Dutty Dior var en liten drittunge som barn

En dag i studio med rap-stjerneskuddet Dutty Dior.

b
a

– Da jeg satt med Iphone-headset og recorda tenkte jeg fyfaen hvis jeg hadde hatt en ordentlig mikk nå hadde jeg drept alle liksom. Det var så mye swag, shit og saus på de tingene jeg lagde. Det viste seg å være sant.

I løpet av sommeren 2018 ble Dutty Dior et navn å regne med på den norske hiphopscenen. Først gjorde han seg bemerket med singelen «Plis», før han senere på sommeren slapp «Fantasi» sammen med Stavanger-stjerneskuddet Isah, nå et mye omtalt navn fordi han bidrar tungt med koring over hele Karpe Diems nyeste prosjekt SAS PLUS/SAS PUSSY.

Før høsten var omme rakk Dutty å bidra på Unge Ferraris album Midt Mellom Magisk og Manisk og få omtale i både Noisey og Highsnobiety, før han toppet det hele med å være oppslagsverk på NRK P3s Youtube-kanal («elger er vakre dyr!»).



I februar mixtape-debuterte Oslo-rapperen med den ni* spor lange
PARA/NORMAL, utropt til «… den beste norske raputgivelsen på en stund» av blekka du holder i hendene nå. Og så har Chirag utpekt ham til sin favoritt-rapper via Instagram.

«Han er sånn Soundcloud-rapper», gjerne sagt med en mild dose forakt, har de siste to-tre årene vært måten fremfor noen å signalisere at man følger med. For med runde solbriller har Soundcloud-generasjonen for lengst tatt over amerikansk hiphop. Runde solbriller – og luftige lo-fi-produksjoner, pop-orientert lydbilde, tilknappede tekster, repetisjoner smidd over de evige temaene dop og følelser, i mange tilfeller bortgjemt bak vokalfiltre inspirert av 2000-tallets emo-punk. Her i Norge har Soundcloud i mindre grad vært en bestemt form for kreativt uttrykk, og i større grad bare vært det det er: en plattform for å dele musikk.

– Sangene på Soundcloud er fortsatt de kuleste sangene jeg har laget. For alltid, uansett. «Famous» er en av favorittene mine, jeg miksa den selv.

Dutty Diors musikk skiller seg ut ved at den er mer soundcloudsk, eller kanskje heller amerikansk, i uttrykket enn det vi er vant til fra norske artister. Låten «MA$A» med ProllyNah og Unge Ferrari er så godt som en cover-versjon av Futures «Might As Well». Kristoffer Jakobsen fra R&B-radioprogrammet Nova Amor har beskrevet ham som en blanding mellom R&B fra Toronto og Playboi Carti.

– Jeg angsta da jeg skulle slippe mixtapen, jeg var dritnervøs. Når man er i the public eye er det liksom ikke rom for å gjøre feil, man må trå varsomt.

Les også: L.U:N.A: – Musikken min er en blanding mellom Twilight, Friends og Modern Family

Alle låtene på mixtapen er produsert av norske Pluto, bortsett fra åpningssporet «Belle Amie» som er produsert av Mogilla. Det er et nokså stringent prosjekt, der Plutos luftige og nokså tilbaketrukne produksjoner skaper mye rom for Dutty Dior til å legge stemmer oppå stemmer, der ad-libsene tar nesten like mye oppmerksomhet som verselinjene.

– For meg er PARA/NORMAL en mixtape. Det er bare en blanding av låter som ikke er laget i samme periode. Av 25 sanger plukket vi ut ni. Dette er på en måte en A-side, og så kommer det en B-side etter hvert. Et album skal være enda mer sammenhengende. Det må være noe insane for at jeg skal kalle det et album. Men jeg tror ikke noen bryr seg, egentlig.

Musikkproduksjon har han lært seg på folkehøgskole i Surnadal («Jævlig weird sted, fyfaen. Skikkelig lite. Det er som Mo i Rana eller Jessheim.») Men det er rapper han er. Det har han vært siden han var 16 og satt på rommet for seg selv og lagde det han beskriver som «pisslåter».

– En gang la jeg ut en låt som ikke fikk noen plays, så jeg sletta den etter en måned.

Nå er både gutterom og pisslåter tilbakelagte kapitler.

STUDIOET VI SITTER i er som et lite slott. Egentlig er det strengt tatt bare et rom i en bygård i en av de kjipe delene av Oslo sentrum. Kanskje har det noe med formen på det ganske store rommet å gjøre, det er sekskantet. Ikke mange rom har seks hjørner. For å komme seg dit må man opp en trapp, den er skitten, det er i starten av mars og det snør og regner annenhver dag, folk trekker med seg all mulig skitt inn. Det er bare å gi opp, det er ingen vits å prøve å holde det rent.

