En pinne for Cacadou

Cacadou har pusset opp. Vi fikk stamkunde og forfatter Gine Cornelia Pedersen til å skrive en inderlig tekst om det.

b
a

Det var i den tid jeg gikk rundt og tørstet i hovedstaden – jeg kunne kjenne Cacadou som en magnet som trakk meg til seg og jeg småløp omtrent noen ganger for å komme meg dit, for det kunne være noe helt uunnværlig som foregikk akkurat nå, det kunne være akkurat nå det satt noen i baren jeg ville snakke med, det kunne være nå det skulle skje, det som skulle skje, det kunne være akkurat nå. Pluss at jeg var tørst.

Når jeg slo dørene opp på gamle cacadou på søndager slo speedstanken mot meg, og det var en lukt som hørte hjemme, jeg brydde meg ikke om den.

Når jeg gikk på do på gamle Cacadou kunne man lese historiene om alle som hadde vært der, rasende ord, kruseduller, side om side med hjerter og erklæringer om evig kjærlighet. Det var aldri tørkepapir, sjeldent såpe og ikke alltid toalettpapir heller.

Når jeg gikk til Cacadou var jeg aldri redd. Jeg var sikker på å bli tatt imot, selv om mottagelsen kunne være giftig og konfronterende. Som en mor. Cacadou oppdro meg. Cacadou krevde mye av meg, og jeg måtte svare fort om jeg ble stilt til veggs. Noen ganger stakk jeg, pilte rundt hjørnet, ble jaga bort, men jeg kom tilbake, for Cacadou var alltid rettferdig.

Cacadou var alltid åpen. Også 22. juli 2011. Man måtte bare gå under sperringene og snakke med politiet med maskingevær. Hvor skal du? Jeg skal på Cacadou, og så slapp man gjennom, for til og med snuten skjønte at i dag trengte vi en øl på Caca. Dørene var åpne, det var ikke mange der, men nok folk til at jeg straks ble presentert for de mulige konspirasjonsteoriene om hvem som sto bak. Jeg satt og grein utafor, bare for å få høre: Det er for jævlig, men sånn er verden, og det veit du jo. Cacadou var ikke noen sentimentalist.

Vi skulle alle bare ta et par øl på vei hjem, men nå var klokka halv fire og så var det hvem har nasj, og så var det opp på jobb eller skole, og så var jobb eller skole slutt, og så gikk vi innom på vei hjem og der var det ferie – alltid ferie – der fantes ingen hverdag. Der var det kronerulling for Bror, for Harald, for Stein, for de som trengte det, og snudde du hodet for å snakke med noen i båsen ved siden av, smugdrakk bestandig noen av ølen din, eller rappa den.

Les også: Cappelens Forslag mot kapitalismen, kjedebutikkene og Olav Thon

De la ikke noe i den, for sånt hadde man ikke råd til.

Man kunne løfte på benkene. Der var det hemmelige rom som folk la ting i, dop og andre lugubre saker.

Man tok ikke de tingene, å vite at de var der var spennende nok.

På Cacadou skreik folk når de diskuterte. På Cacadou snudde folk som var ute og gikk, eller skulle ta seg et glass, folk på julehandel eller annet, de snudde i døra, og da pusta Cacadou letta ut, for der inne var det bare de som kunne tåle oss som fikk være.

En sviresøster sa en gang til meg i baren: «Jeg er ikke her for å ha det hyggelig, jeg er her for å drikke øl.» Det er sant. Vi var der alle for å drikke øl. Men det var jævlig hyggelig. Det var julebord på Cacadou, for stamgjestene. En familie av øldrikkende mennesker ble til et samfunn, en liten bygd i byen, for janteloven gjaldt der også.

