Vi tok speed på nybegynnerkurs i mantra-meditasjon

… og fant speedens kryptonitt.

b
a

Onsdag kl 17:10 Eimen av neglelakkfjerner stikker i nesa. Jeg har tatt speed før, men svetter i hendene av tanken på at jeg skal prøve å slappe av på et stoff som gjør at man vil ha live-podkast for hele klubben. Derfor har jeg alliert meg med en av min mest skrudde venninne. Vi mekker opp et par tjukke linjer hver, og snorter i takt.  

17:11 Sonic time!

17:21 Regnet pøser, og paraplyen nekter å slå seg opp. Knappen på skaftet, hvis eneste funksjon er å få paraplyen til å slå seg opp, lystrer ikke. Problemet forsøkes løst med makt. Det ender med at det løses med vold. Hvis dette skal sette tonen for hvordan kvelden forløper seg, tenker jeg, uten at jeg klarer å fullføre resonnementet. For … hva da? Å vende slukøret tilbake til kollektivet, høyere enn tinghuset? Tror ikke det.

17:35 Vi ankommer bygget og det første som møter oss er … jepp: nok en knapp som ikke lystrer. Ringeklokken. Jeg begynner å mistenke at dette ikke er en god idé, jeg vil snu, men før jeg rekker å formidle min ferske avgjørelse til min sammensvorne, har hun kommet fram til noe helt annet. Med knyttet neve og en kjeve som jobber på absolutt ingenting, dundrer hun løs på døra.

Les også: GUIDE: Rus deg miljøvennlig

17:51 Det funker. I gangen står det en gitar og en bongotromme. Hjelp. Vi geleides videre av noen flagrende haremsbukser. Speeden gjør meg svett, jeg er dyvåt av regn og føler meg, kort sagt, nokså jævlig.

18:01 Noen av de første ordene som plopper ut av instruktørens munn er at vi skal praktisere mantraer. Som fryktet. Vi skal lage lyd for å oppnå en større tilstand av avslapning. Med dette fratas jeg muligheten til å foreta et dypt dykk inn i mitt kaotiske, narkotiske sinn.

18:10 Vi starter rolig. Instruktøren gir seg i kast med å forklare forskjellen mellom levende vesener og materialistiske ting. Vi har en sjel og hvert syvende år blir vi byttet ut med nye molekyler og atomer. På dette tidspunktet nikker jeg intenst. Hadde jeg visst at jeg ble så fokusert på speed, så hadde jeg begynt med det på videregående. Instruktøren begir seg ut på et langt resonnement som konkluderer med at sjela ikke byttes ut fordi den ikke er materialistisk. Helt enig. På nåværende tidspunkt er jeg så tørr i munnen at jeg vurderer å suge i meg væsken fra det fuktige genserermet.

18:30 En person i kjortel kommer luntende bort, og vi får utdelt kort med mantraer. Hjertet mitt klaprer, delvis utløst av gratis mantra-kort på gratis kurs, men fremfor alt fordi jeg er i kjemisk ubalanse. Tiden er for alvor inne for å iverksette noen forebyggende tiltak mot dehydrering, jeg legger leppene mot genseren og suger i meg noen dråper. Jeg drønner av utilfredsstilt lengsel, og høster fire sjokkerte blikk.

18:32 Jeg forsøker å oppnå øyekontakt med venninnen min, bare for å få utløp for ett eller annet. Det kaster av seg mangelfulle resultater. Hun sitter med lukkede øyne, halvåpen munn og det ser ut som om at tankene hennes har slått leir på et godt sted. Jeg kniper sammen øynene og hører min egen irriterende stemme begynne:

«Gåranga, Gååå raaan gaa aa, Nitai-går, Niiii taaaii gååår.»

18:35 Etter flere repetisjoner begynner stemmen min å smelte sammen med de andre. Har jeg lyktes i å slippe sorger og trolltanker nå? Instruktøren fram et strengeinstrument. Nå er det sang.

«Hare krishna, hare krishna, Hare rama, hare rama, Rama rama, hare hare».

18:50 Og så … er timen over. Det tar meg noen sekunder å faktisk forstå at instruktøren mener alvor. Å plutselig gå fra sjelens dyp til å skulle kose seg med te og frukt, sosialisere og være tilgjengelig? Halvparten reiser seg brått opp for å rekke busser og dagsrevyen. Resten har omstilt seg i løpet av sekunder, og sitter nå og stapper i seg druer og pludrer. Dette er ikke normalt. Jeg oppsøker instruktøren for å forhøre meg om de tilbyr medlemskap eller klippekort. Det gjør de, og før jeg beveger meg til neste person, signer jeg meg opp. Jeg er sosial til vanlig, men på speed, post-meditasjon, er jeg klar for å diskutere verdensproblemer – og best av alt, mine nye, mindfulle venner er helt med.

Les også: 60 år på overtid kan LSD-revolusjonen endelig være her

18:55 Min mindre mindfulle venninne har umerkelig sklidd bort, men nå er hun tilbake og annonserer at hun hørte meg snakke helt inn på toalettet. Hun er tydelig indignert, og, i motsetning til meg, klar for å gå.

19:45 Meditasjon er speedens kryptonitt. Setningen slår ned i hodet mitt. Jeg legger det fram som den selvfølgeligheten det er, men venninnen min ser på meg som om jeg snakker finsk. Hun er ikke uenig i resonnementet, hun bare vet ikke hva kryptonitt er. Det betyr at speeden mister sin kraft av meditasjonen, forklarer jeg, mens jeg trykker «interessert» på to arrangementene på meditasjonsgruppens Facebook.

Fire dager senere sitter jeg på jobb og knotter på tastaturet. Hadde det ikke for kortene med mantraer i lommeboka mi, de stadige påminnelsene på e-post om meditasjonstimer og yoga-classes, en følelse av motløshet og avmakt som virker gjensidig selvforsterkende og en tiltakende og konstant nærværende lyst til å gråte – så kunne alt like gjerne vært en drøm.