Det eneste som kan redde oss er et datavirus

I første del av James Ferraros sci-fi-albumserie går verden under til lyden av dundrende paukeslag, industriell metallklang og trance-elementer.

b
a

Verden er ferdig. Historien er slutt, ingenting er nytt, alt er franchise og retro som resirkuleres og selges av datamaskiner. Vi lever for lenge til å være redde for døden, og det perfekte vi har bygget rundt oss har ikke lenger plass til det uperfekte mennesket.

James Ferraros kunstneriske modus operandi har alltid vært noe sånt som å fordype seg i popkulturen og bite tak i lydene vi hører rundt oss hele tiden, for så å bruke dette som råmateriale til en mer abstrakt analyse av det dypt menneskelige, hva vi er opptatt av, hva vi frykter og hva vi ønsker oss. Han bygger sine egne små verdener av lyd, med en tilnærming der referanser og assosiasjoner er mer viktig enn melodi og struktur. Han har hatt en enorm innflytelse på vaporwave-sjangeren, og samarbeider med ujevne mellomrom med likesinnede typer som Dean Blunt, Oneohtrix Point Never og Yves Tumor.

Likevel har han forblitt et kultfenomen. Musikken hans er for innadvendt og konseptuell til å fange et bredt publikum eller høste mye ros fra andre enn de mest akademisk orienterte kritikerne (som meg (jeg har studert i to år)).

I PERIODEN 2007-2010 låt musikken hans som drømmene til en videobutikk på slutten av 90-tallet (eventuelt en utrolig mye mer syrete og ugjennomtrengelig versjon av tidlig Ariel Pink). I denne stilen ga han ut intet mindre enn TJUEÅTTE album under eget navn, og hvis man regner med de han lagde under alias som Lamborghini Crystal, Edward Flex, K2 og Liquid Metal ender man nok fort opp med noe nærmere det dobbelte.

LES OGSÅ: Hva slags musikk inspirerer Bendik Giske? Svar: balinesiske gamelan-orkestere

I 2011 kom gjennombruddet med den kritikerroste og kontroversielle Far Side Virtual, der han brått skiftet stil til en form for ultrapolert halvironisk muzak, en slags utopisk-dystopisk fremtidsvisjon sett gjennom Wii-menyer og Skype-møter. Etter dette opererte han i noen år med en form for dekonstruert, industriell autotune-R&B. Musikken ble stadig mer dyster og mindre bygget på lekenheten som kjennetegnet de tidligere utgivelsene, spesielt på de særdeles mørke utforskningene av henholdsvis New York og Los Angeles på albumduoen NYC Hell 3:00 AM og Skid Row. Nok et drastisk stilskifte kom i 2016 med Human Story 3, der han rettet seg mer mot moderne klassisk musikk, nærmere bestemt en slags intens blanding av The Sims-soundtracket og Philip Glass. Det er mer eller mindre denne stilen han har holdt seg i siden.

I fjor var den eneste utgivelsen hans en EP som var ment som oppvarming til en serie album med tittelen Four Pieces of Mirai. Serien skal omhandle et slags innfløkt sci fi-scenario der menneskeheten er i ferd med å gå under, før vi reddes av et datavirus som bryter internettets jerngrep over oss. Ferraro har fått stadig mer på hjertet, med andre ord.

REQUIEM FOR RECYCLED EARTH er den offisielle begynnelsen på denne albumserien. I likhet med de foregående utgivelsene er denne platen preget av sorg og desperasjon over å våkne fra Silicon Valley-drømmen og innse at du lever i et mareritt. Ifølge Bandcamp-siden handler albumet om «ecocide and planetary divorce». Selv om musikken ikke inneholder ett ord med tekst er det ikke vanskelig å forstå. Det manes fram en verden der teknologien er i ferd med å kvele både naturen og mennesket fullstendig, men framfor alt følelsen av at dette er slutten på en prosess som allerede er godt i gang. Forestill deg en mer åpenlyst dyster versjon av fremtidsvisjonen fra Wall-E, eller søttitallsdystopier som THX 1138 og Soylent Green. Ikke bare får du det mentale bildet av en person i grå heldekkende drakt dekorert med Apple-logo i sterile omgivelser som griner ekstatisk og ustanselig, det føles som du ER det. Og det er det vel på sett og vis mange av oss som allerede er også.

MUSIKALSK SETT er dette det nærmeste Ferraro har kommet å lage ambient siden Pixarni fra 2010. Det føles ofte som et soundtrack, med klare assosiasjoner til klassisk filmmusikk som den voldsomme kormusikken fra 2001: A Space Odyssey og de sørgmodige synthene fra Blade Runner, eller til og med attenhundretallets programmusikk. Det er også klare nikk til gamle mestere som Tangerine Dream og Jean-Michel Jarre. New age-flørt er langt fra noe nytt i dette segmentet av den elektroniske avantgarden, men å få myke synthpads og englekor til å låte så intenst og truende som dette er det få som har tangert før.

LES OGSÅ: Vi møtte støyartisten Vomir i København

De utflytende lydlandskapene brytes stadig av dundrende paukeslag, industriell metallklang og sågar trance-elementer. I likhet med resten av katalogen hans (og musikken til hans nevnte kompiser) opereres det med en tilnærming der dette brede spekteret av soniske og musikalske elementer fra både klassisk, new age og elektronika behandles som likeverdige, og gis like mye oppmerksomhet og respekt. Det føles til tider litt monotont, men er både vakkert og følelsesmessig engasjerende hele veien. Det er åpenbart en plate skapt for at du skal sone ut, synke inn og komme ut på den andre siden med nytt syn på ting.

Som vanlig med Ferraro er det vanskelig å velge høydepunkter siden det tydelig er ment som en helhet, men det vakre og melodiøse arpeggiatorbaserte kuttet «Xerces Blaub» utmerker seg som det mest minneverdige.

DER FOUR PIECES FOR MIRAI var litt rotete og i overkant lik de par siste platene til Oneohtrix Point Never, føles dette helstøpt og unikt. Hvis du aldri har hørt James Ferraro før og trenger mer håndfast låtmateriale å fokusere på burde du nok ikke starte her (Far Side Virtual, Night Dolls With Hairspray, On Air, Last American Hero, Skid Row og Human Story 3 er bedre alternativer). Men for oss som har vært fans en stund eller bare digger futuristisk lyd og velkomponert instrumentalmusikk, er dette et flott tilskudd til samlingen.

LES OGSÅ: Eurorevisjoner: Hva er post-eurodance?

Det nye fokuset på dommedagsprofeti blandet med sår skjønnhet og små hint av humor og optimisme kler ham godt. Ferraro selv insisterer på at musikken hans er dialektisk og ofte preget mer av forsiktig optimisme fremfor svartsyn, men Requiem for Recycled Earth er temmelig mørke greier. Titler som «No Future», «Deleted Biosphere» og «Omega-Generation» hjelper ikke akkurat på humøret.

Kanskje han med dette etablerer en håpløshet som skal bekjempes i de senere kapitlene i serien.