Trine Skei Grande: – Jeg skjønner at det å røyke weed hadde gjort meg bedre kvalifisert som Venstre-leder

Robotene og Venstre er allerede i maktens korridorer. Bare synd at ingen av dem får gjort noe med det.

b
a

– Do you have friends?

– Do … you-have-friends?

– Do you have friends.

Roboten svarer ikke. Den bare står der, følger bevegelsene våre som et lite spedbarn, mens de små robotfingrene skjelver. Dette er så nærme det å være menneske den kommer, og den er fortsatt ikke i nærheten.

Vi får håpe at dagsformen er bedre når den skal møte kultur- og likestillingsministeren, sier utlåneren fra Mobile Technology Lab, som ikke bare kaller roboten for døpenavnet, men som også insisterer på å kalle den for «lillegutt».

For oss vil det å kalle den noe annet enn «roboten» være å underkaste oss et system vi ønsker mest mulig distanse fra. Det er å anerkjenne at roboten faktisk har et navn, slik som oss kjødelige, menneskelige.

MEN HVOR GÅR grensen for menneskeliggjøring? At det finnes en grense på et sted som driver med «tech» og robot er selvsagt for mye å forvente, men hos kulturdepartementet, denne formiddagen i mars, finnes det heller ingen tydelige svar.

Selv om svaret egentlig er helt opplagt: det finnes jo en tydelig grense! Men her står vi altså, bøyd over en 120 centimeter høy innretning, i hard plast og uten hjerne, mens vi venter på kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande. Roboten henger med hodet, og vi har allerede vitset om at det har vært oksygenmangel i transportkassa og de skjørtekledde, middelaldrende damene i foajeen har tøyset med at det er vår nye justisminister – og ledd akkurat så høyt av det at man ikke skulle tro at vi befant oss i et regjeringsbygg.

Enda en ansatt i kulturdepartementet dukker opp for å ta bilde av roboten. Damene gjentar vitsen, men legger også til at den er «Vara for Wara». Og er det én som burde fulgt med nå, så er det en viss sosialt bevisstløs liten robot. For dette var en demonstrasjon av hvordan dra en vits såpass langt at det komiske poeng forsvinner; noe av det mest menneskelige et menneske kan gjøre.

– «Pepper! Huske du mæ!»

TRINE SKEI GRANDE STÅR i døråpningen, og før hun kaster et blikk på alle de åtte menneskene i rommet, så hilser hun på dagens hovedrolle: roboten Pepper. Roboten husker naturligvis ikke Trine Skei Grande, først og fremst fordi roboten hun møtte på Venstres landsmøte i fjor ikke var akkurat denne roboten. For det andre har ikke vår robot fått installert programvaren som gjør den i stand til å gjenkjenne ansikter.

Vår robot har i det hele tatt gått glipp av alle installasjoner som gjør den i stand til noen ting som helst, annet enn å svare på enkle kommandoer som «hello» eller å si «you look pretty good looking yourself» uten at man har henvendt seg til den. Ja, og dessuten har jo ikke vår robot venner. Bare masse kvinnelige fans i kulturdepartementet som fremdeles er helt hypnotisert av den, og spør om den kan danse for dem mens de foreviger alt med iphonene sine.  

Forrige gang vi møtte Trine Skei Grande var før stortingsvalget 2017, før hun visste at hun skulle danne koalisjon med Høyre, Krf og Frp og etter hvert havne i kollisjon med Abid Raja om hva Venstre er og bør være. Den gang spurte vi henne om hva vi skulle gjøre med alle menneskene som blir overflødige når robotene kommer for å ta jobbene våre. Hun svarte kontant: Dem skal lag robotan!

Men … trenger vi virkelig flere idioter som *foraktfull stemme* «Pepper»? En 150.000-kroners bot som så vidt klarer å svare hello?

– Ja, det trenger vi, og nå syns jeg dere er slem mot Pepper, hen gjør jo så godt hen kan med den teknologien vi har til rådighet i dag. Og det er jo derfor vi trenger noen til å lage robotene, slik at Pepper 2.0 får de mulighetene robotene trenger for å tjene oss mennesker på en best mulig måte.

