Mina Ghabel Lunde: – Noen har bæsja i andedammen

Det handler ikke om hvem som har klødd hvem sin rygg. Det handler om å være åpen om forhold som kan reise spørsmål om noen har klødd noens rygg, skriver Mina Ghabel Lunde. 

b
a

Mina Ghabel Lunde, journalist og blogger.

Hva har Jonas Gahr Støre, Trude Drevland og Manuela Ramin-Osmundsen til felles? De har alle havnet under pressens lupe for å ha for nære bånd til mennesker de skulle hatt et profesjonelt forhold til. Vi har fått presentert hver minste lille detalj som kan ha hatt noe å si for habiliteten til maktmenneskene, sånn at vi selv kan vurdere om noen har fått noe de ikke skulle ha hatt.

I et sunt pressemiljø ville journalister, kommentatorer og redaktører passet like godt på hverandre. Hadde de gjort det, ville dekningen av Giske-sakene generelt og Vulkan-video-saken spesielt, sett ganske annerledes ut.

For det handler ikke om hvem som har klødd hvem sin rygg. Det handler om å være åpen om forhold som kan reise spørsmål om noen har klødd noens rygg. Eller som det heter i Vær varsom plakatens punkt 2.3: «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.»

Siden dette presseetiske prinsippet ikke bare ser ut til å være uviktig for, men til og med vekker munterhet og latter hos, noen av dem som bryter det (dette kommer jeg tilbake til), skal vi ta en gjennomgang av Giske-saken, og fylle inn «bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet».

La meg først presisere: Denne teksten handler, i likhet med alle tidligere tekster jeg har skrevet om denne saken, om den journalistiske dekningen av #metoo-eventyret om Trond Giske. Jeg har ikke kjennskap til hva som har foregått og foregår internt i Arbeiderpartiet, jeg tar ikke stilling til sannhetsgehalten i varslingssakene eller om hvem som burde få hvilket verv, og jeg forholder meg kun til det mediene har presentert. Denne saken er kun et eksempel på den bakenforliggende stilledansen som ofte foregår mellom navn i byline og brødtekst, mens publikum tror de blir servert nyheter skaffet av maktkritiske journalister.   

Det hele starter 7. desember 2017. Da skriver den politiske journalist-duoen Kristian Skard og Tore Gjerstad i DN om lekkasjer fra et møte i Arbeiderpartiet der Anniken Huitfeldt har advart «partifellene mot å bruke rykter om seksuell trakassering som ledd i en maktkamp i partiet». Noen få dager senere avslører den samme duoen at det har kommet flere varsler om Trond Giske. Saken har bare anonyme kilder og sier ingenting om noen i det hele tatt føler seg trakassert, og om det eventuelt er ofrene selv eller helt andre som har varslet ledelsen. Den mest konkrete handler om en SMS fra 2011 der Giske spør en 18-åring i AUF i 2011 om hvor det er fest.

Dagen etter kaster VG seg på og avisens politiske journalister Eirik Mosveen, Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård skriver utførlig om SMS-saken.

Dagen etter det igjen forteller 18-åringen som nå har blitt 25 til Dagbladet at hun aldri opplevde meldingen som problematisk. Hun forteller også at VG i tre uker har plaget henne, moren og vennene hennes, og at hun føler seg krenket og provosert over hvor langt journalister er villige til å gå for en god historie, selv etter at hun har sagt at hun ikke er blitt utsatt for noe fra Trond Giske. Merk: Hun har blitt plaget i tre uker. VG har med andre ord visst om varslene mot Giske før DNs avsløring.

Derfra ruller det og går i alle medier, VG og DN mer ivrige enn andre:

Trond Giske innrømmer ikke seksuell trakassering, kaller noen av varslene grunnløse og falske, men beklager at hans atferd har vært belastende for andre og lover å skjerpe seg. Flere i Ap – blant dem bydelspolitiker Line Oma – krever at han skal gå som nestleder. I dagene som følger kommer anonyme kilder med sterke beskyldninger mot Giske i avissak etter avissak. Så rapporterer VG real time fra et lukket møte om at Giskes argeste rival og nestlederkollega Hadia Tajik, trosser partileder Støre og leser opp detaljer fra varslene. På Facebook gjør Tajik det klart at hun støtter varslerne. Et par dager etter står Oma fram som en av varslerne, og to dager senere går Giske av som nestleder i Arbeiderpartiet.

Vinteren, våren, sommeren og høsten 2018 fortsetter både VG, DN og andre medier å melde om Giske og #metoo.

VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen som er den ene halvdelen i podcast-duoen Giæver & Joffen er ingen unntak. I januar 2019 skal han komme til å fortelle at han slutter i VG fordi han er kjærester med Jette Christensen i Ap. For publikum er dette helt nytt, men ikke for pressen selv og ikke for sjefene hans. De innrømmer at de spurte kommentatoren om forholdet allerede ett år tidligere. Relasjonen er nemlig ikke forenlig med hans rolle i VG. Kjæresten til Jacobsen tilhører nemlig anti-Giske-fløyen i Ap og har sammen med Tajik blant annet jobbet for at Giske skal holdes utenfor sosiale sammenkomster i partiet. Men siden paret selv sier at det er først nå de har blitt kjærester, og siden sjefredaktør Gard Steiro sier at han ikke har lyst til å gå inn på forholdets varighet, avstår en samlet norsk presse fra å undersøke hvor lenge de har vært sammen og om forholdet har påvirket VGs dekning.

