«Lords of Chaos» er (omtrent) ikke en film om black metal

Filmatiseringen av Øystein Aarseths liv som bandleder, platesjappemann, post-mortem-fotograf og drapsoffer er verken oppklarende, underholdende eller spesielt intelligent.

b
a

Regissør Jonas Åkerlund sa i et intervju med Göteborgs-Posten i vinter at black-metallere føler de har en slags eiendomsrett på historien sin. Det stemmer i alle fall overens med hvor stor kontrovers filmen hans – Lords of Chaos – skapte, lenge før det engang hadde blitt sluppet trailer. Varg Vikernes la ut en rekke videoer på Youtube der han uttrykte sin misnøye over å bli filmatisert. Mayhems bassist Necrobutcher ønsket å stoppe produksjonen av filmen. Og fans har vært rasende.

Det er ikke så rart, for kommersialisering, popkultur og USA var black-metallernes verste fiende. Noe så uhipt som en hollywoodifisering av black metal har fått alarmen til å gå hos metalheads verden over. Men å være tonedøv og uhipp er ikke den verste forbrytelsen Lords of Chaos begår.

Amerikansk film har gjennom historien strebet etter å systematisk usynliggjøre filmproduksjonen. Den amerikanske filmen er best når historien flyter friksjonsfritt avgårde med tydelig motiverte karakterer som handler logisk. For Lords of Chaos er dette en hindring, for norsk black metal var preget av motsetninger. De vektla gruppetilhørighet minst like sterkt som å være individualister. De snakket om satanisme og drakk Cola med isbiter. De var genier og de var idioter. De var komplekse, hormonelle og fullstendige mennesker. Det virker derfor kontraintuitivt å skulle finne en mening i drapene som ble begått og kirkene som ble brent, gjennom et Hollywood-narrativ.

Les også: Mann solgte førsteutgaven av «Burzum» for $1500 etter å ha vunnet den av Varg Vikernes i et Jeep-kappløp

Lords of Chaos er derfor ikke en film om norsk black metal. Det er en feelgood punkefilm med drap og kirkebranner innimellom, på samme måte som at Whiplash ikke er en musikkfilm så mye som den er en sportsfilm med musikk i seg. De mest voldelige scenene i Lords of Chaos føles malplasserte heller enn sjokkerende, fordi man skjønner at Åkerlund selv ikke forstår handlingene som blir begått på lerretet. Hvordan kunne de gå så langt i dyrkingen av ondskap at de kunne drepe hverandre? Hvordan kunne de hate det rolige sosialdemokratiet så sterkt at de brant ned kirker?

For å finne svar på dette har han han gjort antakelser, spesielt når det kommer til Aarseths indre sjeleliv, endret litt i historien her og der, og endt opp med et narrativ som føles mer som en snarvei til tilfredsstillende svar enn en troverdig gjenfortelling av virkeligheten.

Filmen ønsker å fremstille Aarseth som en som oppfant black metal nærmest som et kommersielt triks, et verktøy for å slå igjennom med bandet sitt. Den maler et bilde av en fyr som under overflaten ikke klarer å leve opp til idealene han insisterte på var viktige. At han egentlig var en sentimental og usikker ung mann, noe som til slutt skulle føre til hans død. Bare ta en titt på denne dialogen, som mest sannsynlig er hentet fra papirkurven ved skrivebordet til George Lucas en gang mellom 1999 og 2005:

– I thought you were true Norwegian black metal.
– I invented it.
– And now you betray it!

Det er mange grunner til å være skeptisk til denne tolkningen av livet til Aarseth. Han var etter alt å dømme en målrettet fyr som la livet sitt i musikken. Storylinen med Sky Ferreiras oppdiktede rollefigur, Ann-Marit, virker i hovedsak å være skrevet inn for å underbygge denne myke siden hans, som kulminerer i at hun til slutt får overtalt ham til å klippe håret sitt (dette skjedde 100% ikke).

