Hva er galt med samtidslitteraturen?

Litteratur MÅ ikke være dagsaktuell eller gjenkjennelig. Den må bare være bra.

b
a

Med jevne mellomrom stilles det nye krav til litteraturen: Den skal være politisk. Den skal være gjenkjennelig. Dagsaktuell. Ikke for selvopptatt. Ikke for hvit eller middelklasse-aktig. Det er uvisst om det tjener hverken leserne, forfatterne eller mediene.

Sommeren 2018 var ekstrem. Den begynte som noe vi følte vi hadde fortjent, etter en lang vinter. Men snart ble den noe man ikke kunne unnslippe. Solen sluttet aldri å brenne, den ble stadig mer truende, fra langt der borte hvor vi ikke kunne nå den, ikke kunne få den til å bøye seg etter viljen vår.

Bilruter begynte å sprekke, biter av Vaterlandsbroa falt ned, stearinlys smeltet. Norge er ikke laget for slik varme, og de mange små symptomene var som endetidstegn.

Les også: Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren

Det er lett å se for seg romaner skrevet med sommeren 2018 som bakteppe. Eller, om ikke en roman, så i hvert fall en tekst på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, et tiltak som ønsker å «actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.» Her publiserer engasjerte forfattere både avmaktsfylte, ettertenksomme og agitatoriske tekster som i større eller mindre grad tematiserer klimakrisen.

Ingen forfattere kan klandres for å ville påvirke klimasakens stilling i offentligheten. Som de fleste andre føler de seg handlingslammet. Men er denne typen akutt desillusjon og frustrasjon den beste drivkraften for å skrive god litteratur? For noen er den helt sikkert det, men ikke på langt nær for de fleste. Og uansett hvor mye man vil, så er dårlig litteratur sjelden virkningsfull.

I det nyeste nummeret av litteraturtidsskriftet Vinduet møtes fire forfattere (Anne Oterholm, Ruth Lillegraven, Anna Kleiva og Rune Christiansen) for å snakke om tilstanden i norsk litteratur. Diagnosen, i korte trekk, er: forfattere skriver bra, mediene dekker det dårlig (dekningen er, ifølge Rune Christiansen, «skrivne av folk som ikkje kan skrive for folk som ikkje kan lese»).

Det er en smule arrogant, men det er heller ikke noe nytt fra forfattere. Christiansen har i hvert fall et godt poeng når han påpeker at forfatterne har en helt annen rolle enn journalister, og at kravet om at forfattere skal være dagsaktuelle innebærer en helt urimelig forventning om at de skal gå inn i en helt annen hastighet. Ingen er tjent med at forfattere som bruker fem år på en bok skal bekymre seg for å være dagsaktuelle.

Ifølge NATT&DAG var de tre beste norske bøkene i 2018 skrevet av unge, hvite middelklassekvinner: Maria Navarro Skaranger (den beste), Maria Kjos Fonn og Ellen Emmerentze Jervell, født henholdsvis 1994, 1990 og 1990.

Vinneren av Osloprisen for årets litteratur, Maria Navarro Skaranger. Foto: Jonas Hårstad Gran

Bøkene handler om sorg, overgrep, pillemisbruk, ensomhet. Aktuelle og viktige temaer ja, men ingen av bøkene fremstår som om de er påtvungen noen samfunnsaktuelle problemstillinger utenfra. Snarere tvert imot er det mer nærliggende å tenke at disse problemstillingene får en mer sentral plass i offentligheten som følge av at det skrives bøker om dem.

Les også: Her er de nominerte til Årets litteratur!

Med selvsikkerhet skriver de om det de kjenner, det som er viktig for dem. Dette er alltid utgangspunktet for god litteratur: Man drar dit det brenner, gir seg i kast med og heller bensin på bålet i ens eget bryst, så man også kan tenne ilden i andres.

Samtidig blir neppe noen av de tre nevnte forfatterne klassikere i norsk litteraturhistorie (vi kan ta feil, men vi tviler). Samtidslitteraturen er nærmest totaldominert av unge kvinner fra samme sosiologiske sjikt, som alle har de samme problemene og utfordringene. Naturlig nok. Den norske forfatteren anno 2019 ER kvinne (noe som også er tydelig i utvalget i Vinduet-samtalen, der vi finner tre hvite kvinner, samt en hvit mann som synes å være kvotert inn).

Likevel er det å etterlyse andre forfattere og andre temaer i litteraturen litt som å ønske seg andre politikere: Vi får nemlig de forfatterne vi fortjener.

På godt og vondt skriver forfattere som regel om det de kjenner. Sakte men sikkert har det også oppstått et krav om at de skal skrive om det leserne kjenner: Det er blitt et kvalitetstegn, for ikke å si et kvalitetskrav, at man skal kunne kjenne seg igjen i bøker. Det er ikke bare i litteraturen, men i kulturen generelt: Vi trenger noe vi kan speile oss i.

Les også: En pinne for Cacadou

Det er forståelig, kravet om gjenkjennelighet. Men som Anne Oterholm påpeker i den nevnte Vinduet-samtalen, er det motsatte vel så viktig: Litteraturen skal gi deg mulighet til å gå inn i det ukjente, i et perspektiv som ikke er ditt, i en opplevelse som ikke er din.

Lisa Halliday, forfatteren bak «Asymmetry». Foto: Simon & Schuster

Den amerikanske forfatteren Lisa Halliday debuterte i fjor med romanen Asymmetry, som handler om Alice, en ung kvinne som innleder et forhold til den mye eldre forfatteren Ezra Blazer, et forhold som er basert på forfatterens eget forhold til Philip Roth. Alice vil bli forfatter, hun vil skrive noe viktig, og føler at det å skrive om seg selv ikke er viktig nok. Hun vil skrive om krig og brennende konflikter. «Don’t worry about importance. Importance comes from doing it well,» svarer Blazer.

Litteraturen trenger ikke være dagsaktuell eller politisk. Den trenger heller ikke være gjenkjennelig, og den kan godt være selvopptatt. Den må bare være god. Det er kanskje kravstort, men det er også vårt eneste krav.