Ja, med den teknologien vi har til rådighet så trenger vi i alle fall ikke å bekymre oss for at robotene tar over med det første! Men ok. Grunnen til at roboten, og vi, er her, er fordi at dette er teknologi-utgaven. Hva betyr teknologi for ditt felt, Trine Skei Grande?

– Jo, altså. Dette har jeg fått mye kjeft for, men jeg sier det læll: det er en fantastisk demokratisk kraft i teknologien i kulturformidling. Jeg kan sitte i stua mi og ha et fast sete hos Berliner Philhamoniker. Å oppleve dette i Berlin er noe man kanskje får til en til to ganger i livet, mens nå kan jeg betale et abonnement og oppleve alle konsertene deres hjemmefra.

Det blir kanskje ikke heeelt det samme, men det høres ut som noe som en som nettopp har fått seg Spotify ville sagt!

– …

For det har du?
– Ja, jo. Dere har lest saken i Morgenbladet? De sprang etter meg på BI. Jeg har ikke hatt det så lenge, jeg har kanskje hatt det et halvt år.

Hva heter den siste spillelisten du lagde?
– Den siste jeg lagde … hmm …

Jentevors?
– Jeg har mange gode, altså. For en stund siden så ble alle de liberale partilederne i Europa bedt om å bidra til en spilleliste. Så der la jeg jo inn litt, ja …

Kommunikasjonsrådgiver 1 skyter inn: – Det er en veldig … god blanding da.*

Hører du på Michael Jackson?
– Ja. Jeg hører på Michael Jackson, selv etter dokumentaren.

Som du … ikke har sett.
– Som jeg ikke har sett. Michael Jackson var jo en del av min barndom.

Synes du man bør skille kunsten fra kunstneren?
– Jeg synes jo det er litt latterlig å si at man ikke kan lese Knut Hamsun fordi han til dels var en mannssjåvinist og … hvis alle skal ha levd helt plettfrie liv for at man skal kunne nyte kunsten deres, så får vi tomme gallerier og tomme bokhyller altså.

Uansett kjedelig for en kulturminister å bare forvalte kultur fra fløtepuser som Odd Nordstoga og Halldis Moren Vesaas.
– Nei, men altså, du skal kunne ha en debatt. Men det å forby kunsten …

Det er jo ikke snakk om å forby noe her, det handler jo om en indre konflikt og om hvorvidt man klarer å nyte musikken til noen som man vet har forgrepet seg på barn, banket ektefellen eller begge deler.
– Jeg skjønner at det er vanskelig å koble kunsten helt fri fra kunstneren, men noen ganger er kunsten så stor at den står der for seg selv. Hvis du mener at man ikke skal bruke forskjellige rusmidler, og så deretter hevde at man ikke skal høre på noe musikk som er laget i rus, ja, da får du kort spilleliste.

Apropos narkotika. Din partifelle Guri Melby sa nylig at bønder som driver med pelsoppdrett heller burde begynne å dyrke cannabis – et forslag du i etterkant har avvist … Kan du ti slanguttrykk for weed?
– Nei.

Hvor mange kan du?
– Herregud, jeg er en gammel dame, jeg er snart femti. Jeg skal ikke prøve å… Jeg skjønner at dere er NATT&DAG, men det får være grenser.

… Har du røyket weed?
– Nei … Men jeg skjønner at det å røyke weed hadde gjort meg bedre kvalifisert som Venstre-leder.Ha-ha-ha.

Kommunikasjonsrådgiverne: – Ha-ha-ha.

Spørs om det hadde vært nok. Flere lokalpolitikere sendte nylig et brev til partiet hvor de tok oppgjør med deg som leder, der de sier at du har mistet fotfeste og at det er tid for et skifte.  Bare hver tredje velger som stemte Venstre i 2017 sier at de ville gjort det samme i dag og det rapporteres om at Venstre holder på å spille seg selv ut over sidelinja i norsk politikk. Et stort spørsmål om dagen er: Hva vil Venstre være. Hva er svaret?
– Vi er det liberale kunnskapspartiet. Vi ser på skole og utdanning som avgjørende for folk sin frihet og mulighet til å velge hva de vil bli. Vi mener kunnskap myndiggjør folk – myndiggjør er et litt sånn akademiker-begrep, men det er det nærmeste vi kommer det engelske empowerment. Det er sagt at vi er et parti for nerder. Det lever jeg godt med. Vi er også et parti som for dem som elsker frihet. Vi skiller oss fra venstresiden ved at vi ikke mener staten på liv og død skal inn og kontrollere alt mulig. Vi må, som Ola Elvestuen sier, la folk være litt mer i fred.

