Under laget av sentimental nostalgi er «Mid90s» en god film

Jonah Hills regidebut finner etter hvert seg selv, men det tar litt tid.

b
a

Skepsisen oppstår allerede i møtet med tittelen av filmen. Den forteller oss at det historiske dramaet med kirurgisk presisjon skal rette seg mot en spesifikk målgruppe, som med herjende hormoner opplevde gitte tiår aller sterkest. Den gjør ikke det minste forsøk på å legge skjul på det.

Mid90s åpner derfor akkurat som forventet. 13-åringen Stevie (Sunny Suljic) viser oss både sitt og hans 18 år gamle storebrors (Lucas Hedges) rom, som begge er fylt av Nintendo, Ninja Turtles, Wu-Tang og discmans. Utenfor er Los Angeles, tilsynelatende alltid badende i strålende sol, eller pakket lunt inn i solnedgang.

Det må være lov å spille på nostalgi, men filmer med hovedmål om å ta publikum tilbake i tid, spesielt når det er snakk om et spesifikt tiår, har en tendens til å overmettes med gjenstander og kulturuttrykk. Man blir bombardert med klisjeer i såpass stor grad at vissheten om tidsperioden distraherer det filmen egentlig prøver å si.

Les også: «Lords of Chaos» er (omtrent) ikke en film om black metal

Etter at tid og sted er godt etablert begynner Mid90s imidlertid å puste. Den slipper tak i 90-talls-markørene og lar historien være hovedfokuset. Dialogene flyter mer naturlig, og man glemmer etter hvert den litt krampaktige, estetiske innpakningen.

Filmens bærebjelke kommer etter hvert til syne: vennskapet som oppstår mellom Stevie og den aspirerende pro-skateren Ray (Na-Kel Smith). Det kulminerer i et av filmens sterkeste øyeblikk, der han forklarer Stevie at alle har sitt kors å bære, men at man til tross for forskjeller i alder, klasse og status må holde sammen. Dette reflekterer et tidligere høydepunkt i filmen, der gjengen deres henger med en stor gruppe andre utstøtte mennesker foran tinghuset. De prater og deler sigaretter med en uteligger, samtidig som kameraet sveiper fra gjeng til gjeng, fra én rolig samtale til en annen, med Philip Glass-musikken som vokser i volum, før politiet kommer og alle jages vekk.

Øyeblikk som dette tyder på en visjon som finnes hos Jonah Hill, gjemt under den klisjefylte standardpakken som litt for insisterende omslutter hele filmen.

Les også: Det britiske technostjerneskuddet Happa er endelig gammel nok til å klubbe