Larsiveli: – Jeg skal bli popstjerne, en av de største

Det tok 26 år for Horten-rapperen Larsiveli å lære seg å slappe av. Og tre år å komme over forrige NATT&DAG-intervju.

b
a

TORSDAG HAR AKKURAT blitt til fredag, og jeg befinner meg i Kulturkirken Jacob sammen med 200-300 andre. Kirken som ligger midt i Oslo har for lengst har byttet ut gudstjenester, vigsler og begravelser med det som tydeligvis er det nye folke-opiumet: rapkonserter, debatter om feminisme, teaterforestillinger og *sjekker programmet* tyrkisk-belgiske teateroppsetninger. Denne kvelden er oppmerksomheten rettet mot Larsiveli.

Horten-rapperen, Lars Reiersen heter han egentlig, er mannen bak monsterhiten «Baby». Nå danser han rundt på scenen ikledd hvit t-skjorte, en sort lue som er rullet opp godt over ørene og en skuddsikker vest. Kanskje er jeg litt for full, mulig er det kirkerommet sin skyld, sentimental er jeg i alle fall, men utseendet, energien – minner ikke den litt om 2Pacs? Altså mannen/myten/legenden med aliaset Makaveli, som kombinert med navnet Lars Reiersen blir til Larsiveli?

Elleve og en halv time senere møtes vi et sted i sentrum.

– Larsiveli, det navnet var en spontan avgjørelse. Ikke veldig gjennomtenkt. Det var halv fire om natta, jeg logga på artistsiden min på Facebook og bare «nå bytter jeg navn». Broren min sier at jeg bare har lov til å bytte navn en gang. Så da ble det sånn.

Det er forresten by:Larm som er anledningen. Mange bransjekonserter små gjør som kjent en stor «ååååååh». Og by:Larm er litt ymse. Det er ikke Larsiveli. Sånn har det vært i mange år, i alle fall siden de to «Bah La Meg»-låtene, den første fra 2013, han gjorde sammen med Jesper Grønn som en del av duoen Greenlight. Det har ikke manglet på rap-kred.

«Jeg føler at jeg har gjort så mye annet drit. Jeg kunne lett jobba med musikk uten å ha rota det til så mye som jeg har gjort. »

Det er først det siste året han har slått ordentlig gjennom i mainstreamen. Det er på grunn av én låt: «Baby». Da den kom for cirka ett år siden ble den raskt ihjelspilt både på P3 og på diverse strømmetjenester. På Spotify har den over en million avspillinger.

LES OGSÅ: Dolmio-dag med Dutty Dior, Norges ferskeste rapstjerne

– Det betyr at folk har hørt meg si «baby» sikkert 20 millioner ganger. Jeg er dritlei den låta nå, men den kommer alltid til å bety mye for meg. Den har forandra alt.

Sannsynligvis er tallet mye høyere enn som så. I låta sier han «baby» 42 ganger. Det blir 42 millioner ganger bare på Spotify. Resten kommer i tillegg.

Skjønte du at den kom til å bli så stor da du lagde den?
– Nei! Men da den kom tilbake igjen ferdig mastra, da husker jeg at jeg tenkte: okay, her har vi kanskje en. Den skissa jeg først fikk tilsendt, var det ikke gjort en dritt med vokalen, ingenting, beaten var kjedelig.

Da den kom var folk sånn «Endelig Veli-season! Sykt fortjent!». Hva tenkte du da?
– Jeg tenkte goddamn right! Det var digg å endelig få en sånn. Man sitter jo der noen ganger og tenker sånn: nå har jeg gjort det her i ti år, jeg ha’kke tjent noe særlig på det, skal jeg gidde mer? Folk sier at hvis man ikke har slått gjennom før man er 26 så er det bare å drite i det.

– Skal jeg gjøre det her for gøy her og der, liksom? Eller skal satse? Jeg trengte den der for å si det sånn.