I september 2018 slutter også Kristian Skard, han som har dekket saken for DN, i jobben sin. Først i november blir det kjent at årsaken var at han og Hadia Tajik er kjærester. I et koseintervju med VG sier Tajik at de to fant tonen i juni på sommerfesten til pr-byrået Kruse Larsen. De snakket hele kvelden, både på selve festen og på Lorry etterpå. Han som intervjuer henne er Eirik Mosveen, som sammen Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård har dekket – noen vil si drevet fremover – #metoo-sakene om Giske. Både Mosveen og Skarvøy var på festen, men det står det ingenting om i saken. Derfor slipper VG – og da særlig Mosveen og Skarvøy som har dekket hvert minste lille komma i Giske-saken – å svare på hvorfor de ikke har omtalt kjærlighetsforholdet mellom to såpass sentrale skikkelser i #metoo-og-Giske-eventyret.

Mosveen spør Tajik om hun har hatt et godt øye til Skard før de begynte datingen i juni, men når hun ikke vil svare på det, fortsetter han bare med kosespørsmål. I saken skryter også sjefredaktør Amund Djuve i DN av hvor ryddig Skard har opptrådt. Han påstår at Skard og Tajik møttes i en privat sammenheng, selv om de altså møttes på en fest for nettopp jobbforbindelser, der blant andre Skards sjef, politisk redaktør Kjetil Alstadheim, også var gjest. Nok en gang avstår en samlet norsk presse fra å grave i om og eventuelt hvordan forholdet mellom nestlederen i Ap og DN-journalisten som var først ute med sak om #metoo-anklagene mot Giske har påvirket pressedekningen.

Bare 14 dager før festen der kjærlighetens flamme tennes mellom Ap-politikeren og DN-journalisten, har sistnevnte en sak på trykk, som handler om at Støre har drevet tillitsvalgt Ingunn Yssen ut i sykemelding. Visstnok ved å ta Yssen inn på kontoret og kjefte på henne, fordi hun har sagt i VG at hun er kritisk til at Giske kommer på Aps sommerfest, og at hans «nærvær på fester vil bety at flere ansatte i praksis er utestengt». Saken i VG, med tittelen «Støre trosser advarsler – inviterer Giske til sommerfest etter metoo-sakene», er ført i pennen av trioen Mosveen, Skarvøy og Melgård.

Mosveen og Yssen har kjent hverandre i mange år og omgås sosialt, særlig gjennom sin felles venninne – politisk kommentator Marie Simonsen i Dagbladet. Vennskapet mellom Mosveen og Yssen er ikke nevnt med ett ord i VGs sak, der Yssen går langt i å slå fast at Giske – som verken er anmeldt eller dømt – har sextrakassert kvinner i partiet. Vennskapet ble heller aldri nevnt sist da Mosveen skrev i VG om at Yssen hadde fått kjeft av sjefen og blitt sykemeldt. Den gangen var det Gerd Liv Valla som var sjefen.

Heller ikke når Marie Simonsen slår fast at Giske har sextrakassert, nevnes det noe sted at hun og Yssen er bestevenninner. Dagbladet har senere beklaget og endret kommentaren, men Simonsens bønn om at noen tar mot til seg, «kaller en spade for en spade» og sier «at Trond Giske er en kødd» fikk bli stående.

En annen som ikke sparer på kruttet er Hege Ulstein i Dagsavisen. I en kommentar der hun muligens overskrider sin rolle som aviskommentator en smule, og regelrett instruerer Arbeiderpartiet i å hive ut Trond Giske, slår også Ulstein rimelig fast at Giske har begått «seksuelle overgrep og trakassering».

Simonsen og Ulsteins kommentarer kom etter at Giske nylig tapte maktkampen i Ap og mistet muligheten til å få nye verv. Det skjedde som kjent etter at en dansevideo kom på avveie og endte med å bli selve beviset på at Giske ikke har skjerpet seg. Selv om både kvinnen i videoen, venninnen som filmet, Giske selv, Ap-kollegaen som var der med ham og journalist Åse Brandvold i Klassekampen som tilfeldigvis var på samme utested har sagt at dansen kom i stand etter initiativ fra kvinnene.

Nok en gang lager VGs trekløver Mosveen, Skarvøy og Melgård sak om at Trond Giske har oppført seg upassende og problematisk overfor en kvinne som verken har opplevd oppførselen som upassende eller problematisk. Nok en gang er en kvinne rasende over å bli brukt i jakten på hodet til Giske. Nok en gang får et medieoppslag basert på upassende oppførsel som ikke har funnet sted politiske konsekvenser. Nok en gang skriver Kjetil Alstadheim i DN om Giskes dårlige oppførsel, kaller ham «selfiekonge» og gir oss fasiten på hva Giske burde har gjort.

