Menneskehandel-offeret «Elisabeth» hjalp politiet å ta tunge kriminelle – nå sendes hun ut

– Politiet bruker deg for å få informasjon, og så kaster de deg i søpla når de har fått det de trenger.

b
a

Vi befinner oss på hemmelig sted i Oslo. Rommet vi sitter i er nesten helt hvitt, på en nøytral måte, litt som hos tannlegen. I midten står et ovalt bord i lyst tre der noen har satt fram en skål med kjeks, på andre siden sitter en kvinne i tyveårene. Hun har mørkt hår, lyse jeans og en rød genser med trykk av den typen som ser billig og helt tilfeldig ut, sånn som man får kjøpt i en bod på Grønland eller på Obs. Øynene hennes har en fasthet i seg, kanskje er de litt fugleaktige, der de vekselvis ser rett på meg og på et ubestemmelig punkt et sted i luften mellom oss. Det er Elisabeth.

Elisabeth er ikke hennes egentlige navn. For noen år siden kom hun til Norge som offer for menneskehandel. Nå lever hun med trusler fra tre ulike kriminelle nettverk. Som informant for norsk politi har hun medvirket til flere dommer mot tunge kriminelle.

– Jeg vet ikke om de vet hvor jeg er. De kan komme i morgen. Man vet aldri, jeg er alltid redd. Senest i høst kom det en melding som tyder på at de fortsatt er på utkikk etter meg.

Engelsken hennes er ikke så god, hun konsentrerer seg når hun snakker.

Nå skal hun sendes ut av landet. Staten mener at hun ikke har særskilt krav til beskyttelse, at hun er ressurssterk og ikke i fare – selv om hjemlandet stanset returen av søsteren, som også lever med trusler på grunn av Elisabeths situasjon.

Alt startet med en sommerjobb. Det var noen måneder før hun kom til Norge for første gang.

For å finansiere studiene tok «Elisabeth» en jobb i en ferieby i hjemlandet. Det var sommerferien mellom første og andre år på universitetet.

– Arbeidsgiverne voldtok meg. Jeg måtte gjemme meg. Heldigvis kjente jeg en som kjente noen som drev et hotell.

«Når livet er vanskelig har man ikke tid til å kjempe for seg selv. Hvis man kjemper for seg selv tenker man bare: det hadde vært bedre om jeg var død.»

Etter noen uker i skjul ble hun og søsteren invitert med på en ferietur til Norge av han som hadde hjulpet henne. De takket ja. Det var første gang Elisabeth reiste på utenlandsferie. Det var stort. Den første natten skulle de bo på Oslo Plaza.

De sjekket aldri inn.

Jentene ble i stedet tatt med til en leilighet der flere kvinner og menn ventet på dem. Mennene fortalte at de skyldte penger for reisen til Norge. Kvinnene fortalte hvordan man kunne tjene raske penger i et fremmed land, helt alene, uten å kunne språket, uten å kunne engelsk.

– Det kom noen damer inn i rommet der jeg var. Jeg merket med en gang at det var noe galt, hvordan de så ut, måten de snakket på.

LES OGSÅ: Venstreradikal redaktør kåret til Årets Stemme av drittavisen NATT&DAG

Søstrene ble hysteriske, mennene ble voldelige.

I tillegg til truslene fra nettverket som trafikkerte henne til Norge er hun i stor fare etter å ha jobbet som informant for norsk politi. Ifølge advokaten hennes har Elisabeths informasjon ført til flere dommer. Men ingen av dommene har direkte med menneskehandel å gjøre. Derfor mener Utlendingsnemnda (UNE) at hun skal sendes tilbake til hjemlandet.

Der venter de kriminelle på henne, klare til å ta hevn.

– Jeg har ikke et normalt liv lenger. Det er derfor jeg kjemper.

Hva kjemper du for?
– Man kan kjempe for seg selv, man kan kjempe for en sak, men til slutt så finner man ut at grunnen til at man kjemper er for andre. Når livet er vanskelig har man ikke tid til å kjempe for seg selv. Hvis man kjemper for seg selv tenker man bare: det hadde vært bedre om jeg var død. Da hadde ikke familien min opplevd alt dette.

Elisabeth har både en lillebror og en storesøster i hjemlandet. Lillebroren er fortsatt et barn, men har allerede mottatt trusler.

– Jeg vil ikke at han skal måtte leve et sånt liv. Han er grunnen til at jeg er her i dag.

Advokat Silje Elisabeth Stenvaag har jobbet med menneskehandel-saker i nesten 15 år, og representerer Elisabeth og søsteren. Hun har aldri sett noe lignende.

