Her er alle vinnerne av årets Oslopris!

Alle er vinnere, men noen er litt mer vinnere enn andre.

b
a

Det beste, men også det verste, med å nominere det beste fra 2018 er å sette dem opp mot hverandre og la dere bestemme hvem som er ALLER best. Vi fikk støtte fra Ali Kaffe og arrangerte utdeling og årets beste fest på Ingensteds. Alle de nominerte er verdige vinnere, men de som vant er såkalte MEGAVINNERE, og fikk ikke bare hyllest fra publikum, de fikk også en flott Oslopris med seg hjem.

Hva vinnerne gjør med denne prisen når de kommer hjem og ingen ser dem, skal ikke vi legge oss oppi.

Her er en fullstendig oversikt over vinnerne av årets Oslopris. Vi gratulerer!

Les også: Sophie Elise er 580 gram lettere og toppløs i denne rufsete gratisavisa

Årets litteratur: Bok om Sorg (Fortellingen om Nils i skogen) av Maria Navarro Skaranger

«Nils har tippa utfor verandaen». Premisset i den andre boka til Maria Navarro Skaranger er enkelt og umulig: En bror har begått selvmord, og en søster prøver så godt hun kan å gå videre med livet.

Bok om sorg er en bok om sorg, i all sin enkelhet. Boka er fortalt som en dagbok, med hverdagslige ting man gjør i kjølvannet av et selvmord: tømmer en leilighet, velger begravelseskranser, går i sorggruppe hvor man egentlig ikke føler seg hjemme. Når søsteren får spørsmål om hva hun føler svarer hun ganske enkelt: «Jeg vet ikke, sa jeg. At det er jo ikke noe å gjøre med? Er det et svar?». Hun forsøker ikke å forstå, bare å dokumentere.

​Det er ikke så lett å få øye på noen sterk motivasjon bak denne boken, og det er det som gjør at den føles viktig. Måten hun skildrer sorgen så rå og lite tilgjort på er upretensiøs og fremstår modig.

Årets musikk: Duets av Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem

Det er ikke ofte man opplever musikk som føles ordentlig moderne. I en verden der timevis av dagsfersk popmusikk er tilgjengelig for deg omtrent gratis hver eneste dag, er det lett å la seg lure av noe «grensesprengende» som egentlig bare er to aktuelle trender blandet sammen. Jazzsjangeren har også begrensninger på sin måte, selv om den kanskje vil fremstå som fri. Det som løftes frem som noe innovativt er gjerne det som ikke gjør mer enn et lite avvik fra den lange, ærefryktede jazztradisjonen, ubetydelige forskjeller for det utrente øre. Det blir utgitt nok av frie ambient-album som befinner seg et sted mellom Rune Grammofon og ECM, men få så unike som Duets.

Bruken av lydopptak som er gjort utendørs gir musikken en filmatisk effekt, og gjør at hver låt føles som et lite utsnitt fra et annet liv. Du befinner deg på t-banen, på en restaurant, på en gate, i en park, før virkeligheten gradvis forsvinner inn i en indre monolog av melodier, beats og akkorder. Formen på Duets bidrar også til at man mister bakkekontakt: en 80 minutter lang dobbelplate med 20 spor.

​Kombinasjonen av tydelige komposisjoner og tilfeldige feltopptak gir Duets en følelse av åpenhet, og blir dermed lett å lytte til på flere plan. Det er like eksperimentelt som det er easy listening. Albumet setter deg inn i vakre, underlige eller gjenkjennelige lydlandskap fra virkeligheten, subjektivt skildret gjennom vakre melodier og samples, og gir god plass til at du kan utforske dem selv. Og jada, det er fantastisk å høre på når man røyker weed … ​

Årets utested: Art bar

En utdannelse ved Khio fører som regel til én av to yrker: lærer for andre creatives eller bartender. Dette kombineres i Dælenggatas nyeste (og foreløpig eneste) utested, Art bar, hvor tidligere lærere på Khio har startet, ja du gjettet det, en bar.

​Er det én gate som har behov for … egentlig hva som helst som er det motsatte av kriminelt eller dårlig, så er det Dælenenggata, gata som har blitt nevnt flest ganger på Oslopolitiets twitterkonto. Det var i Dælenenggata at en av redaksjonens medlemmer ble ranet av åtte gutter høye på hjemmelaget crack, og det er Dælenenggata en megler ville beskrevet som autentisk på et prospekt, men som «dritt» etter noen øl.

