Kommer man nærmere virkeligheten av å se på gore?

Tortur- og henrettelsesvideoer har blitt et politisk propagandaverktøy, og vi er naive skuelystne.

b
a

Ordene «2 Girls 1 Cup» gir meg noen veldig spesifikke minner. Det samme gjør også «1 Man 1 Jar», som minner meg om en lyd man sjelden hører andre steder enn på internett: den hule lyden av et glass som sprekker i en manns anus.

Flere av oss har et kollektivt minne om å dra til familien i nabolaget med internett, slå oss ned foran skjermen med sjokomelk og kjenne spenning øke til kvalme idet vi ser en helikopterrotor kappe hodet av en mann eller to jenter som spiser avføring fra et glass. Festene ble som regel avbrutt av et smell i inngangsdøra og klønete tenåringsfingre som løp over tastaturet og febrilsk forsøkte å slette søkehistorikken før far skulle bruke landlinja. Vi hadde ikke noe begrep om at vi var med på et slags overgangsrituale for unge, der vi samlet oss for å se på det vi nå kaller gore.

GORE DEFINERES SOM regel som grafisk vold, skildring av spesielt levende og realistiske handlinger av vold og brutalitet i litteratur, film, tv og videospill. Det kan være ekte, simulert, direkte strømmet eller animert. Det jeg og vennene mine så på var stort sett helt ekte, og før puberteten traff oss trålet vi internett på jakt etter det verste av lemlestede kropper og ekstrem porno.

Les også: Vesten taper internett-hegemoniet

Gore var på ingen måte nytt da det via de treige internettforbindelsene nådde datarommene i Norge på begynnelsen av 2000-tallet, men det var ikke før internett det begynte å bli allemannseie. Dette kunne vi takke særlig rotten.com for, en av de første, største og lengstlevende gore-sidene. På forsiden fantes ingen trigger warnings eller disclaimers. Bare en enkel innholdsbeskrivelse:

An archive of disturbing illustration. The soft white underbelly of the net, eviscerated for all to see: Rotten dot com collects images and information from many sources to present the viewer with a truly unpleasant experience. Pure evil since 1996.

Innholdet gjemte seg bak linker med corny punchlines, som «Bowlerplegic – a blast from the handicapped past», «Red light means stop – a lesson in traffic safety», «Meat Grinder II – very unfortunate kitchen mishap». Det var ingen tvil om hva vi bega oss ut på, men det var likevel en viss barnlig uskyldighet som lå bak. Vi var på en naiv og ærlig søken etter å teste grensene, få det adrenalinfylte ubehaget vi tidligere følte da vi så skrekkfilm og være med på samtalen skolegården. Det var en lek for å se hvem som feiget ut først. Sånn så jeg ting foreldrene mine aldri har sett, ting som hverken de eller jeg hadde forestilt oss, før frontallappen min var utviklet nok til å forstå om det var umoralsk eller ikke.

Siden holdt det gående fra 1996, til de i fjor gjorde noe uventet: håndterte et dødsfall på en uvanlig respektfull måte. Deres eget. Ingen blodige vannglass, ingen pun. De bare la ned, og beholdt sin nostalgiske home.no-aktige form til siste slutt.

Selv om de grusomme videoene gjorde uslettelig inntrykk, balanserte de for oss mellom fantasi og virkelighet. Opptakene lagget og var kornete, blodet spruta i firkanta piksler og ryktene florerte om teatersminke og peanøttsmør. Dette skulle fort endre seg. I takt med teknologiens utvikling gikk gore fra å være noe noen få frivillig oppsøkte til noe vi ufrivillig ble eksponert for. Og det var ikke lenger noen tvil om at det vi så var ekte.

DA DEN AMERIKANSKE journalisten Daniel Pearl ble halshugget av islamistiske ekstremister og opptaket senere ble spredt på nettet, var det som et skjæringspunkt mellom gore og nyheter. Den enkle tilgangen til et verdensomspennende publikum gjorde videoene til et politisk propagandaverktøy, og oss til naive skuelystne.

I Irak året etter var det en massiv tilstedeværelse av soldater, sivile, journalister og hjelpearbeidere fra vesten. Bruken av halshuggingsvideoer som propagandaverktøy eksploderte. Opptakene var fremdeles kornete og utydelige, men ti år senere lagde IS spektakulære og velregisserte henrettelsesvideoer i HD-kvalitet.

I tillegg var det blitt nesten like lett å finne videoene som det var å klage på NAV på Facebook. Da videoene av drapene i Marokko tok over både avisforsider og Facebook-feeder var det som å være tilbake på skolegården, denne gangen med alle i hele landet.