I 2017 slapp Larsiveli EP-en Brødrene Gjeddehjerte sammen med broren Palme. Fem mørke og melodiøse låter der Larsivelis harde, selvgranskende spytting slår gnister der den støter mot Palmes hakket coolere synge-flow, som i stedet for å legge seg oppå beaten nesten forsvinner inn i den ved hjelp av liberale mengder vokalfiltre og autotune. Kanskje er det naturlig, Palme sto tross alt for produksjonen, men det fantes likevel en slags følelse av at Larsiveli tok mindre plass enn han selv ville. Etter Gjeddehjerte slo brødrene fast at de absolutt ikke var en duo, og at de nå ville gjøre mer egne greier. Palme ble boende i Horten, mens Larsiveli flyttet til Oslo for å bli stor. Ikke hiphop-stor, men sånn ordentlig stor.

Etter et år med en stødig flom av radiovennlige singler («Baby», «Dykker dypt», «Mamma Mia)» slapp han i Februar endelig EPen Tvilling.

– Det er jævlig deilig å endelig gi folk ny musikk! Og det deilig for min egen del også, jeg følte sånn på slutten, helt ærlig, at det nesten var litt vanskelig å gå i studio. Jeg følte at jeg bare måtte få det ut, sånn at jeg kan begynne på noe nytt. Det var i ferd med å bli et irritasjonsmoment. Nå er jeg ferdig med EPen her.

På låt nummer syv av ni, den som heter «Mamma Mia», rapper han: «JEG HAR GÅTT OPP MINST TI LEVELER SIDEN SIST DU LESTE OM MEG I NATT&DAG!».

Stemmer det da?
– Se på meg da! Minst ti leveler! Nå går det min vei.

EN VEI HAN startet å gå mot slutten av forrige tiår. Først som Larsiboi, senere som den ene halvdelen av duoen Greenlight, sammen med Jesse Green (som nå lyder artistnavnet Jesper Grønn). Først på norsk, så på engelsk – så på norsk igjen.

– Jesper rappa på engelsk, så da tenkte jeg: jaja, da får jeg òg gjøre det. Men det varte ikke så lenge da. Det blir ikke så veldig personlig med et annet språk, som man ikke er så god til i tillegg så …

LES OGSÅ: Må artister i dag genierklæres ved første SoundCloud-post for å lykkes?

Uansett språk var det tunge beats med mye melodi, rapping i grenselandet mot sang. Uten at det kan sammenlignes med det som har preget sjangeren de senere årene. Det var en vestfoldsk variant av sørstatenes mørke vri på vestkystens g-funk.

Med «Bah La Meg» (2013) og «Bah La Meg II» fikk de undergrunnshits.

– Jeg elsker de låtene, jeg digger de greiene der! I mange av videoene så ser man liksom … det der er ikke bra, liksom. Da jeg og Jesper begynte å lage musikk sammen så skjønte ikke folk om det var tull eller om det var seriøst, der sitter det en fyr som ser ut som han er 14 år og røyker en blunt i videoen. Men jeg synes det er kult, liksom. Det er ekte. Jeg er stolt som faen av det, og skulle ønske det lå mer ute av det vi gjorde som Greenlight.

Det var i den perioden rett før norske rappere oppdaga trap, det var mer 90-talls g-funk/dirty south-sound?
– Vi var veldig inspirert av sørstatene, og var tidlig ute på mye. Det var ikke så mange som rappa om å spise piller i 2010. Men det gjorde vi.

Jo, Bromstad Billionaires!
– Ja, de var veldig på det. Stemmer det!

… og så var du med på «Trappevask» i 2013. Kanskje norges første ordentlige trap-låt.
– Den låta HATER jeg! Jeg vet ikke hvorfor, den høres bare helt rævva ut. Det var på en tid i Norge da det ble gjort på en veldig tullete måte. Det ble for fjasete. Jeg føler at det ble sånn klovnemusikk. På en måte er det greit at jeg var med på den låta, jeg møtte Stig (Unge Ferrari), liksom. Men låta er rævva. Det er kanskje en av de låtene jeg angrer mest på, og så får jeg ikke sletta den heller.

LES OGSÅ: Vesten taper internett-hegemoniet

I 2014 har du et år der du ikke lager noe musikk, før du slipper «Alltid» på Soundcloud i 2015.
– Den låta hater jeg også! Jeg hadde nettopp vært på avrusning i tre uker og så kom jeg hjem og det var første gang jeg skulle spille inn nykter eller edru. Jeg husker hvor usikker jeg var, jeg kan høre det i stemmen min at der skjønner jeg ikke hva jeg driver med. Jeg er helt lost, liksom. Jeg skulle ønske jeg kunne spille den inn på nytt, for NÅ vet jeg hva jeg driver med.