​Om Dælenenggata tidligere var et sted man fortet seg gjennom på vei til et annet sted (hvilket som helst sted, bare man kommer seg videre) har det takket være Art Bar nå blitt et naturlig stopp på byturen, enten det er den første, mellomste eller siste. Art bars vennlige bartendere løper ut og inn av de akkurat passe store lokalene for å ta ordre og levere øl til et klientell utgjort av alkoholikere, lokalbeboere og neste generasjons bartendere med kreativ utdannelse.

​Og som om ikke det var nok har Alex Rosén (!) relativt faste DJ-sett på lørdager hvor det fokuseres på soul, garage og freakbeat (!). Det er vanskelig å si noe annet enn at Art bar er en åpenbar kandidat til Årets beste utested.​

Les også: Vi møtte Marcus & Martinus … & Managementet

Årets spisested: Sham

Å oppdage Sham var… helt sykt. Det kan sammenlignes med følelsen da man fant pengekoden på Sims, og at den attpåtil kunne brukes i det uendelige. Sham syrisk kjøkken har, noe navnet kanskje røper, mat fra det syriske kjøkken. Selv om det blinkende neonlyset som leser PIZZA og HAMBURGER kan skape forvirring. De har det óg (minus hamburger), men ikke tenk på det, for du skal ha den syriske maten.

På denne menyen står det mange ord som for den ikke-arabisktalende kan virke komplett uforståelig (makloube, shakriye, molokhia), og man blir ikke nødvendigvis klokere av å lese hva rettene er. For bortimot alle er beskrevet slik: «ris, kjøtt eller kylling, spesielt krydder». I virkeligheten kan det bety fylte vinblader, friterte kjøttboller i yoghurt, mørt lammekjøtt og fritert aubergine… og spesielt krydder. Tabboulehen er, ved siden av å være av ypperlig kvalitet, et hardt spark til en viss etnisk restaurant på Løkka, som tar seg tredobbelt betalt for 1/3 av porsjonen. Det finnes ingen pengekoder i det virkelige liv, men det trengs heller ikke når Sham finnes.

Sham er nominert til Årets spisested for mesterlig kokkekunst, lave priser og ekstra kald brus. Men det finnes rom for bedring. I visse kretser har det versert et rykte om at et likekjønnet par ble irettesatt for å kysse foran barna. At det var homoseksualiteten og ikke konseptet kjærlighet som fikk betjeningen til å reagere, er en antakelse som stammer fra stedets underholdningsinnslag. TV-skjermene i rommet viser til enhver tid mannlige artister med sårt uttrykk og sprengkåt atferd, omringet av sitt avkledde harem. Uansett, vi stoler på at det er noe integreringa tar seg av etter hvert!

Årets stemme: Harald Klungtveit og Filter nyheter

I fjor nominerte vi Helge Lurås og hans Resett til årets verste stemme. Deres mandat skulle være «å bidra til en mer realistisk debatt om innvandring», men det endte ikke overraskende opp som det stikk motsatte, og bidro i stedet til normalisering av tidligere helt hårreisende standpunkter.

Heldigvis finnes Harald Klungtveit og Filter Nyheter, som hele tiden har ligget i teten for å identifisere og tilbakevise feilaktigheter som presenteres som selvfølgeligheter av nettsteder som Resett, Human Rights Service og Document. Sistnevntes redaktør, Hans Rustad, skrev i fjor at Filter Nyheter og Faktisk.no var Norges svar på Odins soldater innen mediene: «Der Odins soldater patruljerer gatene, patruljerer de nettet».

Det er for så vidt også sant – men i motsetning til Hans Rustad, så mener vi at det er en god ting.

Klungtveit og Filter Nyheter er drivende gode på dekningen av ekstremisme, ekstremisme fra begge sider i det politiske spektrum. De har blant annet avslørt at norske, venstreekstreme nettverk har stått bak en rekke voldsangrep mot meningsmotstandere, at Alliansens nestleder deltok i et møte med kjente nazister og de har kartlagt identiteten til flere av medlemmene i Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Klungtveit og Filter Nyheter går også de etablerte mediene i sømmene, for eksempel etter NRK og Anders Magnus’ skandaløse dekning av steinkasternes parlament i de svenske forstedene.

Man kan jo argumentere for at Filter Nyheter bare gjør jobben sin, men det er vel også greit å påpeke at de gjør jobben sin jævlig bra.

Årets klubb: Uteklubb

Gjengen bak Uteklubb er ganske utvilsomt de som i år har jobbet hardest, rent fysisk, for at folk skal få klubbe. Men hvorfor? Fordi det er en menneskerett å ha muligheten danse ute om sommeren.

Det ER det.

