PORTRETT: Avantgarde-kapitalisten Klaus Riskær

Danske Klaus Riskær har gått fra å være kriminell forretningsmann som ikke bryr seg om penger, til å bli politiker som ikke bryr seg om stemmer.

b
a

«Klaus Riskær» står det på et messingskilt på døra, men ingen åpner. Etter en stund smekker det i en dør i etasjen over, et hode dukker opp over rekkverket og kikker ned.

– Hei! Kontoret mitt er her oppe.  

– … Det er kanskje litt forvirrende, jeg eier jo hele bygningen.

HODET TILHØRER KLAUS Riskær Pedersen. I Danmark er Riskær mest kjent som den kontroversielle og eksentriske entreprenøren, som etter flere pengespill over lovens grenser i 2007 ble dømt for bedrageri og fikk en fengselsdom på syv år. Ifølge ham selv er han den revolusjonære intellektuelle, en forandringsagent og en avantgarde-kapitalist.

Klaus Riskær Pedersen er også partileder for et av de nyeste partiene på valgseddelen: Klaus Riskær Pedersen. Nå forbereder han seg til Folketingsvalg i Danmark 5. juni.  

DAGEN FØR BEFINNER vi oss i Kødbyen i København, distriktet som har blitt synonymt med klubber, nye restauranter og gallerier.

«So tell me… Is this really the coolest place in town!?» spør en tegneseriedame på veggen. «Just take a left and see for yourself, babygirl», svarer tegneseriemannen. Og det er faktisk til venstre, forbi en vegg full av grønne planter, at velgermøtet til partiet Klaus Riskær Pedersen finner sted. Her skal interesserte få muligheten til å stille personen Klaus Riskær Pedersen spørsmål.

En halv time før arrangementsstart er det nesten utelukkende par på over 50 som har dukket opp. Det viser seg derimot at denne generaliseringen ikke dekker Riskærs tilhengere. For når klokken er hel, er publikumet blandet og flere ser ut til å være i slutten av tjueårene.

Les også: Vi dro på litteraturens Norway cup: Litteraturfestivalen på Lillehammer

Riskær kommer inn fra bakerst i lokalet, og i stedet for å gå direkte til scenen, går han rundt og håndhilser på alle som om de er gamle venner på reunion. Han er høy og tynn, nesten ranglete, og er energisk på en måte som både er nervøs og insisterende.

Etter å ha oppsummert partiets politikk, fra total omlegging av skattesystemet for en større og rettferdig omfordeling, til en total omlegging av landbruket for å redde klimaet og erklært at Danmark holder på å gå dunken på grunn av dårlig ledelse – er det tid for spørsmål fra salen.  

– La oss gjøre det fort, så folk kan komme seg hjem og grille, sier Riskær.

En av de unge mennene vil vite hva det egentlig ligger i sosialkapitalismen eller det røde-konservative prosjektet, som Riskær kaller det.

– Rødt-konservativt er jo bare et buzzword, sier mannen.

– Nei, det er det ikke, og her kommer forklaringen, kontrer Riskær.

– Dette er disruption, alt jeg kommer med er helt nytt. Jeg er en forandringsagent. Jeg er ikke politiker på den måten at jeg gjør ting strategisk. Jeg gjør ting med hjertet, fortsetter Riskær og gjentar partiets slagord:

– Jeg holder hodet kaldt og hjertet varmt.

5. JUNI, PÅ DEN DANSKE grunnlovsdagen, er det Folketingsvalg i Danmark. Et av de store spørsmålene før valget er om det kommer til å skje et regjeringsskifte, hvor rød blokk tar over for den blå, som har sittet de siste fire årene. Men foreløpig har det fått minst like mye oppmerksomhet at det bare få måneder før valget kom to splitter nye partier med i kampen om mandatene. I tillegg til Klaus Riskær Pedersen (partiet) fikk det høyreekstreme partiet Stram Kurs i april nok stemmer til å stille opp til valget.

Selv om Danmark er et av landene i verden med høyest valgdeltagelse, viser en ny rapport gjort av analyseinstituttet Norstat at tilliten til de danske politikerne er fallende. Kun 29% svarte at de har «meget stor» eller «ganske stor» tillit til danske politikere.

Mistilliten har åpnet døren for flere alternative partier og individuelle partier med løse organisatoriske bånd har fått vind i seilene de siste årene. De to nye danske partiene har ikke mye til felles utover å tilby noe nytt, pluss at de begge har samlet inn nok stemmer for å kunne stille opp til Folketingsvalg – på en ikke helt lovlig måte. Etter dansk lov skal man ha en ukes betenkningstid hvis man vil skrive under og gi et parti muligheten til å stille opp til valg. Et hull i lovgivningen har gjort at det har vært mulig for begge partiene å unngå ventetiden, og slik har de samlet inn nok stemmer på rekordtid. Etter at det ble oppdaget, er hullet lukket for fremtidig juks, men ingen av partiene vil i denne omgangen bli straffet eller fratatt stemmene. Riskær mener at de rettet innsamlingsmetoden da de skjønte at det ikke var riktig og at det ikke har hatt noen innflytelse på hvor mange stemmer de til slutt endte opp med.

