Ida Lødemel Tvedt prøver så godt hun kan å unngå «metafysisk kitsch»

Er denne debutboka en slags samlede verker for en ung essayist, med slagordet alt går i grisen?

b
a

Det finnes hestejenter, skriver Ida Lødemel Tvedt, og det finnes hvaljenter. Der hestejenta er «omsorgsfull og velpleid og tiltrukket av boybandgutter og blanke overflater» er hvaljenta «selvopptatt, megaloman og uflidd, tiltrukket av store, rue overflater.» For hvaljentene er havet «et bilde på opprinnelse, totalitet og sammenheng, men også på oppløsning, avgrunn og selvutslettelse.»

Denne formålsparagrafen serveres helt i begynnelsen av Marianegropen, essayboka til debutant Tvedt. Boka er oppkalt etter verdens dypeste farvann, men Tvedt vil nødig at man skal misforstå tittelen, og skriver at «det verste ville vært om noen leste det som en påstand om dybde, som i spesielt meningsfull.» Dybdemetaforer er nemlig «metafysisk kitsch», og løsningen er å dumpe alt det rare som har havnet i nota fra trålingen på havsens bunn i fanget på leseren, og gi oss en essaysamling (i førtitre akter), spredt over 360 sider. Bon appetitt!

Les også: Debutboka til Sofus Greni er et eneste stort «male gaze»

Boka til Ida Lødemel Tvedt – født 1987, fra Bergen, bosatt i New York – handler om … ja, hva handler den egentlig om? Det er vanskelig å få øye på noen rød tråd, både i den stormannsgale innholdsfortegnelsen, og i lesningen, der Tvedt utforsker de mest uensartede kriker og kroker i samtidskulturen- og litteraturen.

Den handler om henne selv. Men ikke i noen selvbiografisk forstand. Tvedt er ikke interessert i seg selv, og det er heller ikke så mye interessant å finne der.

Som hun selv skriver: «forskjellen mellom essayets ‘jeg’ og selvbiografiens ‘jeg’ er at det essayistiske jeget ikke tror at det kjenner seg selv. Det vet at minnet er konstruert, at selvbildet er fordreid, og at det ikke forstår sine egne motiver.» 

Tvedt leter liksom etter noe å kalle et hjem. Hun fremstår som en ung rotløs verdensborger, intellektuell, tenkende, skrivende, hjemme overalt og ingen steder. Hun er hjemme i Bergen, på bygda hos sin senile mormor, i New York, i litteraturen, i havet. Samtidig skal hun alltid like hvileløst videre.

Les også: En NATT&DAG-analogi: dette er årets debutanter (ifølge oss) 

Er denne debutboka en slags samlede verker for en ung essayist, med slagordet alt går i grisen? Her finnes tekster som tar utgangspunkt i anmeldelser Tvedt har skrevet i dagsaviser, forlenget og utbrodert til større essays, uten noen tydelig sammenheng seg imellom (de er imidlertid sydd elegant sammen!). Eller er det en fragmentarisk selvbiografi, kamuflert som essaysamling, som lar forfatteren få utløp for alle innfall og interesser, men som i bunn og grunn handler om en hvaljente som tråler sin egen personlighet, i håp om at det hun finner kan fremstilles som en faktisk helhetlig personlighet?

Selv om forfatteren ikke byr noe særlig på seg selv får man et inntrykk av at det først og fremst er hun som er den røde tråden. Ikke fordi det handler om henne, men fordi hennes egen intellektuelle vandring gjennom samtiden er i sentrum.

Vandring er forresten en beskrivelse Tvedt selv avviser: «Jeg synes ‘tråling’ er en bedre metafor for essayet enn den typiske ‘tur-langs-en-skogssti-med- digresjoner-metaforen’».                                                             

Tvedt kalles til havet, og hun kaller det tråling, men hun er riktignok ikke så mye til sjøs i boken. I stedet vandrer hun gjennom Greenpoint i Brooklyn og observerer og diagnostiserer samtiden med et blikk som liksom er avkjølt og selvbevisst, men ikke selvbevisst nok til å se hvor enkle og klisjéfulle hennes egen selvtilfredshet gjør observasjonene:

«Uttørkete slimhinner i kløende underliv, føkket opp av årevis med brazilian waxing, en obligatorisk del av å være vertskap for menn som bare kan bli harde om de føler at de ligger med jenter som er for unge til å le av dem.»

Det er imidlertid teit å henge seg for mye opp i dette, i en bok som inneholder så mye forskjellig er det mer redelig å fokusere på det som føles som bokas bankende hjerte, nemlig partiene der Tvedt analyserer. Tvedt er langt bedre når hun tenker enn når hun forteller. I analysene er hun skarp, mens fortellerstilen hennes fort blir stiv.

Det mest imponerende er at hun skriver best om de vanskeligste tingene; som om hun vet å heve nivået når det kreves. Et kapittel handler om 22. juli, og det er enestående. Tvedt skriver kritisk om hvor skummelt det er å møte terror og nasjonalistisk propaganda med samme mynt. «Vi trengte sanger og litteratur, ikke om samhold eller ondskap, men om fortvilelse og om fraværet av svar».

Les også: Elif Batuman vil gjøre deg gal 

Det er forfriskende å lese Tvedt snakke om fravær av svar, fordi det som ellers kjennetegner teksten hennes er at hun sitter med svarene, at hun vet best. Denne selvtilliten er både en styrke og en svakhet, den både løfter og hemmer tekstene hennes, om hverandre. Hvaljentas tråling er ofte preget av en barnlig bestemthet og snusfornuftig trass.

Også når hun skriver om rasisme i USA, med utgangspunkt i Ta-Nehisi Coates’ Mellom verden og meg, stråler det av Tvedts kritisk tenkende essayistikk. Her viser hun hvordan nordmenn (henne selv inkludert) gjerne har enten en naivt velmenende eller en arrogant innstilling til raseproblematikken i USA. Hun viser både hva som står på spill for Coates, og hvilke utfordringer man som nordmann møter når man skal prøve å være svarte amerikaneres allierte. Tvedt bor i Brooklyn og først etter halvannet år lærte hun at hun ikke må ringe politiet når det skjer noe kriminelt på gata utenfor leiligheten hennes: Da eskalerer nemlig bare volden. En nordmann bosatt i USA som ikke skriver om amerikanske tilstander som en virkelighetsfjern NRK-korrespondent er befriende.

Tvedt gjengir Freud, som snakket om den oseaniske følelsen, som handler om hvordan det er «en tydelig forbindelse mellom barndomsminner, maritime metaforer, og behovet for å skape former der alt – politikk, filosofi, kunst og dagligdagse erfaringer – henger sammen.» I partier som dette er Tvedt på sitt mest svevende og uklare, og som nevnt når hun høyest – eller lavest, lengst ned i marianegropa? – når hun er helt klar og jordnær. Den megalomane og ekspansive tilnærmingen til skriving er både frigjørende og saboterende. Boka er et intellektuelt mangefasettert og imponerende lappeteppe, og selv om jeg til tider skulle ønske den var litt mer formfullendt, er det veldig godt mulig at den også dermed ville vært livløs.