​Uteklubb har stått bak oslosommerens desidert beste raves. Mye er gjort når man har klart å samle to hundre idioter en varm sommernatt på Ekeberg, som danser, eller i det minste står og vagger med unaturlige kjevebevegelser, til man litt etter litt ser soloppgangen åpenbare seg som en rullegardin på fjorden. Men vi må heller ikke glemme hvor kapable de er som DJs, hvor bredt sjangerspekter av techno og house de presenterer, hvor kule lysprojeksjoner de rigger opp og hvor flinke de er til å fikse strømaggregater.

Vi må heller ikke glemme å ta med vann.

Les også: SPILLELISTE: Dette er den beste nye musikken

Årets verste stemme: Jarle Aabø m/Ja til bilen i Oslo

Da «nyhetsavisen» Ja til Bilen i Oslo ble opprettet som et tilfluktssted for forsmådde folk fra Halden som ikke fikk kjøre gjennom Oslo sentrum på vei til jobb i Hønefoss, var dette mye takket være det ivrige Janus-trynet Jarle Aabø. Hans utrettelige innsats for å puste ild i glørne rundt hatet mot en ung kvinnelig politiker, mens han samtidig melankolsk og selvhøytidelig hevder han taler funksjonshemmedes og småbarnsfedres sak mot å bli dyttet ut av Oslos bybilde, gjør ham til en åpenbar nominert til årets verste stemme.

Med Ja til Bilen-gruppa som en slags hydra der hver hver hatytring som modereres bort fostrer ti nye ønsker om at «EN VISS PERSON» skal stilles opp på Akershus festning, prøver han med iherdig motivasjon å dokumentere Oslos forfall nå som MDG er i byrådet. Dette gjøres med en ekte byoriginals nitidighet. Folk settes på post ved rådhusplassen for å finne vinkler og situasjoner der det ser folketomt ut rundt Rådhuset, for så å poste dette i gruppa. Dette er ikke først og fremst et problem fordi det motvirker forsøket på å få et Oslo med mindre bil, men fordi det er en helt ulidelig kjedelig form for debatt.

Facebookgruppa Ja til Bilen og hjemmesiden Nyhetsavisen Ja til Bilen i Oslo, begge med Aabø som redaktører, representerer boomers på frontlinjen av en egenkonstruert og veldig rar kulturkrig ingen av oss egentlig har lyst til å delta i.

Vi ønsker oss heller den gamle Jarle Aabø, som drar på drikketur til Miami for å antaste politiske rådgivere.

Årets TV: 17

NRK P3

Vem kan segla föruten vind? Sannsynligvis de samme som kan snakke om nye ungdomsserier fra NRK uten å nevne SKAM. For SKAM representerte en ny tidsregning, spesielt med hensyn til formspråk, presentasjonsteknikk og den mye omtalte nettsiden. Men på mange måter var den først og fremst en klassisk NRK-serie, som handlet om hverdagen til hovedsakelig hvit, privilegert ungdom fra Oslo vest – den har vi ikke hørt nok om fra før! ;)

Men det var ikke kritikk som dette som gjorde at NRK og produsent Nora Ibrahim lagde 17. Serien har vært jobbet med i mange år. Og det merkes. Da NRK endelig laget en serie om minoritetsungdom (frysninger!) var den ikke preget av så mange lettvinte tablåer en både kunne forvente og frykte. Gutta i gjengen plottet dreier rundt er riktig nok en anelse stiliserte – i alle fall fall frem til slutten av sesongen – og de er også, typisk nok når det handler om Groruddalen, nettopp gutter. Men det driter vi i. For hovedrolleinnehaver Mohammed Aden Ali spiller mesterlig ut Abdi sin tvil, tvisyn og usikkerhet der han dras mellom barndom, ungdom og det nært forestående voksenlivet, og ikke minst norsk og somalisk kultur, hvor den smått fraværende og stadig mobiltelefonerende moren står i kontrast til den stoiske trønderske læreren og den kommune-feite sosialarbeideren som «bare ønsker å snakke litt med deg, Abdi».

Dagbladet skrev i sin anmeldelse at serien fungerer bedre som innlegg i den pågående debatten om ungdomskriminalitet på Oslo Øst enn som lettbeint og tankevekkende underholdning. Om det er det én ting å si: Feil! For 17 er en bevegende, opplysende og spennende (!) serie om hvordan det er å være ung og innse at man står midt i verden, at livet skjer her og nå, og at frihet og ansvar muligens er et tvillingpar fra helvete, men like fullt et tvillingpar. ​

Årets kunst: av Silje Linge Haaland

Kunstnerforbundet
20.09 – 21.10.2018

Hovedelementet i Silje Linge Haalands separatutstilling er et videoverk hun og Kunstnerforbundet valgte å kalle en desperasjonsanimasjon. Utstillingen fant sted i et mørkt, lite rom, hvor det på gulvet rundt videoen lå elementer som tilsynelatende hadde falt ut av verket (blant annet tepper med motiver fra videoen).