– Kombinasjonen av at man har utnyttet et offer for menneskehandel til å drive informasjonsinnhenting om veldig farlige kriminelle miljøer, at man har snakket om oppholdstillatelse og fine ting in the end, og ikke minst det at det har vært gode personlige forhold mellom politiet og henne.

«For å sette det på spissen: Narko trumfer alt. Når alt fokus rettes mot narko, blir det mindre fokus på menneskehandel, det ser vi tydelig i denne saken.»

I UNEs utsendelsesvedtak er det lagt vekt på at Elisabeth selv aldri anmeldte bakmennene for menneskehandel. Stenvaag mener at dette er et brudd på Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel som Norge har forpliktet seg til å følge. Artikkel 27 sier eksplisitt at det ikke skal være en forutsetning for etterforskning at offeret selv leverer anmeldelse.– Jeg synes ikke Oslo Politidistrikt har fulgt opp henne i det hele tatt. Det viktigste for dem har vært å unngå kritikk, sier Stenvaag.

Kanskje hadde det ikke hjulpet stort om hun hadde gått til anmeldelse. I 2017 ble det levert 44 anmeldelser i Norge vedrørende menneskehandel. 43 ble henlagt.

Men: hadde hun blitt identifisert som offer for menneskehandel hadde hun sannsynligvis fått oppholdstillatelse i Norge. Til tross for at hun samarbeidet med politiet fikk hun aldri denne informasjonen. Politiet frarådet henne å kontakte advokat.

Advokat Silje Stenvaag

Noen dager etter at søstrene kom til Norge fikk Elisabeth låne en telefon av en dame på en kafé. Hun ringte hjem og forklarte hva som hadde skjedd. Moren svarte: «Jeg hadde en datter. Det har jeg ikke lenger».

Elisabeth er på gråten, men trekker pusten og klarer bare akkurat å ta seg sammen. Ingen av oss forsyner oss av kjeksen som står på bordet mellom oss.

–  I hennes øyne var det som skjedde min feil. I en sånn situasjon føles det som om man sitter fast, at man er helt alene, at man ikke kan gjøre noe. Alle dørene man forsøker å åpne er stengt.

Moren hadde imidlertid åpnet én dør – hun hadde kontaktet politiet i hjemlandet. Da Elisabeth fortalte mennene dette fikk begge søstrene lov til å reise hjem.

Da de ankom familiens hjem etter å ha vært innom politistasjonen ser de en mann stå utenfor huset. Han sier at de har ti minutter på å ta avskjed med familien og bli med ham. Hvis ikke dreper han familien deres.

Hele turen hjem viste seg å bare være en avledningsmanøver for å berolige politiet.

Kort tid etter sto Elisabeth på gata i Norge. 

– Jeg, som de andre jentene, ønsket at politiet eller en kunde skulle hjelpe meg. Verken politiet eller kundene jeg spurte om hjelp gjorde noe som helst.

Etter et par måneder fikk hun hjelp av en annen kvinne til å flykte hjem. Det gikk bare noen dager før hun ble oppsøkt av kriminelle og truet. Så ble hun truet enda en gang. Og enda en.

Moren endte med å betale en sum til de kriminelle for at truslene ikke skulle bli realisert.

Å oppholde seg i hjemlandet var utrygt, dessuten var hun tom for penger. Elisabeth dro frivillig tilbake til Norge igjen og prøvde å skaffe seg en jobb. På den måten kom hun i kontakt med miljøer bestående av folk fra hjemlandet. Miljøer som ikke driver verken blomsterbutikk eller gratisavis, for å si det sånn.

Hun fikk ikke jobb på kafé som hun hadde håpet. I desperasjon begynte å prostituere seg via nettet. Til slutt gjennomførte politiet en razzia på adressen hun oppholdt seg. Det var sånn hun kom i kontakt med norsk politi.

LES OGSÅ: HOMSETESTEN: I løpet av ett intervju med UDI må asylsøkere bevise at de er homofile

Elisabeth øynet et håp. Mens politiet i hjemlandet er gjennomkorrupt er politiet i Norge til å stole på. Hun bestemte seg for å samarbeide. Si alt. 

Kort tid etter ble hun rekruttert som informant mot noen av Norges tyngste kriminelle miljøer.

I et av oppdragene installerte hun overvåkningsutstyr i en leilighet. Utstyret ble oppdaget, og de kriminelle mistenkte at det var Elisabeth som hadde plassert det der. Hun ble utsatt for så grov vold at hun endte opp på sykehus. Helsepersonellet sendte en bekymringsmelding til politiet – de mente at hun måtte sendes til et krisesenter.

De kriminelle mistenkte at Elisabeth jobbet for politiet. Hun begynte å motta truende meldinger. I en av dem sto det: «Be til Gud at ingenting skjer, et vennlig råd la staten gjøre jobben sin og la oss gjøre jobben vår».