Larsiveli har fremfor noen blitt «han rapperen som sliter med rus». Det stempelet er han lei av. Noen dager før vi møttes snakket han ut om «den tunge tiden» i Dagbladet. For siste gang.

– Jeg er ferdig å snakke om det. Noen ganger er det … jeg vil bare spy av det. Jeg savner den der: Hva skal du fremover? Hva er måla dine? Ikke bare sånn, hva gjorde du da? Åssen var det? Jeg snakka med faren min om det i går, han sa at det er inspirerende og kult og alt sånn der, men vi ble enige om at det er ikke en kul ting å gjøre sånne intervjuer tjue ganger, liksom.

«Jeg angrer ikke, men når jeg får høre om det er det som en slags fylleangst. Det er ting jeg har sagt og gjort som jeg alltid kommer til å tenke: hva faen er det jeg driver med?»

Så hva skal du fremover, da?
– Planen er å jobbe med en ny utgivelse som vi slipper rundt høsten. Vi planlegger å reise mye i høst, så da er det fint å ha en utgivelse til sånn at vi har masse ny musikk å spille.

Føler du at du har ofret mye for å drive med musikk?
– Nei. Jeg føler at jeg har gjort så mye annet drit. Jeg kunne lett jobba med musikk uten å ha rota det til så mye som jeg har gjort. Jeg har ofra mye for å drive med det jeg har drevet med, som er alt annet enn musikk mesteparten av tida. Egentlig så har ikke jeg gjort så mye, jeg sier til broren min: det er folk som er i studio hver dag, morra til kveld. Det har ikke jeg. Jeg tror jeg har hatt litt flaks noen ganger. Og så har jeg jobba mye i perioder.

Du må jo ha rappa jævlig mye, likevel. Du er jo en av de beste til å freestyle?
– Folk sier til meg, «faen Lars, hvis du bare hadde spilt inn alt du har skrevet så hadde du hatt 900 låter». Jeg sitter med dem og bare «Hør her … » og så har jeg ti vers som jeg viser dem. Jeg skriver vers hver dag. Jeg har ikke alltid vært i studio, jeg har vært ute og drevet med andre ting.

… og lagt ut mange Insta-stories fra trening!
– Det er viktig! Jeg trives med den instagreia, vettu. Da jeg først fant ut om det kameraet …. «Faen, åja, det er kamera foran der ja, okei!».

Har du alltid prata så mye?
– Ja, jeg tror det. Jeg liker mennesker, liker å være ute blant folk, være sosial. Alltid vært en sånn fyr, på skolen og, prata mye, vippa på stolen, var en sånn fyr som holdt på sånn.

Har du ADHD, du rapper om det på skiva?
– Nei, jeg har ikke det. Det er bare for å få frem den der, ja.

Så ikke ALT du rapper om er real?
– Jo … eller …. Okei, du tok meg der. Det er bare for å få frem den der uroen.

LES OGSÅ: L.U:N.A: – Musikken min er en blanding mellom Twilight, Friends og Modern Family

SIST DU LESTE om Larsiveli i NATT&DAG var forresten i 2016. Da bodde Larsiveli og broren Palme (tidl. Makko Makeba) i et rom bak en bowlinghall hjemme i Horten. Høsten før hadde de signert med Oslo Records og gitt ut låta «Fingertuppa», en seig, tåkete låt om rusbruk som han senere omtalte som «et rop om hjelp» i et intervju med podcasten SKADA.

Vi har et legendarisk intervju med deg og Palme fra 2016, der vi hang med dere i Horten i to dager …
– Åh!

Angrer du?
– Jeg angrer ikke, men når jeg får høre om det er det som en slags fylleangst. Det er ting jeg har sagt og gjort som jeg alltid kommer til å tenke: hva faen er det jeg driver med? Men jeg liker når jeg blir fortalt sånn det er. Det er jeg som tenker selv, at det er kjipt at det var sånn det var. Jeg kan ikke angre, men det var kjipt at livet mitt var sånn på et punkt.

Det virker som du liker det underverden-imaget, da?
– Jeg ELSKER det. Når jeg kommer hjem til Horten så er det det jeg er vant til, det er det som føles som hjem, det er der jeg hører til.