Selv om juksingen har medført noe negativ omtale, virker det ikke som om det blir sett på som et tillitsbrudd på samme måte som det generelle tillitsbruddet i politikken. Under velgermøtet er det også et ord som blir nevnt mange ganger.

– Vi skal ha et samfunn med tillit, hvor politikerne også har tillit til sine medborgere, sier Riskær fra scenen og gjentar:

– Tillit, tillit.

Folk i lokalet nikker.

I DAG, PÅ RISKÆRS KONTOR, skal vi oppsummere.

– Jeg la merke til en ting jeg sa i går, om at hvis det er problemer i en bedrift så pleier man å sparke direktøren. Og så lo alle. Da tenkte jeg at det egentlig er ganske morsomt, fordi det er jo sant. I den enkelte one-lineren ligger kanskje litt av sannheten bak den oppslutningen jeg har. Det der med at politikerne beskytter seg selv, partiene beskytter sine egne og de der inne beskytter hverandre.

Riskær peker ut av vinduet uten å snu seg. Utenfor ruver det danske Folketinget, Christiansborg.

Det der, sier han, er en virkelighetssjekk.

– Jeg tror velgerne merker at de får en virkelighet med meg. Alle i mitt parti har jo vært ute i virkeligheten, er i virkeligheten og har vært det i mange år.

På spørsmålet fra den unge mannen, om ikke rødt-konservativt bare var et buzzord, fikk Riskær stadfestet at han er en forandringsagent, og at han holder hodet kaldt og hjertet varmt – men ikke hva rødtkonservativt faktisk innebærer. I alle fall ikke hundre prosent. I dag er han klar for å utdype.

– Konservative forandrer for å bevare, men jeg forandrer for å forbedre. Evnen til å være en forandringsagent, når du bryter opp i det etablerte, er jo røde verktøyer.

Det konservative i prosjektet er verdiene, som Riskær vil beholde. Han har hushjelp, setter pris på tradisjonelle familiestrukturer og synes ikke man skal bli skjemmet ut bare fordi man er rik og vellykket.

– Det er bare å se deg rundt her, du kan se at du kommer til et konservativt hus, sier Riskær.

Vi sitter i hver vår svære, beige sofa med et høyt marmorbord mellom oss. Jeg prøver å lene meg tilbake, men da er marmorplaten i øyehøyde, slik at jeg nok en gang bare ser hodet til Riskær, og jeg setter meg i stedet helt fram på puten. Når jeg setter meg fram, gjør han også det, og når jeg prøver å lene armen min på det høye armlenet, gjør han det samme.

Les også: Himanshu Gulati (Frp) har en instagram-konto med «sexy fly»

RISKÆR BLE PÅ 80-TALLET kjent som en ny, frekk aksjespekulant som tok store finansielle risikoer på kanten av loven. Selv har han omtalt seg selv som en avantgarde-kapitalist, men etter finanskrisen i 2008 var han ikke lenger helt sikker på om det totalt uregulerte markedet han hadde kjempet for tjue år tidligere var så bra likevel.

– Minn meg på at du skal ha med boken min Socialkapitalisme, når du går, den er veldig god.  

Det sier han flere ganger. Boken inneholder faktisk en stor del av grunnlaget for Occupy-bevegelsen og utkom nærmest samtidig som Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. Århundre, forteller han. Grunnen til at den kom ut for sent til å ta æren for både Occupy og Piketty, var det en helt spesiell grunn til, nemlig at han satt i fengsel.

Etter en flere år lang etterforskning, ble Riskær i 2007 dømt til syv års ubetinget fengsel for bedrageri. Han ble løslatt etter fem.

– Det er viktig å ikke gjøre tingene verre enn de er.

– Jeg tenkte meg ikke godt nok om og ble litt overmodig. Kanskje hvis jeg hadde hatt en far som var en forretningsmann eller politiker og ikke kunstner…  Altså, han synes det var fantastisk! Han syntes det var bra at jeg hadde lagt pengene der, for han mente at bankene ikke skulle få fem flate øre. De er jo også en slags forbrytere. Faren min var motstandsmann og satt selv i fengsel under krigen.

Opposisjonen har alltid vært en politisk lukrativ posisjon. Mens det motkulturelle lenge har vært forbeholdt venstresiden, har høyresiden begynt å hale innpå for å vinne kulturkrigen.

– De unge har mye mer sosial attityde, de er solidariske og mye mer fellesskapsorienterte. De er verdikrigere ikke velstandskrigere. I min generasjon var det bare snakk om velstand. I den nye generasjonen, din generasjon, er det verdier.

Det med verdier er viktig for Riskær, ifølge ham er hovedproblemet med dagens politikk er at politikere har blitt karrierepolitikere som drifter staten. Det mener han ikke at de burde, isteden bør de være holdningspersoner eller moralske gatekeepers, som han også kaller dem. Slik kan politikerne frigjøres fra de politiske partiene og strukturene som holder dem fast, og hindrer nytenkning.