Åkerlund vektlegger denne spekulativt usikre siden ved Aarseth også i lydsporet, ved å gønne på med filmmusikken du simpelthen ikke kan unngå å føle mye av: Sigur Rós. Når Aarseth og Vikernes tenner på Holmenkollen kapell fokuserer kamera på den estetiske gløren, som svever opp mot den svarte himmelen og svøpes i den atmosfæriske ekko-gitaren fra «Flugufrelsarinn». Og når Aarseth senere har sex (iført corpse paint, lol) med Ann-Marit dundrer Åkerlund like så godt på med den ultrasentimentale koringen fra «Varúð».

Les også: Hjemme hos Mayhem, verdens viktigste black metal-band

I en film om black metal har man ikke bare valgt å bruke Sigur Rós som lydspor. Man velger å bruke Sigur Rós istedenfor Mayhem eller Burzum. Sett ute av kontekst insinuerer Åkerlund i verste fall at black metal ikke egentlig er et ærlig uttrykk for hvordan Aarseth og Vikernes følte seg som mennesker på den tiden. Han insinuerer at udødelige black metal-klassikere ikke er et resultat av målrettet og kompromissløs kunstnervirksomhet, og han unnskylder kirkebrannene med en forklaring publikum lett kan kjenne seg igjen i: at vi alle føler oss usikre og alene i denne verdenen, og at det er tungt å leve uten kjærlighet.

Å pirke i detaljer er sjelden en god måte å kritisere film på, men i denne sammenhengen røper det mye om Åkerlunds syn på menneskene i historien han forteller. Det vitner om at han har en svært begrenset forståelse for hva black metal handler om. Aarseths indre konflikter og livsstilsmessige motsetninger er ikke noe som gjorde ham mindre black metal (og dermed mindreverdig i Vikernes’ øyne). Det er slike motsetninger som var black metal.

Les også: Topp 5 Kolbotn-tips fra Fenriz i Darkthrone

Svein Egil Hatlevik skrev i 2005 en omtale i Morgenbladet av Erlend Erichsens skjønnlitterære black metal-bok Nasjonalsatanisten, der han kritiserer den for å være for polert og gjennomtenkt. Han tar til orde for black metallens iboende pubertale komikk, og understreker hvor viktig dette elementet er for å forstå subkulturen. Boken lider, ifølge Hatlevik, av et «stranger than fiction»-problem, fordi virkeligheten var mye mer corny enn sånn den blir beskrevet i boka:

Vi får aldri høre Vinterblod (karakter i Nasjonalsatanisten, journ.anm.) banne fordi håret hans har satt seg fast i naglearmbåndet. Vi får aldri høre noen si urteite ting som «Analsex er mye ondere enn vaginalsex, for man kan ikke skape liv med analsex. Analsex er destruktivt!» (Disse ordene ble etter sigende ytret i platebutikken Helvete i 1992.)

Åkerlund sa i intervjuet med GP at han bare ville «prøve å lage et portrett av unge mennesker som gjør dumme ting». Nå har ikke jeg lest Nasjonalsatanisten, men det kan se ut som Lords of Chaos i det minste har en større sensibilitet når det kommer til den komiske siden av black metal-miljøet enn boka til Erichsen. Dessverre vil filmen at vi skal le med dem, ikke av dem.

Etter medieoppstyret i 1993 har klisjeer og parodier fjernet eksistensgrunnlaget for black metal-ideologien. Det musikalske uttrykket er masseprodusert og vannet ut. Trollene er ute i dagslyset, de er ikke spesielt skumle lenger, og musikken deres spilles på familievennlige musikkfestivaler verden rundt. Hvordan skulle en vellykket film om norsk black metal sett ut? Kanskje det ikke går an å nærme seg ekte black metal gjennom film uten at den bare blir stående som ytterligere en fotnote i all den popkulturelle støyen. Kanskje Harmony Korine ville greid det. Hvem vet. Men fremfor ideologi, ansiktsmaling, musikk og kriminalitet er black metal først og fremst en følelse. Å lage en film om black metal uten den følelsen er ikke en film om black metal.

Jeg tror forresten ikke noe på at Varg Vikernes pulte så mye som han gjorde i filmen heller.

Se også: Vi spurte Gaahl om det isolerte hyttelivet og hva moren hans synes om ham