Sofus Grenis debutbok er et eneste stort «male gaze»

«Poetisk historie om overgrep» er omtrent så ille som det høres ut

b
a

Av en eller annen grunn pushet Netflix for noen måneder siden fram den veldig dårlige tv-serien You, sannsynligvis fordi hovedrollen spilles av Dan fra Gossip Girl. Traileren var forlokkende, der den hintet om hvor skummelt det kan være å hele tiden legge igjen spor på sosiale medier, og dermed gjøre det veldig lett for folk med onde hensikter.

I serien blir en gal stalker besatt av en kvinne han treffer i bokhandelen der han jobber. Han tenker at han vet best for henne og overtar livet hennes uten at hun vet det, og det går visstnok ordentlig galt etter hvert. Det er en dårlig serie av mange grunner, den mest åpenbare er at avsløringen om at fyren er psykopat kommer med én gang. Manusforfatterne kaster bort en gylden mulighet til å holde på spenningen, å få seeren til å lure, er han gal eller bare forelsket? Fordi, som vi alle vet, er ikke den grensen alltid like tydelig.

Sofus Grenis korte debutroman med den slitsomt pretensiøse tittelen Langs det utslåtte håret har noen likheter med Netflix-serien, uten at jeg skal strekke sammenlikningen alt for langt. Også her er fokuset ikke på jeg-personen, men på den andre, på du-et. Eller, Nora, som hun heter. I første halvdel av romanen er jeg-et helt fraværende, bare indirekte til stede. Men der You er overtydelig, er det et mye større rom for tvil i romanen til Greni: Hva er det egentlig han fyren her holder på med?

LES OGSÅ: Dette er Årets debutanter (ifølge oss)

Forholdet mellom jeg-et og Nora går i oppløsning, og jeg-personen, når han i andre halvdel av boka til slutt trer fram, takler det ikke så bra. Ifølge forlaget er romanen en er en ubehagelig historie om kjærlighet, sorg og overgrep. Og ja, det skjer overgrep, selv om Greni gjør sitt beste for å pakke det inn og nærmest grave det ned i sin samling stilige setninger.

Hele romanen er et eneste stort mannlig blikk. «Blikket forsyner seg av omgivelsene», skriver Greni et sted, og egentlig kunne det vært navnet på boka. I første halvdel av boka blir kvinnen, Nora, sett på. Gjerne naken, eller mens hun tar av eller på seg trusen. Fraværet av et jeg gjør at følelsen av at det er leseren som ser på Nora forsterkes. Men har dette grepet noe særlig for seg, annet enn å være en fiffig idé, et artig grep, en gimmick?

LES OGSÅ: Elif Batuman vil gjøre deg gal

Greni har en åpenbar fascinasjon for den franske nyromanen og forfattere som Alain Robbe-Grillet, Rune Christiansen og Jacques Roubaud (innflytelse han også er helt åpen om, da boka inneholder en avsluttende liste over siterte verk). Greni virker tydelig inspirert av hvordan den franske nyromanen fokuserte på detaljene og tingene i verden framfor plot og karakterutvikling. I Langs det utslåtte håret gjør den franske innflytelsen seg gjeldende på merkelig vis: Man leser om hendelser som burde utgjøre et klart plot, men som hele tiden kommer i bakgrunnen for Grenis vidløftige og poetiske betraktninger.

Det er som om Greni aldri klarer å bestemme seg for hva han egentlig vil. Vil han skrive om vanskelige ting som har med overgrep, besettelse og sjalusi å gjøre? Eller vil han skrive uhildet om verden og tingene: en kaffekopp som drikkes, en naken kvinnekropp på vei ut av dusjen, løv som rasler i vinden.

Det er som om han ikke klarer å bestemme seg for om handlingen er viktig eller ikke. Den må plukkes opp mellom de i beste fall elegante, i verste fall pretensiøse linjene og tilbøyelighetene til Greni. Kort sagt: Kanskje vi skulle hatt litt mindre frankofil fiksfakseri og litt mer historiefortelling i monitor? Det er ikke nødvendigvis noe galt i frankofil fiksfakseri, men i dette tilfelle er det som om Greni spenner litt bein på seg selv.