Hvorfor hater alle tech house?

Leken sjangerhybrid eller blodsugende parasitt? Meningene er både mange og sterke om verdens mest populære elektroniske musikksjanger.

b
a

– Det er bare en pannekakeflat, dvask beat uten groove som går og går til du får lyst til å skyte katta. Ingen melodier, ikke noe klimaks, ingen variasjon. Bare et stort tomt hull av ingenting.

DJ KOMPRESSORKANONEN HAR i en årrekke tvinnet mikseknotter i Oslos natteliv, og har ikke mye til overs for tech house. I Europa spilles den populære sjangeren side om side med mer klassiske techno-orienterte acts på klubbgulv og festivalsletter. I Spania er tech housen kolossal og beskrives som hegemonisk for klubblyden fra Barcelona til Ibiza. I Storbritannia har den sneket seg inn i varehus og hjemmefester med røykmaskin og luft full av knyttnever.

I Oslo er sjangeren uglesett.

Men hva er tech house, sånn egentlig?

Aphex Twin uttalte en gang at det ligger i den elektroniske musikkens natur at vi ikke skal kunne snakke om den. Mens rock og pop har tekster som handler om ting er elektronisk musikk abstrakt og intuitiv. Når elektro-lyd skal uttrykkes som tekst er det derfor tryggest å pøse på med sjanger-referanser, gjerne så smale og obskure som mulig.

Sjanger-brillene som skal gjøre det lettere å se musikklandskapet klart, har imidlertid mengder av dogg på glassene. Wikipedia identifiserer 255 undersjangre av elektronisk musikk, og mørketallene er nok store.

Ikke overraskende har tech house elementer fra både house og techno, de to hovedstrømningene innen elektronisk klubbmusikk. Tilhengere hevder at dette gir en varmere, treigere, mer melodisk og sjelfull vri på technoen, samtidig som man får en hardere, dypere og mer perkusjonsfokusert house.

LES OGSÅ: Uteklubb har startet plateselskap 

Andre vil ha det til at sjangeren består av lite innovativ musikk som med lite avanserte virkemidler spiser seg inn i dansemusikkens arenaer som en bakterieinfeksjon. Sagt i riktig tonefall er «tech house» en trylleformel som får armer til å legges i kors og blikk til å smalne.

TECH HOUSE KAN SPORES tilbake til det tidlige nittitallets London, der det først dukket opp på et utvalg eksperimentelle klubbkvelder. Fra midten av 90-tallet ble det popularisert av blant annet miljøet rundt klubben «The End», som stengte dørene i 2009. I løpet av de fjorten årene klubben var i drift rakk det imidlertid å skje en hel del med det som startet som en leken sjangerhybrid.

– Jeg kunne skrevet en doktorgradsavhandling om hvor ræva det er.

Det sier Carl Fuck, han er DJ med både én og to føtter godt plantet i hovedstadens elektroniske undergrunnscene. I den grad noe sånt kan sies å eksistere.

Carl Fuck

– At tech house noen ganger omtales som techno eller house er faen meg blasfemi. Det er som Hallvard Surlien fra Grønn Ungdom en gang sa: å kalle Norge en klimanasjon er som å kalle en hest med dildo i pannen for en enhjørning.

Hvordan endte uskyldig sjangerlek opp som døden selv?

DJ Kompressorkanonen mimrer tilbake til ungdommelig tech house-entusiasme.

– Begrepet tech house husker jeg først fra tiden rundt 1995-1996. Det ble brukt om engelske artister i grenselandet mellom house og techno, folk som Mark Ambrose, Terry Francis, Aubrey, Justin David, Jaime Read, Matthew Bushwacka og Charles Webster. Dette er artister jeg digger helt uten forbehold, og jeg kjøpte masse av det.

Mot slutten av 90-tallet, gled sjangeren over horisonten, før den på 00-tallet gjorde et plutselig comeback som lydsporet til svette norske dansegulv. Men musikken var knapt til å kjenne igjen.

– Det var blitt en form for flat, steril, avkok pingpong-mikrobølgeovn-Beatport-minimal-valium-ræl. Denne nye versjonen av tech house er grunnen til at jeg stort sett husker 00-tallet som et fryktelig tiår for elektronisk musikk, sier han.