Så ble det mindre og mindre, det ble liksom for mye å gjøre, hadde ikke tid til Cacadou mer, for det var som en deltidsjobb å gå der, en livsstil. Men hun var jo der, Cacadou vinka til meg på gata når jeg trillet forbi med barnevognen, jeg stoppet for å prate litt, og innimellom stakk jeg hodet inn for å si hei. Men så var ikke Cacadou på hjemveien mer, og jeg skjønte at glansdagene der inne var forbi, at jeg ikke kunne komme dit så ofte, for da ville jeg bli der inne, for sånn funker det bare. Men Cacadou er jo der, om jeg skulle trenge henne – tenkte jeg da. Gud forby at noen skulle gjøre Cacadou til en kul bar. Gud forby at de skulle gi etter for det alt for kule presset utenfra. Gud forby at noen skulle tilpasset Cacadou.

Cacadou har pusset opp, sa stemmen i telefonen.

Pusset opp? Nye Cacadou? Det er ikke så ille altså, sier hun, for hun hører vel at jeg blir redd da, når hun sier det sånn, hun hører at jeg skvetter. For sånn går det ikke an å holde på. Man kan ikke pusse opp Cacadou, men så visste jeg at den forrige oppussingen resulterte i at alt faktisk ble brunere, enda mer danskebåtaktig, falske skinnsofaer og det hele – det var ikke bra, men ikke fullstendig fremmedgjørende heller, og derfor tenkte jeg: det er nok ikke så ille.

Men ille er det.

Mulig jeg romantiserer, mulig jeg faktisk går på akkord med Cacadous egen filosofi. Jeg blir sentimental. Det blir jeg nå. Og forbanna. Hva er det jeg tviholder sånn på egentlig, kan jeg ikke bare akseptere at verden går videre?

Jeg småløper nedover Bernt Ankers gate, jeg gleder meg og gruer meg. Hvordan vil det bli?

Så ser jeg Cacadou der nede. Ingen bøker i vinduene lenger. Det ser så åpent ut. En mann står i baren, ser veldig rocka ut, veldig «riktig». Han er hyggelig. Jeg blir mistenksom. Bestiller en øl, raskt, selv om jeg er jævlig sulten, og egentlig bare skulle sondere terrenget før jeg skulle kjøpe meg no mat og ta med tilbake, men jeg blir så territoriell, barnslig, jeg påpeker i et bittert tonefall at her var det annerledes..

Ja, sier han stolt, vi har pussa opp. Jeg ser det, sier jeg, det ser jeg. Vi reiv opp alle panelene og under der fant vi dette. Han slår ut med armene som for å si, ganske fett. Jeg svarer ikke. Det er teglstein med størkna sement på, det er originale tregulv. Det er jo fint, hvis man bor i Danmark og er minimalist. Det er «shabby chic» rett og slett.

Les også: T-banelinjene vi trenger i Oslo

Tegneserien over baren, Ørn-bjørn, den er ikke der lenger, den er nede i kjelleren, skal selvfølgelig opp etter hvert. Javel, sier jeg. Har du jobba her lenge eller? Bare tre år sier han, javel, sier jeg og føler en trang til å forklare, men jeg gjør ikke det, jeg blir sur og det ser han sikkert også. Nå må du skjerpe deg, Gine, tenker jeg. Nå må du ta deg litt sammen.

Følget mitt har satt seg helt innerst i lokalet, bak hjørnet, der man nesten aldri sitter. Der er det varmt, for som han sier «det er jo så jævlig kaldt her». Ja, på mange måter er det jævlig kaldt her. Temperaturen er uutholdelig faktisk, helt objektivt. Det er iskaldt. Det de få fiksa. Hvis ikke klikker jeg. Det er ikke spesielt hyggelig å fryse når man drikker øl.

Å være tilbake på Cacadou er litt som å se en film man likte da man var liten, bare for å innse at den egentlig suger, bare at Cacadou ikke er filmen man så, det er en remake, eller … kanskje analogien ikke holder. Makkeren min gjør også et forsøk: Dette er verken fugl (ref. «cacadou») eller fisk. Vi ler.

Han prøver enda en gang: Cacadou er som en god vintage denim man kasta, for så å gå og kjøpe seg en ferdigslitt til 3000 kr.