Mediene og statsministeren oppfordret til ikke å se henrettelsene, og fyrte ytterligere opp under nysgjerrigheten. Det hele endte i en større, politisk debatt. Kanskje må man gå hardere til verks enn oppfordringer om man skal stoppe effekten. Twitter og Facebook brukte store ressurser på å fjerne IS-videoer fra deres plattformer, og i mars ble 14 personer i Danmark siktet for å ha delt videoen av henrettelsene i Marokko.

Les også: Topp 16 hotteste takes fra norske kommentarfelt om Mueller-rapporten

Nå er ikke gore-videoer lengre vår naive feighetslek. Plutselig er vårt gørrete Narnia, grobunnen for skoleklassens mest populære konspirasjonsteorier, på Dagsrevyen. Gore-videoene har fått en faktisk nyhetsverdi, utenom det å kunne henge med på samtaler i skolegården. Vi kan se videoene før de tradisjonelle mediene rekker å snu seg i Vær varsom-plakaten, og det pirrer nysgjerrigheten enda mer. Som om noe holdes skjult for oss om vi venter på medias sensurerte versjon. Gore er ikke bare noe vi ser fordi vi ikke klarer å la være, men et liberalistisk ytringsfrihetsprosjekt.

DET ER I ALLE FALL DET gore-leverandørene påstår. Arvtageren etter rotten.com, bestgore.com, er den mest besøkte gore-siden i dag. I motsetning til rotten.com mystiske layout og nihilisme møtes man på bestgore.com av et tydelig ideologisk manifest: Best Gore «rapporterer ekte hendelser som er viktig for samfunnet […] Ved å sensurere deg fra innholdet på Best Gore sensurerer du deg selv fra sannheten. Ved  ikke å se ting med egne øyne risikerer du å bli løyet til. Uansett hvor brutal, hardt, trist, krenkende, umoralsk og obskønt noe er å se på er det bare gjennom å se det med egne øyne du kan danne deg din egen mening, og se sannheten».

Siden møter deg med trigger warnings og advarsler, og muligheten til å trykke på en valp om du er under 18 år og vil ut av siden. Det er kanskje omtenksomt, men hvem vil være en valp? Bestgore.com kjenner publikummet sitt godt.

Også andre store institusjoner i samfunnet har blitt oppmerksomme på gore. Manifestet til Best Gore dukket opp i 2014, like etter at sidens grunnlegger ble anmeldt for å «korrumpere moralen» da videoen «1 lunatic, 1 icepick» ble lastet opp og spredt på nettstedet. Videoen er så jævlig at det ikke er helt uforståelig at den sjeldne loven ble tatt i bruk. Videoen viser en fyr bli drept med en ishakke, partert, sodomisert før han ender opp som hundemat. Det er vanskelig å se for seg at den hadde en nyhetsverdi. Grunnleggeren av Best gore hadde vanskelig for å argumentere for at den hadde det, og ble i 2016 dømt for å korrumpere moralen.

HVA HAR GOREN GJORT med oss? The Verge kunne nylig avsløre at personene som jobber med å se gjennom og vurdere alt som bryter med regelverket til Facebook ser tusenvis av timer med henrettelser, tortur og dødsfall i måneden. De fleste varer ikke lenge i jobben, og flere utvikler posttraumatisk stressyndrom, angst og depresjon. Massakren i moskeene på New Zealand 15. mars endte i et 17 minutters langt livestream-klipp på Facebook. Den ble fjernet raskt, men den ble lastet ned raskere – og delt av Bestgore.com. Det tok ikke lang tid før nettsidene krasjet på grunn av massiv trafikk.

Det relaterte søket som var mest besøkt etter dette var «bestgore.com new zealand». Men én ting er de Facebook-ansatte, det er vanskeligere å vurdere skaden på generasjonen som vokste opp med gore, eller de som vokser opp i en verden hvor massehenrettelser kan sees mens man kjeder seg på bussen, eller hvor man kan bestille en HD-filmet livestream av drap, voldtekt og tortur.

Vi må gå en runde i oss selv på hvor incentivet for å se slike videoer kommer ifra, og være langt mer bevisste på de systematiske konsekvensene av at vi oppsøker og ser dem. Du er ikke inkognitosymbolet, med hatt og solbriller – du er viewsene som bikket Kylie Jenner over milliarden. Viewsene som gjorde seriemordere til Netflix-dokumentarer, og viewsene som ga IS et mediekalifat. Du forstår hverken ondskap, IS eller nyhetene noe bedre av å se drap på internett.

I stedet for er du et publikum og en del av et marked for den samme ondskapen du fordømmer.

Les også: De beste, morsomste og mest uforståelige muslimske memene