Selv når pikken er slapp holder Michel Houellebecq humøret oppe

Hvis du ikke liker Michel Houellebecq fra før, vil ikke Serotonin omvende deg

b
a

Michel Houellebecq fanger ofte tidsånden og stiller samfunnsdiagnoser vi kan kjenne oss igjen i. Han overdriver og karikerer, blåser opp og provoserer. Men en ting er sikkert: Det er jævlig morsomt. I hans syvende roman, Serotonin, møter vi Florent-Claude Labrouste – nok et fortapt menneske.

Den 46-årige apatiske landbruksingeniøren er i ferd med å gå til grunne, akkurat som det dekadente samfunnet rundt ham. Bivirkningene av antidepressiva – som han er blitt avhengig av – gjør at selv pikken hans, som han tilsynelatende har hatt så mye glede av før, bestemmer seg for å «avslutte tjenesteforholdet». Han tilbringer sine dager i solipsisme og filosoferer over det faktum at han ikke har gjort så mye bra her i livet, men i det minste har han vært med på å «ødelegge planeten».

Han er frustrert over alt livet har lovet, men ikke gitt. I et forsøk på å unngå å ta sitt eget liv, bestemmer han seg for å forsvinne fra sin jobb i Landbruksdepartementet og fra sin japanske kjæreste som han hater intenst.

LES OGSÅ: Hva er galt med samtidslitteraturen?

Vi blir med på hans mer eller mindre eksistensielle og navlebeskuende reise gjennom Frankrikes landlige provinser i sin tyske, dieseldrevede Mercedes G 350 TD (det eneste objektet som ikke har sviktet ham) som fører ham på sporet av en klassekamp ledet av franske melkebønder og ikke minst til nostalgiske minner om ekskjærester og kontemplasjoner over den store kjærligheten som aldri ble noe av.

Det er mørkt, nihilistisk og pessimistisk, og selvfølgelig ikke uten en god dose gapskrattende og pervers humor som avslører de mest banale sidene ved tilværelsen. Men som alltid, midt i alt det mørke, finner vi små drypp av glede: utvalget av tolv ulike sorter hummus på supermarkedet, observasjoner av turisters problemfrie tilværelse på resort i Spania og sofistikerte meditasjoner over kjønnsliv: «hva er vel skjønnere og mer poetisk enn en fitte som begynner å bli våt?»

Det er Houellebecq i et nøtteskall. Hvis du ikke liker Houellebecq fra før, vil ikke Serotonin omvende deg.

Men det er noe som gjør at Serotonin skiller seg ut. Det er som om den er støpt i en stødigere form. Det er fire år siden vi sist hørte fra den franske forfatteren og denne gangen synes tematikken å være mer gjennomarbeidet og beskjeden klarere enn før: Samfunnet gjør oss syke.

Houellebecq er ikke ukjent for sine dommedagsprofetier om det vestlige samfunnets sosiale og moralske undergang. Temaer som makt og maktesløshet overfor systemer utgjør kjernen i boka, og ved siden av den ulykkelige kjærligheten – som han vier mye plass til – er sosial ulikhet og økonomisk utbytting en sentral dimensjon. Denne gangen er det EU, frihandelen og den globaliserte kapitalismen som blir gjenstand for skarp kritikk.

LES OGSÅ: Alle er jævlige i debutboka til «Cat Person»-forfatteren

Mange mener Houellebecq evner å forutsi tidens sosiale og politiske kontroverser. Hans forrige provokasjon Underkastelse (2015), der karakteren konverterer til islam etter at Frankrike har valgt en muslimsk president, ble utgitt på samme dag som angrepet på «Charlie Hebdo».

Også Serotonin blir tolket som en politisk spådom, denne gangen til den sosiale bevegelsen «gilets jaunes» som i dag fortsatt pågår i Paris – der sosial ulikhet og ressursfordelingen mellom by og bygd i Frankrike er en sentral problematikk og årsak til voldelige demonstrasjoner. I boken illustreres dette gjennom Aymeric, den gamle (og eneste) vennen fra studietiden.

Så, når han ikke avfeies som pessimist, nihilist, misogynist eller i nyere tid høyreekstremist – hva er det som gjør Houellebecqs bøker så tiltalende? Er det den brutale ærligheten? Det politiske ukorrekte som ofte er pinlig gjenkjennelig? «Noen ganger må blygselen vike, rett og slett fordi man ikke har det som trengs for å opprettholde den», innrømmer Florent-Claude.

«Er han en visjonær eller en kyniker» lød tittelen som prydet forsiden på Le Figaro der romanen fikk briljante kritikker. Kanskje er han begge deler. Synes vi det er skummelt?

Det er i så fall ikke hans problem.