Hva mente politiet? 

Noen mente at nok var nok, andre mente at hun skulle fortsette som informant. Blant dem en navngitt politimann som hun hadde utviklet et fortrolig forhold til.

Han vant diskusjonen.

I etterkant kom det frem at Spesielle Operasjoner (SO) i politiet hadde presset gjennom at hun skulle fortsette. Hun ble vurdert som for viktig for den pågående etterforskningen.

Hvorfor brukte de henne som informant, stikk i strid med den interne instruksen som sier at man ikke skal bruke mennesker med ulovlig opphold til det? Hvorfor stoppet de ikke prosjektet når de så at Elisabeth var i stor fare? Hvorfor ble hun aldri identifisert som offer for menneskehandel?

Politiet sender oss en kort mail: «Oslo politidistrikt ønsker ikke å gi noen uttalelse i denne saken».

Vi spør advokat Stenvaag om hun har inntrykk av at politiet er preget av en machokultur der det å etterforske visse typer kriminalitet, som narkotikasmugling og gjenger, har mer status enn å hjelpe ofre for menneskehandel.

– Det kan jeg ikke si noe om. Men de som jobber med den aller hardeste kriminaliteten har et annet fokus. De er ikke like opptatt av å ivareta unge, sårbare kvinner. De har fokus på informantsikkerhet, men ikke så mye på å hjelpe informanter utover det.

Politihuset Oslo

Politihuset i Oslo

I avvisningen av klagen på utsendelsesvedtaket bestrider UNE at Elisabeths sikkerhet er truet som følge av arbeidet som informant:

«Flere av de opplysningene klageren ga politiet skal ha ført til pågripelser og narkotikabeslag. UNE mener imidlertid at personer som driver slik type kriminell aktivitet vet at de alltid vil stå i fare for å bli arrestert.»

Seksjonsjef i UNE, Linda Kartawich uttaler seg i en generell kommentar:

–  Hvordan vi hittil har sett på saken er redegjort for i en beslutning fra november. Der har vi ment at hun ikke har et behov for internasjonal beskyttelse, og at myndighetene i hjemlandet både har evne og vilje til å beskytte henne.

UNE vil ikke gi ytterligere kommentar før domstolsbehandlingen.

I vedtaket legges det til grunn at politimennenes forklaring om at Elisabeth ikke ble avslørt som informant stemmer. Men disse forklaringene ble avgitt på et tidspunkt der politimennnene selv var siktet for grov uforstand i tjenesten. Forklaringene ble derfor ikke avgitt under sannhetssplikt.

«Slik situasjonen er så må hun ut av hjemlandet sitt. Da kan hun like gjerne bli her i Norge.»

I avslaget skriver UNE også: «Hvis klageren kan få beskyttelse av myndighetene i hjemlandet, har hun ikke rett til oppholdstillatelse som flyktning i Norge.».

LES OGSÅ: Sniktitt i mobilen til en eskortejente

Da Elisabeths søster ble sendt tilbake til hjemlandet for noen år siden ble returen stanset av myndighetene, til tross for at den allerede var innvilget. Det ble aldri skrevet svart på hvitt, men det var tydelig at myndighetene ikke kunne garantere for sikkerheten hennes. Trusselbildet hennes er direkte avledet av Elisabeths situasjon.

UNE mener dessuten at hjemlandet har et fungerende hjelpetilbud, selv om de i setningen etterpå skriver at det i praksis ikke fungerer.

«UNE er kjent med opplysningene om at vitnebeskyttelsesprogrammet ikke fungerer effektivt og at få personer har benyttet seg av det (…)»

– Slik situasjonen er så må hun ut av hjemlandet sitt. Da kan hun like gjerne bli her i Norge.

Det sier Mildrid Mikkelsen. Tidligere har hun jobbet med kvinnespørsmål i Colombia, Nicaragua, Guatamala og Midtøsten. Nå jobber hun i Norge som leder for ROSA-prosjektet, et prosjekt som i 2005 ble opprettet av Krisesentersekretariatet i Norge for å hjelpe ofre for menneskehandel. Hvordan er en så grov sak som Elisabeths i det hele tatt mulig i Norge? Hun mener problemet er at politiet prioriterer helt feil.

– For å sette det på spissen: Narko trumfer alt. Når alt fokus rettes mot narko, blir det mindre fokus på menneskehandel, det ser vi tydelig i denne saken.

Mikkelsen er vantro når hun snakker om behandlingen Elisabeth har blitt utsatt for. 