«Jeg trodde ikke at det skulle gå an å bli så lost i andre mennesker. Man går alltid og tenker på dem, har de med seg matpakke? Passer de støvlene?»

Blir du den gamle Lars når du er hjemme?
– Kanskje noen ganger. Jeg prøver fortsatt å finne min plass, hvor skal jeg bo, hvor skal hjem være. Jeg føler at jeg ikke hører til noe sted egentlig, når jeg skal ut av de greiene der. Jeg innrømmer at jeg noen ganger flørter ofte med tanken «kanskje skal jeg bare gjøre det, ta et opplegg der, flytte hjem». Det er det som er hjem, og jeg elsker å være der.

Det er mye mørke i Larsivelis tekster, men det er forsøksvis fortalt med litt humor. På JNS-duetten «Tårer» rapper Larsiveli «Sorry mamma du vi’kke tro det / men vi dro på ridetur med sugerør og folie».

– Jeg prøvde å si det på en litt artig måte da, hest, heroin, ridetur … Jeg har kompiser som har begynt med de greiene der, som er helt kjørt.

LES OGSÅ: Lene (20) legger ut nesten alle norske musikktekster på nett

AT MEDALJEN HAR en bakside, betyr jo tross alt at den også har en forside. Livet er litt annerledes for Reiersen nå enn for noen år siden. Far har han vært i flere år allerede, men det er først de siste årene han virkelig har blitt pappa.

– Da jeg først fikk barn så skulle jeg ikke bli voksen, skulle kombinere begge de livene. Nå kjenner jeg på at, jeg liker den følelsen når jeg legger dem, og så går jeg inn i stua, og liksom: beina på bordet, ser på Netflix, og slapper av. Tenker «Lars, dette er faktisk veldig fint». Du må ikke være med på alt. Du må ikke sove to timer hver dag for å rekke alt. Det kommer en neste helg. Ungene har hjulpet meg å finne den roen jeg aldri har hatt. Jeg har alltid følt at det må skje noe.

– Jeg trodde ikke at livet kunne handle så mye om en annen. Jeg er stressa for barna mine hver dag. Jeg trodde ikke at det skulle gå an å bli så lost i andre mennesker. Man går alltid og tenker på dem, har de med seg matpakke? Passer de støvlene? Jeg har lært at jeg faktisk kan roe meg ned, jeg også.

Det er lett å bli nostalgisk, men ikke alt var bedre før. Derfor er Reiersen glad for at folk forteller ham hvordan det faktisk var.

– Huet mitt prøver bare å huske de positive tingene fra det. Broren min er litt mer i Horten-bobla, mens jeg har bodd i Oslo siste året og jobber med nye produsenter, andre artister.

SOM ANDERS NILSEN. Det plagsomme SoMe-trynet som etter den virale hitten «Salsa Tequila» i 2014 har slått seg opp som musikkprodusent, fortrinnsvis for artister i det kommersielle og kunstnerisk … tja, uinteressante enden av spekteret. Betyr det at Larsiveli har blitt …

– Jeg har blitt popartist! Anders Nilsen er en jævlig bra produsent. Vi jobber masse sammen. Det er han som har produsert «Dykker dypt». Han er ekstremt flink, rask og effektiv. Det blir mer Anders Nilsen, men det blir ikke de aller mest poppa låtene.

Hva slags låter blir det da? Til den nystartede radiokanalen BIG har Larsiveli uttalt at han skal begynne å lage musikk for damene. Da kommer guttene etter uansett.

– Ja, det viktig å få med damene! Jeg har vist nå at jeg kan rappe, at jeg kan lage hard musikk. Det er noe som utvikler seg, jeg kan ikke gjøre det samme hele tiden. Man må tørre og prøve noe nytt …

Og der kommer Anders Nilsen inn i bildet?
– Det blir poplåter. Jeg skal bli popstjerne. En av de største.

Er det forresten sant at du pleier å frityrsteke gjedde?
– Haha! Nei, men det har jeg snakka om å prøve. Men gjedde smaker sølevann. Borrevanns-gjedda er ikke god. Den smaker askebeger.

LES OGSÅ: Larsiveli og Kong Makko Makeba: – På en side går det jævla bra, på en annen side så er ting vanskelig

Denne teksten sto først på trykk i NATT&DAGs mars/april-utgave 2019.