Studioet er heller ikke rent, men ikke verre enn de fleste guttekollektiv. Foran den ene veggen står det et enormt miksebord, der produsent Morten «Mogilla» Gillebo sitter med macen sin og halvveis følger med på samtalen vår, halvveis forsøker å lage en beat. Trommemaskiner, synther og gitarer ligger slengt rundt omkring. Midt på gulvet står en vifteovn og en halvtom Sprite-flaske. Og så er det ølbokser, ikke overalt, men her og der.

«Fy faen ass, jeg tror jeg var en liten drittunge.»

– Vi gjør alt her. Vi drikker, fester. Men jeg har ikke hatt noen sessions her på en stund. Har ikke vært inspirert.

I etasjen over har kunstneren Mathias Ma$arati atelier, og så er det kontorer og fellesarealer der gjengen rundt SDKT bare henger ut. Det skjer alltid noe på huset.

– Adam Mars fra LA hadde kunstutstilling her nettopp, og lysmannen til Lemaitre hadde lysutstilling nede forrige fredag, med 3D-greier og sånn. Og så satte de opp sånn greier man kan tagge på.

Har du drevet med tagging?
– Ikke så mye, jeg har heller ikke skata, jeg er for høy. Jeg kan heller ikke stå på snowboard eller ski. Herregud jeg suger ass, fyfaen.

I stedet bare sykla han «jævlig mye rundt».

– Fy faen ass, jeg tror jeg var en liten drittunge.

På en krok på veggen henger en bøttehatt med logoen til det avdøde hiphopnettstedet Kingsize. Jeg spør om det er Phillip sin. Det er det. Og jepp, det er «Sommerflørt»-Phillip vi snakker om. Han har gått fra å være «Barn i bar’n» på Skulk med stil (2005) til å være sjef for indielabelet SDKT Entertainment – eller er det kanskje et «kollektiv», denne litt løsere organisasjonsformen som utgjør underskogen i underholdningsbransjen? Noe normalt plateselskap er det i alle fall ikke: SDKT huser både en billedkunstner, en designer, musikere – til og med en komiker.

Les også: Hvorfor kommer det plutselig så mye bra hiphop fra Stavanger?

Uansett trives Dutty med tilværelsen som Phillip-protegé. Flere unge artister sitter på major label-kontrakter som kanskje fremsto lukrative da de ble signert, men som raskt viser seg å være et hinder for utvikling. Det er verdt å spørre seg om mange signeres for tidlig. For når en artist ikke har rukket å bygge opp karrieren sin på egenhånd er resultatet mindre penger og mindre makt.

–  Mange leser ikke kontraktene sine. Det er deres egen feil. Jeg vet om mange som har signert kontrakter der de får bare ti prosent av alt. Her får jeg mye mer enn det jeg ville fått av major labels.

Og full kreativ frihet. Selv om Dutty ikke alltid vet hva han skal bruke den til. Men det er kanskje nettopp det som er frihet; muligheten til å bare gjøre noe, uten at man er helt sikker på hva man driver med. Uten at det er en plan bak alt.

– Jeg sliter veldig med å forklare min egen musikk. Jeg vet ikke helt om jeg forstår den selv.

Vi spør produsent Mogilla om han forstår den bedre.

M: – Tekstlig er det jo han som har full kontroll, da trekker jeg meg så langt unna som jeg klarer.

D: –  Men melodisk er du mye med! Hvilken ringeklokke er det igjen?

M: – Kommer Isah?

D: – Ja, han kommer tilbake.

Ja, vi håpet han skulle være her, men han var på vei ut døra med masse klesbutikk-poser da vi kom.
– De hooka litt greier, han stikker på turné med Karpe i morgen. Da får jeg studioet helt for meg selv i noen måneder …

Hvordan blir det?
– Ensomt! Det blir nok mye Facetime.

Han har fått mye oppmerksomhet etter den Karpe-greia, nesten mer enn forventet?
– Vi forventa det hele tiden ass!

Han har nesten fått mer oppmerksomhet enn Chirag og Magdi.
– Ja, jeg tror faktisk det. Men han blowa kanskje opp mindre enn forventa.

– Tja, de har jo ikke starta turneen enda da, skyter Mogilla inn.

– Jeg forventer at han skal gjøre noe stort snart. Vi skal alle gjøre store ting, da, svarer Dutty.