Denne gangen var det Rødt-medlem og fagforeningsmann Knut Sandli som kokte suppe på rusten spiker. Sammen med kollega Terje Ferstad sendte han et varsel til ledelsen i Ap, noe som i løpet av #metoo-dekningen har blitt en slags garanti for få et mikrofonstativ.

Å ja? Du vil fortelle det norske folk at en navngitt politiker har begått et overgrep, men du har verken bevis eller et offer å vise til? Bare send et varsel til sjefen hans du, så skrur vi på mikrofonen imens.

For hvordan mennene, allerede før de hadde sendt varselet (som sjefredaktør Gard Steiro senere skulle peke ut som selve kjernen i saken), hadde en VG-sak å true ledelsen i Trøndelag Ap med, vet vi ikke. Men da jeg lette etter mulige forklaringer på hvordan i all verden en random fyr som Sandli, som ikke engang hadde snakket med dama i videoen, fikk sin beskyldninger mot Giske på trykk i VG, kom jeg over noe som potensielt kunne forklare. Sandli er svogeren til den gjenværende halvdelen i kommentatorduoen Giæver & Joffen. Etter at jeg skrev om det nære familiebåndet, stilte Medier24 spørsmål om Anders Giæver har hatt noe med saken – som VG i ettertid har beklaget at i det hele tatt kom på trykk – å gjøre. Nok en gang hadde sjefredaktør Steiro ikke noe lyst til å fortelle mer, men han sa: «At han er Giæver sin svoger er ingen hemmelighet».

Problemet bare at det er akkurat dét det er. En hemmelighet. Kanskje vet folk internt i VG at mannen som nå granskes for å ha misbrukt sin stilling som nestleder i Fagforbundet i en uttalt maktkamp er gift med søsteren til den mest profilerte politiske kommentatoren i avisen som lot ham slippe til med sine ubegrunnede beskyldninger, men publikum har aldri blitt opplyst om dette «bakenforliggende forholdet».

Giæver selv lot seg ikke bekymre og ba dem som mente dette var en relevant opplysning om å «rock on der ute i Konspi-land». Oppfordringen sanket både likes og latter blant flere representanter for den norske pressen, som stiller høye krav om åpenhet og transparens (til alle andre enn seg selv). Særlig fascinerende var det å se at det i tillegg til usual suspects som Marie Simonsen og Hege Ulstein, også var sjefer og kolleger av Frithjof Jacobsen og Kristian Skard – som gjennom sine kjærlighetsforhold til Ap-politikere har gitt henholdsvis VG og DN en ripe i troverdighetslakken til når det kommer til Giske-saken – liket, lo og koste seg. VGs mangeårige reporter Tor Erling Thømt Ruud, VG-vaktsjef Ken André Ottesen, nyhetsredaktør i DN Tor Nondal, DN-kommentator Eva Grinde og utgavesjef i DN Brynjar Haukli i DN, er bare noen få av profilerte medlemmer av norsk presse som viste sin støtte til latterliggjøringen.

Familieforbindelsen var for øvrig også ny for VGs kommentator Astrid Meland, som på Facebook melder: «Jeg skjønner ikke helt hvorfor dette skulle gjøre Anders inhabil. Er jeg også det da, siden jeg kjenner en som kjenner en som er sammen med en i Ap som for alt jeg vet ikke liker Giske og fordi jeg kjenner en som har en svoger som ikke liker giskes oppførsel?» Kommentatoren som åpenbart sliter med å forstå grunnleggende presseetiske prinsipper, kan ikke begripe hva det skal være godt for å være åpen om familieforbindelsen og spør: «Som en slags sørvis til slektsinteresserte lesere?»

Skjermdump/NRK

Heldigvis sank det med tid og stunder inn hos noen på toppen at videosaken var en ikke-sak. Men da VGs politiske redaktør Hanne Skartveit la seg langflat hos Fredrik Solvang på Debatten på NRK og beklaget at VG hadde trykket saken, var det glissent i studio. Hege Ulstein var bare en av mange som hadde blitt invitert men takket nei. For mens en stotrende Jens Kihl fra Bergens Tidende og en ubekvem Sunniva Andreassen stod på direktesending hos NRK og prøvde å forsvare tidenes nothingburger i norsk presse, var Ulstein og Marie Simonsen på pølsefest hos Hadia Tajik og Kristian Skard. Det var de ikke alene om. Midt i en opprivende og sterkt mediedrevet strid i Arbeiderpartiet, fikk hun som leder anti-Giske-fløyen og han som laget den første #metoo-saken om Giske også besøk av Frithjof Jacobsen, Jette Christensen, Kjetil Alstadheim, Tor Nondal, Tore Gjerstad og ja, du gjettet riktig: Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård.

Og som en artig liten kuriosa kan vi til slutt ta med at VG-trioen publiserte en ny nettsak om Giske MENS de var på festen til Hadia og Kristian. Saken, som handlet om at NRK droppet en gjest fra kveldens sending, lokket med en ingress som feilaktig ga inntrykk av at VG nå satt på nok en sextrakasseringssak med Giske som overgriper. Déjà vu.