– Hun har blitt utsatt for tre alvorlige voldsepisoder, hun har blitt innlagt på sykehus. Hvorfor har det ikke blitt stoppet? Det eneste svaret er at de har gjort en kynisk vurdering: narkotikakriminalitet er viktigere.

I UNEs vedtak kalles Elisabeth et «tidligere» offer for menneskehandel, hva synes du om det?
– Rimelig spesielt. Det er også spesielt at de anser henne for å være så «ressurssterk» at hun klarer seg fint selv. Hun har blitt trafikkert til et fremmed land og tvunget til å prostituere seg, og sliter med store traumer den dag i dag. Elisabeth har virkelig stått på for å komme ut av den situasjonen. Hun går på skole, prøver å komme seg videre. Det kan ikke brukes imot henne.

Når folk i miljøet begynte å mistenke at hun jobbet for politiet ble hun utsatt for vold. Både hun og familiemedlemmer mottok trusler.

LES OGSÅ: Guide: Hvordan ikke sextrakassere kvinner

Kjæresten hennes, som ikke var involvert i det kriminelle miljøet i det hele tatt, mottok kort tid etter at de ble sammen en melding på Facebook fra en person i det kriminelle miljøet. Det eneste den inneholdt var en blunkesmiley.

Elisabeth selv sier at politiet rett og slett ikke bryr seg om utenlandske traffickingofre.

– Politiet bruker deg for å få informasjon og så kaster de deg i søpla når de har fått det de trenger. Men det er ikke noe de kan si høyt. Derfor kan de heller ikke innrømme at de har gjort en feil.

«Alle jentene som står der ute på gata og fryser, tror at politiet skal redde dem en dag. Sånn er det ikke. Politiet bruker deg og så er de ferdige med deg.»

Nå lever hun på skjult adresse. To dager i uken går hun på norskkurs, og hun drar på treningsstudio så ofte som mulig. Hun er omgitt av folk hun kan stole på.

Sakte, men sikkert, forsøker hun å stable en hverdag på beina igjen.

– Jeg bor et sted der jeg er trygg, men jeg vet ikke hva som kan skje hvis jeg stikker meg frem, hvis de finner meg. Hadde jeg bodd i hjemlandet måtte jeg isolert meg, ikke gått ut. Jeg vil heller dø enn å leve slik.

Det er fem år siden sist hun har feiret jul.

Gang på gang har mennesker som Elisabeth har stolt på endt med å utnytte henne. Han i hjemlandet som tok vare på henne etter voldtekten, politiet i hjembyen som samarbeider med menneskehandlere og til slutt også politiet i Norge som brukte henne som informant mot noen av landets tyngste kriminelle miljøer.

– Alle jentene som står der ute på gata og fryser, tror at politiet skal redde dem en dag. Sånn er det ikke. Politiet bruker deg og så er de ferdige med deg.

Men Elisabeth kjemper ikke lenger alene. Ikke bare har hun Mildrid – som hun kaller sin andre mor – og alle de andre i ROSA. Like før jul satte komiker Sofie Frøysaa i gang en innsamlingsaksjon for å finansiere rettssaken til Elisabeth. På kort tid samlet de inn 80 000 kroner.

– Da jeg hørte om det var jeg i skyene! Jeg hadde mistet troen på at det finnes gode mennesker, jeg hadde mistet troen på nordmenn.

Elisabeth forteller at hun ikke har noen forhåpninger om at UNE eller politiet skal åpne øynene og innrømme at de har gjort en feil. De har ikke gjort det før, hvorfor skulle de det nå?

– Jeg går ikke rundt og håper på noe, men jeg gleder meg til å få min egen stemme, jeg gleder meg til å kjempe for saken min.

Saken går for Oslo Tingrett i løpet av våren.

LES OGSÅ: Tobarnsfaren Ottar Stangeland kjøper sex uten å skamme seg

Seniorrådgiver Tonje Bruun i Utlendingsnemnda skriver følgende til NATT&DAG: «Jeg har snakket med de som kjenner saken her, og de ønsker ikke å uttale seg om detaljer nå i forkant av rettssaken.»

I en kommentar til NATT&DAG skriver kommunikasjonsrådgiver i Oslo Politidistrikt følgende:
– Oslo politidistrikt er kjent med at UNE er stevnet om midlertidig forføyning i en sak som tidligere har vært omtalt i media. Medieomtale var bakgrunnen for at Spesialenheten for politisaker 4. november 2016, startet etterforskning om politiet hadde begått en eller flere straffbare tjenestefeil.

Spesialenheten etterforsket saken og den ble 31.1.2018 henlagt som intet straffbart forhold bevist. Spesialenheten har gradert påtaleavgjørelsen som «strengt fortrolig» og vi har av den grunn ikke mulighet til å kommentere detaljene i saken.