PÅ YOUTUBE finnes det noen helt legendariske videoer med Dutty Dior og Isah. NRK P3 har invitert dem til å gjøre cover av en kjent låt. Det er standard prosedyre, egentlig, men når Isah og Dutty Dior tar tak i en Ariana Grande-låt oppstår det noe helt spesielt. Isah, ikledd hvit tracksuit og briller med gule glass synger inderlig og engleaktig med begge hendene på mikrofonen. «Gi meg din sjel og ditt liv».

Ved siden av sitter Dutty Dior på en krakk, svartkledd og med solbriller.

Første gang Dutty Dior og Isah møttes var utenfor FUTUR på Grünerløkka, en hipster-klesbutikk for folk som hører på Travis Scott og liker grillz. Kjemien var der med én gang.

– Å møte Isah var som å treffe en bror man ikke visste man hadde. Vi var cool fra sekund én! Vi passer dritbra sammen. Det er kanskje derfor jeg ikke jobber med så mange artister, fordi stemmene våre ikke passer sammen og kjemien ikke stemmer. Så det blir mest alenelåter, eller med Isah, Ferrari og Arif.

Det var da han var 16, omtrent samtidig som han begynte å lage musikk på laptopen hjemme, at han begynte å trekkes mot et kreativt miljø i Oslo sentrum, der også typer som kunstner Mathias Ma$arati, LexusSkrrt og Stavanger-rapperen ProllyNah vanket.

–  Alle møttes gjennom Prolly. Det førte til at jeg og Isah lagde «Seint», og så ble vi SDKT. Etter hvert kom Morten inn. Vi har fått muligheten til å gjøre det vi elsker. Se hvor vi er nå, etter bare et år!

Du har blitt kalt «Unge Ferraris arvtager», hva synes du om det?
– Jeg vil bare være Dutty Dior. Jeg vil ikke være «den nye ditten og datten». Jeg og Ferrari er ikke så like egentlig, bortsett fra at vi er høye begge to. Begge har litt eksentrisk stil. Noen liker det, andre ikke, men det er bare kunst. Det handler om å få en reaksjon ut av folk. Om den er negativ eller positiv har ikke noe å si. Det er det eneste jeg bryr meg om. Og: kvalitet fremfor kvantitet. Alltid!

«Det var nok jævlig vanskelig. Men vi levde helt … middelklasse eller hva faen det heter.»

– Spesielt i musikkbransjen hører man ofte: Stå på, ikke gi opp! Derfor tror mange at det bare er å lage masse musikk, droppe hundre sanger i uka, så blir du kjent. Men bare én av sangene bra. Det er der jeg føler at mange feiler. Vi lager også hundre sanger, men vi gir dem ikke ut.

– Det handler om å utvikle seg, det er det viktigste av alt. Hvis man sitter og er fornøyd så faller man av. Det gjelder alt. Man må ikke være redd for å ofre noe, ikke sikkerheten sin eller sånn shit. Hvis man er fattig og bare har én kilde til inntekt, så må man ikke være redd for å bryte ut av mønsteret og ta en sjanse. Enten ender man opp enda fattigere eller så blir man dritrik. Man kan ikke være tilfreds, da er du fucked.

LES OGSÅ: Forskning viser at … DENNE musikken er Best Akkurat Nå

Han har flyttet mye rundt. Frem til han var tolv bodde han i Bjørndal og på Holmlia på Søndre Nordstrand i Oslo Sør. Så flyttet han, søsteren og moren til Jessheim.

– På den tiden var det bare norske på Jessheim, så det var jævlig whack! Det var dritkjipt. Jeg følte meg veldig utenfor. Jeg var litt for annerledes til å henge med de andre, de ville snakke om biler og vanlige ting liksom.

– Jeg er jævlig glad i klær, og fikk tidlig interesse for det. Jeg fulgte alltid med på Ian Connor og sånn shit. Det var de som var fete for meg, det var ikke Petter Northug.

Ble du mobbet?
– Det var mer sånn at du blir isolert, at du føler deg som en alien liksom. Ikke direkte mobbing. De mente vel selv at det ikke var mobbing, og jeg ville ikke sett på det som mobbing jeg heller.

– Oppveksten min har vært litt sånn rar … jeg føler jeg har glemt hele oppveksten min.

Det var ikke lett hjemme heller. Forholdet til stefaren var så dårlig at han til slutt flyttet til besteforeldrene.

– Han hata meg så jævlig. Så jeg flytta tilbake til Holmlia, men jeg ble bare boende ett år, før moren min og han gjorde det slutt. Så bodde jeg med henne litt, før jeg flyttet sammen med Vetle Emile, han modellen, i fjor. Det er jævlig chill. Han er aldri hjemme. Han er alltid i Milano, Paris og sånn. Det er som å bo alene.

