Kvinnene i «Kampen om kongressen» er inspirerende. Er selve dokumentaren det? Tja

Netflix-filmen «Kampen om kongressen» er en AOC-dokumentar som ikke er en AOC-dokumentar. Dessverre.

b
a

«Få en titt bak kulissene når fire besluttsomme kvinner – blant andre Alexandria Ocasio-Cortez – utfordrer søkkrike politikere i det amerikanske kongressvalget i 2018.»

SLIK LYDER Netflix’ blurb til dokumentaren Knock Down The House. Passende nok er datoen for premieren første mai, for hvilken bedre måte å feire arbeidernes internasjonale kampdag enn å drite i både tog og appeller og heller slappe av med en Netflix-dokumentar om amerikansk politikk?

På norsk har filmen fått det sørgelige navnet Kampen om kongressen. Hvorfor akkurat dette navnet er valgt fremfor mer hardtslående Knock Down The House er uklart. Kanskje er det ment som en advarsel. For mens kvinnene filmen portretterer er alt annet enn uinspirerte sliter filmskaperne med å vekke samme engasjement hos seeren.

LES OGSÅ: Det er jævlig å bo i USA

Det er sannsynligvis fordi filmskaperne selv ikke har blitt helt kloke på hvilken historie de vil fortelle.

Vil de fortelle om en helt spesiell politiker og et symbol for tidsånden, om Alexandria Ocasio-Cortez? Eller vil de vise mangfoldet av kamper – de kampene som gjerne omtales som identitetspolitikk – og sette dem i sammenheng? Vise at det ikke er sant at venstresiden er mer koko, mer fragmentert enn noensinne. Til tross for at Twitter, Tumblr, Reddit og Angela Nagle kan få det til å virke slik.

I stedet lander de på en slags mellomting.

I TILLEGG TIL Alexandria Ocasio-Cortez møter vi Cori Bush, Amy Vilela og Paula Jean Swearengin. Til felles har de at de utfordrer mainstream-kandidater, rike lobby-finansierte karrierepolitikere som er en del av det samme politiske systemet de selv omtaler som broken. For ingen av de fire kvinnene i Kampen om kongressen har politiske karrierer vært planen. I motsetning til politiske broilere oppvokst i familiedynastier og på eliteskoler har de nærmest blitt kastet inn i politikken, av naturkreftene kan det virke som.

Alexandria Ocasio-Cortez (Foto: Netflix)

Eller – det blir raskt klart at det ikke er naturkrefter, men politiske krefter som er i sving.

Sykepleieren Cori Bushs politiske karriere startet med protestene i Ferguson. Politimannen Darren Wilson skjøt og drepte 18 år gamle Michael Brown. Som så ofte før var politimannen hvit og offeret svart. En annen av kvinnene, Paula Jean Swearengin, kommer fra en familie av gruvearbeidere, men er dritlei av å se folk og natur ødelegges av storindustriens utslipp. Amy Vilela følte det amerikanske helsevesenets urettferdighet på kroppen da hun mistet datteren, som på grunn av manglende helseforsikring ikke fikk livsviktig hjelp da hun oppsøkte sykehus.

LES OGSÅ: Valget i USA: Hvordan disse historiske dagene fortonet seg

OG SÅ ER DET Alexandria Ocasio-Cortez. AOC. Fenomenet. Trumps anti-tese. 29-åringen har blitt en politisk sensasjon siden hun vant kongressvalget i 2018, med en politikk som ofte omtales som demokratisk sosialisme. Mens de andre kandidatene i dokumentaren, spesielt Paula Jean, virker som om de går inn i politikken av ren oppgitthet over at verden er urettferdig, gløder Cortez. Ikke at det er noe galt i å være oppgitt, det er det mange grunner til å være. Men når AOC utbryter «The power out there – I’m telling you – is an illusion!», kan man nesten se at selvtilliten til alle som hører på vokser minst to-tre hakk.