Vi setter oss lenger inn i lokalet. Det var så kaldt ved vinduene, der livmorbåsene pleide å stå. I båsene var det plass til mange, man pressa seg sammen. Nå blir jeg sentimental igjen. Jeg går på toalettet.

Toalettet er … trist. Jeg tar på veggene, de er dekket av plastplater, grå plater har blitt spikra opp over de nedtaggede flisene. Det eneste som er igjen av historiene under er en krusedull helt oppe i et hjørne. Det er såpe, ikke papir. Greit. Jeg går ut, og makkeren min ler, for jeg ser virkelig sur ut, veldig sur, og jeg innrømmer det nå, jeg er sur. Lei meg. For stedet er ikke til å kjenne igjen. Hvorfor må alt pusses opp og bli nytt? Hvorfor kan ikke noen ting bare få være i fred? Det blir eksistensielt dette her, jeg liker ikke store forandringer, det har jeg aldri gjort.

Jeg setter meg ned, drikker litt Ratzeputz. Det skal de ha, det er ikke mange som selger Ratz i Oslo, det er gode saker. Pluss i boka.

Det er et ufattelig random klientell her inne, uvant det også. Det jeg ikke liker, er at alle er der med sine folk, ingen snakker med hverandre på tvers av bordene. Det er som en hvilken som helst café. Et eldre ektepar kommer inn, de har vært på julehandel, jeg ser at de nikker, ser seg rundt, her var det hyggelig, de slår seg ned ved vinduene, med seg har de poser fra Match og Dressmann. Dette er mørkt. Jeg vil gå, men vi må drikke opp ratzen først, og plutselig er det fullt. Folk som er på julebord. Pleide å være folk fra julebord her før også, men de snudde like raskt som de kom. Nå blir de. De er fra en eller annen bransje, det kan jeg se, en bransje med penger. Det lukter Bulmers her inne.

Speedstanken er erstattet av en sur eim av Bulmers.

Joda, baren har blitt fin. Det kan jeg være med på. Lav musikk. Veik musikk. Hvor er Ebba Grøn, hvor er alle heltene, hvor er stamgjestene, fremdeles ingen i sikte. Én god låt: Jeff Buckley, Last goodbye, som om Cacamor sender meg en beskjed. Gå herfra, festen er over.

Akkurat når vi er på vei ut døren ser jeg at i hjørnet der inne, der hvor han pleide å sitte, der sitter det en stamgjest, en jeg kjenner: Jeg løper bort, for nå skal jeg få medhold, nå skal vi bitche over dette stedet som liksom skal forestille Cacadou.

– Hva syns du?

– Er det ikke ganske fint a?

– Hæ?

– Ja, det er jo blitt dritfint her syns jeg.

– Men hvor er alle sammen? Er det ikke noen som går her lenger?

– Vet ikke, jeg liker jo godt å sitte her alene, men har ikke sett noen her på lenge. Det er jo bra.

– Å, ja. Jeg liker det IKKE.

– Hvorfor det?

– Det er jo ikke det samme, det skal jo være et sted folk kan henge?!

Jeg opplever en utilfredsstilt lengsel, jakten på bekreftelse. Jeg sender Bror Wyller en melding, en annen stamgjest. Hvordan er det på Cacadou for tiden, spør jeg. Setter pris på dine tanker, sier jeg.

Bror: Det nye Caca er

vidunderlig Det er åpent sted

Mot før lukket teit Nå går alle

her

Kanskje har Cacadou blitt det det skal være. Et sted man går for å drikke øl, ikke for å ha det hyggelig. Kanskje er en hermetisert, innviet atmosfære noe som skaper avstand fremfor nærhet Ølen er friskere nå, det skal de ha, bedre øl. Mulig det er innbilning, men det kan virke som om de har rensa røra litt siden sist. Og nå går alle her. Velkommen Cacadou med dine nye fjær.

Les også: Ketsjup og Sennep på dart-stedet Oche: – Er det ikke lenger nok å bare servere øl og vin og ferdig med det?