Dutty forteller om forholdet til moren, det er sterkt. De deler interessen for musikk, og kommer han over en bra sang sender han den ofte til moren samtidig som til produsenten.

– Mamma spilte mye R&B da jeg var kid, så det var liksom det jeg hørte på. Det gikk mye i D’Angelo, Mario, TLC og Fugees. Mens jeg introduserte henne til den rappen som er nå, Lil Uzi Vert, Travis Scott, Young Thug og Future og sånn.

– Vi er ganske like, hun elsker å reise og er glad i musikk. Vi er liksom samme person, ass. Noen ganger sitter vi helt likt og sånn.

Moren var alenemamma for Dutty og søsteren, og han beskriver oppveksten som litt problematisk.

– Det var nok jævlig vanskelig. Men vi levde helt … middelklasse eller hva faen det heter. Vi klarte oss fint. Greier meg greit, greier meg greit! Haha! Det er han der …

Du tenker på Belizio med «Greier meg greit»?
– Ja! Og så er det Lille-Glenn, som synger refrenget. De er flinke ass. Det har kommet mye bra norske artister i det siste. Unge Beirut, for eksempel. Jeg fucker med han.

Apropos Belizio og Lille-Glenn og også Doni Mula som har sluppet flere veldig harde låter nylig – de er mye mer gangster enn det man er vant til å høre på norsk?
– Jeg sliter litt med å ta gangster-rap på norsk seriøst. Det er få jeg vet om som har gæts, og de driver ikke med musikk. Det har de ikke tid til. Men alle er ikke softe, og synger «åååh, kjærlighet … på pinne!». Folk kan gjøre det de vil.

Så du tror ikke det kommer hardere greier i Norge også da, litt inspirert av Sverige der de hardeste låtene er øverst på listene?
– Jo, egentlig. Selv om det ikke betyr at jeg kommer til å hoppe på det. Men det kommer sikkert noe fett ut av det. Noe dritfett fra Larsiveli, noe fra Snow Boyz …

Dutty er forresten patois for dirty, kanskje kjenner du det igjen fra Sean Pauls plate Dutty Rock fra 2002. På «Tummy hurt» rapper han om at han har vondt i magen, sånn at sexen blir dårlig.

– Hehe, nei! Den handler om at jeg liker å knulle sakte, og så har jeg lean i magen, og da går alt i slow motion. Det er rett fram forklart egentlig. Jeg pleide å sippe lean før, og det er derfor … Når man ikke sipper får man diaré og … blæh.

Hvordan er det med rus for deg?
– 2017 var tåke for meg. Jeg tok masse drugs, var helt på bærtur. Jeg satt med en kompis og sippet hele vinteren. NyQuil fra USA med sure føtter oppi i stedet for Jolly Rancher. Alt var så irriterende, jeg følte at jeg fikk så mange innspill hele tiden. Jeg brukte det til å deale med ting. Jeg kunne drikke en flaske Hennessy på en kveld helt alene, for ingenting. Det var en fucka periode, men det går bra nå.

I løpet av samtalen har Mogilla sittet for seg selv med synthen, plutselig snur Dutty seg mot produsenten.

– Den lyden der! Kan du spille den litt mer som *etterligner lyd*. Sånn, ja! Kan du lage en loop med det?

De siste årene, kanskje omtrent fra Young Jeezys 2000-talske «chea!», har ad-libs – det vil si vokal som legges lagvis oppå, etter og bak selve verselinjene og refrengene, spilt en stadig større rolle i hiphop. Migos’ absurde «momma!»- og «taliban!»-utrop har blitt ikoniske, mens Playboi Carti har gjort det til en egen kunstform. I hans musikk spiller ad-libsene hovedrollen, i alle fall ikke langt ifra. Dutty Dior beveger seg musikalsk i samme retning, men vil ta det enda lenger.

– Young Thug vant grammy for ad-libs på «This Is America». Sånne ting har jeg lyst til å gjøre! Alle spør: kan jeg hoppe på sangen din? Da tenker alle at man skal gjøre et vers, men kan man ikke bare komme inn, gjøre et par lyder og så er det alt?

Som Swae Lee på «Sicko Mode»?
–  Eller Isah på SAS PUSSY!

M:– Du har jo det på Arif også.

D:– Har jeg det?

M:– Ja ganske mye.

D: – Serriøst? Shit.