Alexandria Ocasio-Cortez (Foto: Netflix)

Også hun havnet i politikken etter å først ha følt den på kroppen. Ocasio-Cortez’ familie ble hardt rammet av finanskrisen, samtidig som at faren hennes døde. For å redde familiens hus sluttet hun i jobben i en ideell organisasjon og begynte å jobbe doble skift som bartender. Både som arbeidstaker i en lavinntektsjobb og i forsøket på å få kontroll over farens gjeldstyngede dødsbo kjente hun på kroppen hvor lite makt enkeltmennesker har overfor maktsystemer.

«Kampen om kongressen er en AOC-dokumentar som ikke er en AOC-dokumentar.»

MERKELIG NOK virker det ikke som om filmskaperne selv skjønte at AOC ville bli den kandidaten det var mest interessant å følge med på. Kanskje er det derfor de endte opp med en halvveis løsning. For Kampen om kongressen er en AOC-dokumentar som ikke er en AOC-dokumentar. Man blir liksom aldri helt kjent med noen av de andre kandidatene. Cori Bush får en fyldig introduksjon, men kommer nesten ikke tilbake senere i filmen. Det samme gjelder Amy Vilela.

LES OGSÅ: – NRKs dekning av USA er notorisk dårlig

Paula Jean følger vi litt tettere. Kanskje hadde det vært mer hensiktsmessig å fokusere bare på henne og AOC. Én vinner og én taper. To politikere som kjemper forskjellige kamper, men som likevel er del av den samme krigen – og som er klar over det. Joda, det er interessant å se AOC i kontekst – det hersker liten tvil om at hun er del av en tendens i amerikansk politikk. Store deler av det demokratiske partiet og folk som identifiserer seg med det har dreid mot venstre. Men Cortez er mer enn en del av en slik tendens. Hun er selve symbolet på den.

Som hun selv sier: «100 av oss må stille til valg i håp om at én slipper gjennom.» Det ble henne. Hvorfor det?

Kanskje er det bare helt tilfeldig, kanskje er det en grunn. Kampen om kongressen gjør oss uansett ikke mye klokere.

Paula Jean Swearengin (Foto: Netflix)

KLUSS MED TIDSLINJENE. I dokumentaren blir det fremstilt som om AOCs motstander, den rike, hvite, eldre establishment-kandidaten Joe Crowley som ikke har blitt utfordret siden 2004, ikke vil møte henne til debatt.

I en lang sekvens ser vi Cortez fullstendig trashe en utskremt stedfortreder foran en tynt besatt town hall. Hun er så suksessfull at han til slutt  møte henne. Endelig møtes de i en TV-debatt.

LES OGSÅ: Setter opp teater om Trumps seksuelle trakassering

I virkeligheten skjedde tv-debatten tre dager før town hall-debatten. Selv om det er sant at Crowley var redd for å møte henne ansikt til ansikt – den TV-sendte debatten var det eneste møtet mellom dem i løpet av valgkampen – svekker slik kreativ historiefortelling følelsen av autensitet. I og med at dette er en dokumentar, svekkes med det også selve filmen. Illusjonen om å være der er brutt, man innser at man sitter alene i en sofa i Norge og ser på film om amerikansk politikk. Kanskje en skulle kommet seg ut i frisk luft, faktisk gjøre noe. Ta del i lokaldemokratiet, for eksempel?

Hm. Kanskje filmen klarte det den prøvde på likevel.

KAMPEN OM KONGRESSEN er ikke dårlig. Den er, som vi er vant til fra Netflix, godt produsert. Det ser ut som en bra film. Ingen tid kastes bort på verken programleder-fokus, forteller-stemme, tant eller fjas. Men den prøver dessverre akkurat litt for hardt på å være det den bare nesten er: veldig bra og veldig viktig.

«Kampen om kongressen» kommer på Netflix 1. mai.