Riskær er særlig ute etter ungdomspolitikerne som blir trent fra tidlig alder til spinn og konformitet. Mest av alt virker det som om det er det konforme i seg selv som er problemet, snarere enn urettferdigheten i at eliten styrer, for sett fra en innovasjonssammenheng er det ikke holdbart at ting ikke endrer seg.

Det er lett å være enig i at demokratiet ikke har godt av at det er for stor avstand mellom folk og folkevalgt, men hvis vi endrer systemet og det fortsatt er eliten som sitter med makten, hva er det som har endret seg? Hvis endringen egentlig bare er en nedrulling av velferdsstaten og dens byråkrati, er det røde elementet i politikken tynnere. Hvilken del av det etablerte gjør man egentlig opprør mot hvis målet fortsatt er å opprettholde de konservative verdiene i samfunnet?

Ved å utpeke det etablerte som de gamle, kjedelige politikerne som følger reglene og systemets bud, er Riskær også trygt plassert i motsetning til dem. Establissementet er ikke de rike eller de mektige, men de som innretter og ikke fornyer seg.

– Nei, jeg er ikke en del av den klubben, jeg er den revolusjonære intellektuelle, svarer han, før jeg har rukket å stille hele spørsmålet, om hvorvidt han selv er en del av establissementet.

– Revolusjoner har alltid blitt startet av folk som har gått rundt og drukket vin og hatt det godt. Det er en misforståelse å tro at om du skal lage forandring i samfunnet så er det noe arbeiderklassen gjør. De har ikke tid til det, de går rundt og bærer hverdagen på sine skuldre. Altså fuck! Husleien!

FOKUSET PÅ ABSTRAKT VERDIPOLITIKK kan tyde på at Riskær har lært noen triks fra et annet dansk, og relativt nytt parti, nemlig Alternativet som ble stiftet i 2013 og som gjorde et brakvalg i sitt første Folketingsvalg i 2015 med 4,8% av stemmene og ni mandater på Folketinget. Partiet har siden begynnelsen profilert seg som nettopp et alternativ til det eksisterende politiske systemet og kaller seg ikke bare et politisk parti, men en bevegelse. Verdipolitikken står alltid i sentrum hos Alternativet og de bygger all politikken sin rundt kjerneverdiene mot, sjenerøsitet, gjennomsiktighet, ydmykhet, humor og empati. Partiet plasserer seg på venstrefløyen.

Riskær ble selv medlem av Alternativet i 2015, men bare én uke senere ble han ekskludert, fordi partiet mente han motarbeidet verdigrunnlaget og lojaliteten overfor fellesskapet. Nå sier han at Alternativet er helt ute å kjøre, men at han elsker dem meget høyt, og at det alltid er dem han helst vil drikke øl med, selv om de «mangler en twist av business».

Jeg får enda en bok med meg når jeg går. Den heter Understrøm, ble utgitt selvstendig i 2008 og er ifølge baksiden en filosofisk utlegning til hvordan fremtiden blir – ikke som Klaus Riskær vil at den skal bli, det står tydelig, men hvordan den blir. Forordet er skrevet på Ibiza i 2007 og er bare fem setninger langt. De sier alle at «understrømmen» driver verden fremover og binder oss alle sammen til en helhet, enten vi ser det eller ei.

Tanken om verdensånden, zeitgeist, har lokket mange fremtidsspekulanter, og kanskje er det ikke så merkelig at det er akkurat en entreprenør som mener seg særlig opplyst om hva fremtiden skal bringe, og hva fremtidsmenneskene skal kjøpe og ville. Det er lett å se det som opportunistisk å følge tidens idémarked og justere politikken sin etter hva folk vil ha.

Riskær bruker mange analogier til entreprenørskap og business, og når han snakker, vil han ikke sette likhetstegn mellom business og politikk. For mens business handler om hva man kan gjøre for seg selv, så handler politikk om hva man kan gjøre for andre. Det er dessuten litt populistisk å komme som forretningsmann og si man skal redde hele den politiske verden ved å se på den som en bedrift.

– Det gikk jo faktisk gruelig galt da jeg gjorde business, og altså I don’t care about money. Jeg har vært en first mover, en foregangsmann. Og det kan du kun hvis du er en innovator.

Mange av de Riskær har jobbet med har blitt mye rikere enn ham, men det er fortsatt han som sitter igjen og har gjort «de feteste tingene», mener han. Det er det samme med politikken – det kommer helt sikkert til å gå dårlig i årets Folketingsvalg, men på sikt kommer han til å vinne.

– Du skal ikke regne med at jeg plutselig får masse stemmer, for det er ikke det jeg går etter. Du skal betrakte alt dette som en kickstarter, en politisk innovativ kickstarter.

– Og derfor ender jeg med gullmedaljen uansett om jeg blir valgt inn eller ei. Alle slenger dritt til meg, men om ti år er det helt genialt. Og da sier de: Hold kæft, du var kjapp der!

Les også: Hvordan er formen, rusreformen?