Kompressorkanonen forteller om da han led seg gjennom Oliver Liebs’ tech house-sett på Hausmania i 2006, og legger til at han muligens aldri kommer til å klare å riste av seg skrekken.

– Ti år tok det å bli kvitt de greiene der. Ti år. Fy faen!

Vil ikke sjangerpreferanser til syvende og sist bunne ut i smak og avsmak?
– Rune Lindbæk ble i sin tid spurt om hva han syntes om «eurotrance». Han svarte: La no bikkjan pule. Jeg synes det var skikkelig godt sagt.

LES OGSÅ: Syrisk psykedelia​: Hello Psychaleppo! har skapt sin egen sjanger

Nettet bugner av det meste, også memes om at tech house suger.

Roland Lifjell eier platebutikken Filter og har flere tiårs erfaring som DJ og produsent i hovedstaden. Han beskriver dagens tech house som en form for standardisert partymusikk, en type drastisk forenklet og lettfordøyd versjon av techno og house som lett å svelge både for utelivsarrangører, nye produsenter og DJer som er ute etter å tilfredsstille helgefølelsen hos mannen eller kvinnen i gata.

– Det er jo for så vidt kommersiell musikk på lik linje med gjengs EDM, og folk må jo like det de vil like. Problemet ligger heller i at sjangeren i mange sammenhenger forveksles med techno, noe som gjør at den låner kredibilitet fra en sjanger og en klubbkultur som representerer noen helt andre verdier.

«Når politiet har techno som søkeord for ting de skal følge med på, fører det til at en del klubber slutter å fronte denne musikken.»

BEATPORT.COM ER VERDENS største portal for elektronisk musikk. Med over 210 000 sanger markerer tech house seg som den aller største sjangeren. Nettsiden, som startet opp som et prosjekt drevet av ildsjeler, har siden 2013 vært eid av konglomeratet LiveStyle Inc. som blant annet har tunge andeler i festivaler som Tomorrowland, Spring Awakening og Electric Zoo.

Hjernen bak det hele heter Robert Sillerman og er en dreven mediaentrepenør. Tidlig på 2000-tallet solgte han sitt daværende selskap SFX til Clear Channel Communications, som senere ble døpt om til Live Nation. I 2012 bestemte Sillerman at tiden var inne for å sikte seg inn på det elektroniske musikkmarkedet.

Kritikerne stusset over hvorvidt det var riktig å gjøre undergrunnskultur til en vare. Sillerman? Han brydde seg ikke så altfor mye om akkurat det. I et intervju med Miami New Times i 2013 uttalte han:

– Hvis du kjøper gode og fremgangsrike foretak, vil du samtidig styrke dem i det de gjør, og i dette tilfellet sørger det for utmerket underholdning.

Mon det.

Fra et norsk platebutikkperspektiv merker Lifjell at tendensen til å handle sanger på internett gjør noe med hvordan både DJer og andre konsumerer musikk.

– Folk klarer bare å forholde seg til en viss mengde informasjon på én gang, og da blir topplister fra Beatport og liknende veldig dikterende. Informasjonen er spisset til så mye at en del musikk blir oversett. Folk greier ikke å stå å lese titler og kikke på plater og finne ut hva ting er. Man ser at aktører som Bandcamp.com forsøker å være et alternativ og gjøre en innsats, men det er ikke tilpasset nok til at folk kan manøvrere seg rundt.

Selv om tech house på mange måter har blitt selve symbolet på kommersialisering av klubbmusikk påpeker Lifjell at det skjer vel så mye forflatning og forutsigbarhet innen andre elektroniske sjangre.

– Oslo har alltid vært mer en house-by, techno har uansett aldri vært så gjeldende her. Techno er ikke musikk for massene. Den er hardere og mer krevende og vil neppe være like forlokkende og fengende for folk flest. Når politiet har techno som søkeord for ting de skal følge med på, fører det til at en del klubber slutter å fronte denne musikken

«Med riktig timing kan tech house være gull som tar med seg hele dansegulvet på de aller fleste venues.»