Hva snakker dere om nå?
M:– Det er lyder og sånn som jeg har samplet fra Dutty til en Arif-låt. Litt ad-libs og sånn.

D:– Det er sånne ting jeg liker. Man er ikke på feature, men det står i credits. Da kunne man ha jobbet med mange flere artister. Det er ikke alle man har lyst på vers fra, jeg har ikke lyst på vers fra for eksempel Jonas V. Ikke at jeg har noe imot ham, vi har delt studio på Fredensborg, han er fet – men vi passer ikke helt sammen. Men han kunne lett kommet på en låt og laget ad-libs, bare laget noen lyder …

Vi sitter en stund og bare lytter. Beaten har ikke trommer enda, det er bare en enkel basslinje, og oppå den en synth som høres ut som den prøver å advare mot noe. Dutty starter så smått å synge for seg selv, han sitter fortsatt i stolen, bare synger uten ord, lavt.

– Det jeg tenker å gjøre nå er bare å la ham jobbe litt. Jeg prøver å guide så mye jeg kan, selv om han gjør sin egen ting. Så legger jeg inn noen melodier på mikken som jeg lyst til å ha i selve beaten. Som et instrument.

Endelig kommer Isah, og stemningen stiger et par hakk. Han bryter ut, for meg virker det som helt ut fra det blå: «Young man in a big man’s world, hæ?». Vi tar hintet og spør hvordan det blir å dra på turné med Karpe, om han har nerver.

– Jeg sover ikke på nettene, jeg teller dager. Men jeg vet ikke om du kan kalle det nerver?

Hvordan er det å henge med dem, føler du deg ung?
– Ja, spesielt når jeg snakker med dem. De er jo nesten 20 år eldre enn meg. Av og til bare backer jeg ut av samtaler, haha!

Hvilke samtaler?
– De har så sykt politiske samtaler! Noe lite kan bli såå stort. De krangler ikke mye, men de er ofte uenige. Da blir de bare stille.

Dutty henger seg på:

– Imponerende at de ikke har blitt uvenner! Jeg håper at vi også er venner og squad om 20 år.

– Er det der Sprite eller vann? spør Isah og peker på Sprite-flasken som står midt på gulvet.

Mogilla prøver å si at den har stått der noen dager og sannsynligvis er flat, men blir avbrutt av Dutty som spør hvilken dag det er. Er det torsdag?

I: – Ey, hvis det hadde vært torsdag så hadde jeg ikke vært her.

D: – Hvor hadde du vært da?

I: – I Bø. Jeg skal på turné!

Kameratens nærvær var tydeligvis inspirasjonen Dutty trengte. Han går inn til mikrofonen i rommet ved siden av og begynner å klynke, puste og ramle inn i melodilinjer over den tunge loopen som produsent Mogilla kokte opp mens jeg og Dutty pratet. Isah sitter uinteressert i en stol og swiper gjennom instastories. Jeg spør han om han synes det er kjedelig, nesten uten å se opp svarer han at nei, han viber. Det er sånn det er å være i studio.

Etter omtrent femten minutter kommer Dutty ut til oss andre igjen. Isah kommer seg opp av skinnstolen og sirkler rundt i rommet på jakt etter en øl. Han finner en lunken halvliter i en kiwi-pose som ligger i en hylle, åpner den, tar én slurk og går inn i studioet.

Stavanger-rapperen legger vokal oppå Duttys, kompisenes stemmer virvles inn i hverandre til en velstemt kakofoni av stønn, ååh-lyder, raplinjer. Et sted under Isahs stemme messer Dutty «Jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem». Det er nesten som å høre et kirkekor. Bare bittelitt mer hedonistisk.

Plutselig strømmer det folk inn døra. Ketil Jansen fra Lemaitre kommer innom og klarer sånn halvveis å få gjengen til å avtale å dra til LA. Så kommer fotografen Noah Williams, kjent som @tropicalnoah. Han skal ta bilder til et singelcover, og har nylig laget egne gifs for å promotere seg selv på Instagram.

Vi avslutter med en samtale om smak. Dutty er mildt oppgitt av at folk flest først oppdager artister når de samarbeider med mer kjente navn. Men han lar ikke andre diktere hva som er bra og ikke.

– Jeg har lært at jeg må bare stole på min intuisjon når det kommer til hvilke sanger som er de beste. Jeg har hatt rett hver gang. Jeg hører på Morten, men til syvende og sist er det jeg som bestemmer. Det er viktig å være kresen.

PS! I går slapp Dutty Dior og Isah singelen «HALLO». Lytt her:

LES OGSÅ: Må artister i dag genierklæres ved første SoundCloud-post for å lykkes?