Dette gjør rommet til en totalopplevelse, men det var selve videoen som gjorde utstillingen virkelig god. Den består av egenfilmede klipp av natur og mennesker, som alle har desperasjon som stikkord. Sammensetningen av materialet tar utgangspunkt i Linge Haalands studie av en samling nedskrevet folkedans av Klara Semb (1884 – 1970), som engasjerte seg i bevaringen av dansen og arbeidet med å forstå kollektiv adferd.

Linge Haalands video er absurd og hypnotiserende. Man blir sittende å se den igjen og igjen, samtidig fortryllet av dens koreografi og foruroliget av rastløsheten i motivene. Det var bisarre bilder av føtter som danser, skog og annen natur som sammen viser en energi som aldri helt forløses, men i stedet for blir sammensveiset i en underlig koreografi.

Årets live: Fieh på Øyafestivalen 2018

«Skikkelig gjennombruddsfølelse på den konserten der», sa DN-journalist Audun Vinger om Fiehs åpning av Øyas andre dag. Med landets sykeste frontperson-karisma og musikk som appellerer både bredt og til massene, og med kirurgisk nøyaktighet rettet mot journalister som gikk musikklinja på 90-tallet, har Fieh blitt årets mest innfridde hype.

«Årets live» er ikke bare en kategori Fieh hevder seg i kvalitetsmessig, men også kategorien bandet passer best inn i. Fieh har nemlig ikke gjort det lett for seg selv det siste året. Til tross for høy aktivitet har de ikke sluppet mer enn to singler, der siste kom i februar. Bandets groveste låter har rett og slett ikke vært tilgjengelige på streamingtjenester. Derfor har konserter vært det eneste stedet man har kunnet oppleve Fieh i full vigør. I en tid der musikkens form og format stadig kompromitteres til fordel for tilgjengelighet er det en trygghet i å vite at konserter fortsatt er en helt egen måte å oppleve musikk på.

​I en ørken av «mystisk» kunstpop med rare Jamaica-liknende vokaler og sutrete, pastellfarget indierock trenger vi et band som Fieh. Med livsbejaende låter, heseblesende, improviserte soloer toppet med corny dansekoregrafi klarer bandet å minne selv den mest deprimerte nordmann om at musikk kan være GØY.

​Men dette skjer jo hver eneste gang Fieh spiller. Hva var det med Øya-konserten som var så spesiell? Jo:

​1) Martin Windstad på perkusjon.

2) Svært mange mennesker. Vindfruen var uvanlig folksomt den formiddagen. De som har vært på konsert før vet kanskje at publikummet noen ganger gir energi til artisten. Så denne nominasjonen går kanskje litt til deg også? ;-)​

Årets film: Røverdatter

Regi: Sofia Haugan

Skal man lage en dokumentar om rus i nær familie er det lett å pynte litt på sannheten. Heldigvis både for filmen og oss som så den, har 28 år gamle regidebutant Sofie Haugan laget en ubehagelig ærlig dokumentar om livet med en kriminell og rusavhengig far.

​Kjell Magne fremstilles som et sammensatt menneske som på den ene siden er tydelig glad i datteren sin, men som også truer, skriker, manipulerer og ruser seg gjennom hele filmen. Når han først tar et steg frem (som regel fordi Sofia har mast og kjempet mot et nesten parodisk tungvint byråkrati for å få leilighet, avrusning eller grunnleggende hjelp), tar han gjerne et par tilbake rett etterpå.

​Sofia er ikke bare filmens regissør og hovedpersonens datter, hun fungerer til tider også som en slags hjelpepleier eller støttekontakt. Det er småsjokkerende å se hvor mye Sofia må krangle på telefon og i kommunale skranker for å få hjelpen Kjell Magne trenger. Rusbehandlingsbyråkratiet hadde vært vanskelig nok å forstå for de aller fleste, og man kan lure på hvordan narkomane uten en like forståelsesfull, tålmodig og ressurssterk datter skal klare seg.​

​Røverdatter er ikke bare en imponerende god regidebut og en av årets beste filmer, den er et etterlengtet godt innlegg i debatten om rusavhengighet, hvor håpløst det kan være å få behandling og hvordan rus påvirker forholdet mellom foreldre og barn. Den bør sees av alle, men spesielt de som jobber og lever med personer med rusproblemer.​

Årets scenekunst: Cheers av Helgebostad/Rueslåtten

Dansens Hus

Noen tror kanskje at cheerleading er et fenomen som tilhører amerikanske filmer og/eller fortiden. Kristin Helgebostad, en av våre fremste dansekunstnerne, har selv tråkket sine barnesko på Frisk Asker Hockey, duskkledd, gravitasjonsbekjempende. Det nyter vi godt av nå.