Men det å stå utenfor en syk kvinnes hus og filme inn, til inntekt for kunsten det synes du – i motsetning til resten av regjeringen – er helt greit! Du sa at det var synd at påtalemyndigheten tok ut siktelse mot teaterdirektøren på din vakt. Hva legger du i det?
– Nei, jeg hadde håpet at politiet ikke skulle gjøre det.  Jeg prøvde å finne ut sist en teaterdirektør var sikta for et stykke. Og det er veldig lenge siden. Hun kommer på kaffe her klokka to i dag, på en sånn trøstekaffe. Det å anmelde direktøren for Ways of Seeing, er litt som å anmelde internett for kommentarfeltet på Resett. Jeg ønsker jo mer politisk kunst, jeg synes kunsten er altfor upolitisk.

Når ting som dette skjer, så sender det jo ikke akkurat signaler om at det regjeringen ønsker er mer politisert kunst? I Granavolden kapittel 10 står det «Regjeringen mener at kulturlivet, frivilligheten og medieoffentligheten er selvstendige byggesteiner i samfunnet. De skal kunne utvikle seg mest mulig på egne premisser uten statlig overstyring». Det er jo akkurat det som har skjedd!
– Ja, jeg er helt enig. Det er flere som burde lest de gode setningene som står i den kulturmeldinga.

Resten av regjeringen for eksempel?
– De har lest det, for de har jo vært med på å forhandle dette fram. Men det er det jeg mener: det er dette som er mitt prosjekt, så det at politiet tar ut tiltale undergraver jo både mitt prosjekt og regjeringen. Så da siktelsen ble frafalt i går ble jeg kjempeglad.

Hvordan feiret du?
– Det har vært en intens uke, så jeg så på Hawaii Five-0.

*Ser på kommunikasjonsrådgiverne* Skal dere bryte inn nå?

Kommunikasjonsrådgiver 2: – Du spiller jo mye Switch, da, Trine!

Vi må nesten videre. I intervjuforespørselen sa vi at vi ville snakke om det postkoloniale internett. Så vi håper at du har fått den innføringen i Edward Said og postkolonial teori nå! For det har seg nemlig slik at indere har fått seg internett-
– He he he.

… Og de har oppdaget IMDb og Topp 250 lista. Blant filmer som Gudfaren og Shawshank Redemption finner vi tre ganske nye, indiske komedier. Hva skal vi gjøre med det?
– Det er jo kjempekult!

Men de ER jo ikke bedre enn Stanley Kubrick?
– Det er kanskje noe uenighet i det, da. Dette ligger også i den demokratiske kraften, som fører til at noen av oss går inn og ser en indisk film og at vi åpner noen dører som vi ellers ikke ville sett.

Det er majoritetens tyranni, da?
– Men du jo ikke gjøre det. Du må jo se det du vil!

*Roboten avbryter*: Hey there!!

– Oh hello!

Ok, så vi skal ikke stoppe det?
– Nei, det skal vi ikke! Jeg tror at digitaliseringen gjør at det er lettere å tilhøre et segment, på godt og vondt.  

Er det noen kulturopplevelser du har hatt i det siste som du mener burde vært stoppet?
– En gang jeg var på teater ble jeg så irritert at jeg holdt på å gå.  

[Skjelvende stemme]: Kan du si hvilket det var?
– Det var Draumkvedet for tjue år siden. Da var det effektbruken som jeg følte var så fordummende. Jesus lå på korset med noen silkebånd inni hendene og gjorde sånn [spriker med fingrene]. Da følte jeg nesten at de gjorde narr av meg!

Har du tenkt på at det kanskje var det de gjorde?
– He he he.

Men du? Synes du Pepper er søt?
– Hen har jo sjarm, men søt, mja …

 

* Grandes bidrag var Röyksopp … og Kygo.

Denne saken stod først på trykk i NATT&DAGs teknologi-utgave