten helt ekte ut, bare at det ikke er en klementin der. Det viktige er ikke å forestille seg at man har en klementin, sier hun, det er å glemme at den ikke er der.

På grunn av forhåndsomtalen, deriblant ryktet som «psykologisk drama», går seeren inn i salen med visse forventninger. Det er nesten slik at man står i fare for å overtolke. Er dette et symbol? Hva med dette? Dette, da? Men i Burning kommer det psykologiske sjelden til overflaten, ikke på den måten man forventer.

LES OGSÅ: Selv når pikken er slapp holder Michel Houellebecq humøret oppe

Men jo: Det er én scene som ikke er spesielt subtil, og den involverer både runking og arkitektonisk fallos-symbolikk. Er det et pek til seerens forventninger, kanskje?

DET PSYKOLOGISKE og sosiale glir over i hverandre. Et spørsmål mange har stilt seg opp gjennom historien er: Hvordan har det seg sånn at vi mennesker klarer å leve fredfullt sammen i samfunn? Hvorfor dreper vi ikke hverandre? Hvorfor plyndrer vi ikke? Voldtar og herjer?

I Burning bobler galskapen, det dyriske, det seksuelle, det voldelige, like under overflaten i alle relasjoner. Ikke begjær din neste, heter det i Bibelen, en regel som sannsynligvis finnes fordi folk gjør nettopp det. Er det en følelse som mer enn noe gjennomsyrer Burning er det sjalusien – i mennenes konkurranse om en kvinne, den fattiges sjalusi mot de rike og vellykkede, og de rikes dragning mot kaoset som underklassen representerer.

LES OGSÅ: Kanskje Henrik Thodesen bør bli taxisjåfør på ekte?

Filmens styrke er dessverre også delvis en svakhet: plottet utfolder seg sakte, det sniker seg på, men kanskje for sakte, kanskje for subtilt: det er ikke rart hvis man kjeder seg litt i blant.

Burning er derfor ikke et must. Det er en fin film, som er passe underholdende og passe smart, men publikum står i fare for å smittes av den samme nummenheten og avmakten som preger hovedpersonen.

For finnes det håp? Går det an å gjøre noe, altså virkelig gjøre noe? Med samfunnet, med kjærligheten, med hverandre?

Eller bør vi la alt brenne ned?

Burning har premiere 22. februar.