Forestillingen åpner med en forsiktig unison hvisken. Danserne står tett på publikum og ser oss rett inn i øynene uten at det oppleves som intimiderende, snarere spørrende og insisterende: We have to do it – yes – we have to do it – now – come on come on come on – now now now now now. Noen og enhver kan allerede der begynne å ransake sine egne motiver og strategier i livet, for hva er det egentlig vi må gjøre, og hvorfor? Men det kan man også la være å tenke på, simpelthen tolke ordene en til en, seks dansere som gjentar cheerleadingens språk, det trenger ikke å være farligere enn det. Men ettersom språket vokser i rytmikk og tonalitet, endres også ordene og innholdet. Cheerleadingens harde, insisterende seiersspråk rommer plutselig muligheten for noe skjørt og usikkert. Not from the east, not from the west, not the worst, not the best. Et heiarop som ikke bare oppmuntrer til seier, men til en slags hverdagslig middelmådighet, som jo, for de fleste, nok stemmer bedre overens med livets realiteter enn en konstant tilstand av seiersrus.

Danserne står på toppen av hverandres skuldre og setter armer og bein bestemt i været. Men likevel alltid med en form for usikkerhet, som om de hele tiden stiller spørsmål ved det hardes hardhet, og leter etter noe mykt og elastisk i det som til vanlig fremstår som sikkert og ugjennomtrengelig. Med dette har Helgebostad og Rueslåtten har skapt en cheerleading for fremtiden: Det er ikke slik at vi nødvendigvis bare heier frem og forventer seier, men heller menneskelighet, dette å være i verden uten å vinne, fordi livet nettopp ikke er et spill. Kanskje vi kan begynne allerede nå.

Årets debatt: Anniken Jørgensen og virkelighetslitteraturen

Debatten som oppstod i kjølvannet av boka til blogger Anniken Jørgensen er kanskje det fremste eksempelet på en debatt som aldri burde skjedd – men dens største svakhet er også dens styrke, for det er nettopp det at den fikk lov til eksistere som gjør den så herlig. Hele premisset for debatten var smidd over et så blodfattig konsept, at hver eneste vending ble en parodi på en ekte debatt. Når en blogger gir ut bok er det som et spytt i havet, den glir ubemerket inn som en del av historien – den driver ikke samfunnet fremover, ei heller bakover; vi er på nøyaktig samme sted som før. Det var som om at dette var en grusom tendens forlaget Panta var bevisst på, og som de gikk hardt inn for å endre. Da VGs anmelder skrev at boka ikke bare var platt og banal lesning, men at det også var utlevering av enkeltpersoner som de av presseetiske hensyn ikke kunne la stå på trykk – … ja, da rablet det for Panta forlag.

Kristoffer Gaarder Dannevig, kommunikasjonssjef i forlaget og sønn av en ungdomsbokforfatter med samme navn, gjorde et iherdig (men forgjeves) forsøk på å blåse liv i virkelighetslitteraturdebatten. Dette tilsynelatende uten å tenke over at Jørgensens bok er utgitt som «biografisk litteratur», i motsetning til bøkene som legitimt inngår i debatten; de er enten fiksjon eller sjangerhybriden dokumentarroman. Klossmajoren trekker sågar paralleller til Agnar Mykle og Den røde rubin, og mener at dette minner ham om sensur, når det i virkeligheten er én enkeltperson som krever boken stanset, ikke staten :)

Det er heller ikke til å komme forbi at det hele avfødte et fantastisk møte, et møte mellom en såret forfatter og VGs anmelder. På en kafé for å få litt klarhet i ting? NEI! På DAGSNYTT 18! Herregud for et rørende lunt og inkluderende debattklima vi har! Det hele ender verre enn det måtte: forfatteren sår tvil om anmelderens evner, konstaterer at hun faktisk har lest en bok og vet godt at boka hennes ikke er dårlig OG at hun bare nevner i en bisetning at Simen Auke i DJ-broiler var utro. Vi nevner bare i en bisetning at vi vil gratulere alle deltakende parter med nominasjon til Årets debatt.

Les også: VIDEO: Viagra Boys får angst av ikke å spille rock