Vi spør om han er enig i at det norske klubbmiljøet safer ved å spille tech house og mer lettspiselig musikk.

– Det er klart, men de skal jo selge øl i baren og unngå for mye oppmerksomhet fra myndighetene. Da blir musikken snill og trygg. Klart det er litt kjedelig.

Er det snobbete å poengtere hvor mye man IKKE liker tech house?
– I grunnen det. Samtidig har jeg ikke tall på hvor mange ganger DJer på død og liv skal fortelle meg at de egentlig liker techno, tross at de velger ikke å spille det, sier Lifjell.

Men det finnes også respekterte DJer som spiller tech house. I blant. I Oslo har klubbkonseptet Det Gode Selskab arrangert fester ute og inne med vekt på sjangerbredde. DJ Tod Louie sier han kan finne på å ha tech house på ingredienslisten i sine sett.

LES OGSÅ: BILDESERIE: Interiørbilder fra Luksusfellen gir en deprimerende innsikt inn i den norske folkesjelen

– Sjangeren har mange ansikter. Et av dem er at den har blitt den «nye EDMen». Men det finnes eksempler på kvalitet fra dyktige produsenter. Når tech house er god er den både groovy og ekstremt dansbar, sier han og nikker til sin DJ-makker, Chris Solaris, som har spilt Tech House for ivrige dansere i hele 19 år.

Solaris

– Med software som Ableton Live og Logic åpner det seg en rekke billige snarveier for å lage house-musikk. Mye av det som produseres er teipet sammen av ferdiglagde loops, om det er perkusjon eller synth. Resultatet er utrolig generisk. Mye slik type lettvint produksjon omtales som tech house, og derfor har sjangeren blitt stigmatisert.

Solaris har lite til overs for sjanger-snobberi. Han ble begeistret for tech house da Terry Francis Wiggle hadde residency på den sagnomsuste Londonklubben Fabric tidlig på 2000-tallet. Det var noe spesielt med det futuristiske og mørke lydbildet som skilte seg fra den mer funk/disco-orienterte housen.

– Det er alltid folk som hever seg over andre ved å støtte seg til en mer raffinert musikksmak. Det er ofte DJs som har spilt kun noen år som har sterke meninger om sjanger og annet, sier Solaris.

Blant dem er Carl Fuck.

–Det mest latterlige ved det hele er promoteringen av flere tech house DJs. Ofte ser man en bio med altfor store ord om hvor unik musikksmak de har, med en lenke til miksen deres som høres identisk ut som musikkutvalget på Beatport Top 100.

NOVEMBER 2018. Elefant arrangerer sin siste klubbkbeld i det trange lokalet i Rådhusgata i Oslo. Klubben, eller «kulturkartellet», som det ofte ble kalt, har av mange vært karakterisert som et av de mest vesentlige arnestedene for tech house, så vel som andre elektroniske sjangre i Oslo. Safira Olsen var blant DJene som utgjorde Elefants Schnabel residency.

LES OGSÅ: Teknostalgi: «Lifestyles Of The Laptop Café» er minner fra en tid hvor interaksjonen mellom menneske og maskin var ukomplisert

– Groovy eller mørk bass med melodiske elementer går igjen, men de fleste sangene jeg spiller befinner seg i techno og minimal-sjangeren. Men jeg spiller også tech house, bush techno og psy tech.

Hun kjenner seg ikke igjen i påstanden om at tech house er en stigmatisert sjanger innad i miljøet, men mener heller ikke at merkelappen passer til å beskrive musikken hun spiller. Olsen beskriver tech house som en startgrop for hennes musikalske utforsking som DJ før hun beveget seg over til minimal og techno.

Hun kan se for seg at enkelte typer tech house med overforbruk av skarptromme og klapping kan vekke irritasjon hos noen, men fremhever at det fortsatt er skatter å finne.

– Med riktig timing kan tech house være gull som tar med seg hele dansegulvet på de aller fleste venues.

Carl Fuck kunne knapt vært mer uenig.

– Det er noe med hele pakka: den hjernedøde musikken, Ibiza-estetikken og folk som bare digger det etter en neve ketamin innabords.

LES OGSÅ: Oppturer og nedturer på Trondheim Calling 2019