Vi mister de brune pubene: – Kanskje vi som drar hit er en utdøende gjeng?

Kneipene er i knipe, bareierne fortviler og stamgjestene vet ikke hvor de skal dra.

b
a

Blikkene våre møtes, og det er som om øynene hennes sier «har vi et problem?». Jeg står i trappa, og har, om ikke et problem, så i alle fall et dilemma. Kvinnen som ser på meg blir nemlig knullet opp etter veggen i toalettbåsen til høyre, og jeg vurderer om jeg skal gå på toalettet til venstre eller om jeg skal snu.

Jeg er ikke i posisjon til å dvele, og smetter inn på toalettet. I søpla ligger en 
tom flaske polsk vodka, på strietapetet er det en flekk jeg identifiserer som blod og paret i nabobåsen er knekkende likegyldig til mitt nærvær.

Dette var mitt første, av det som skulle bli mange, besøk på Destiny Cafe i Skippergata.

DESTINY ER STEDET for de tørreste strupene: sminkører på Operaen som svin
ger innom for en halvliter i pausen, hobbykverulanter, postdeadline-slitne gratisavis-journalister, skrumplevre i emning, pensjonister, uføretrygdede, anleggsarbeidere … og resten. Eller, det var i alle fall stedet. Da april ble mai måtte de stenge dørene etter tjue år med servering av 
billig øl, billig toast og åpningstider i overensstemmelse med kontinental tradisjon (12.00-03.00). Hele bygården i Skippergata 26 skal renoveres, og ut ryker Destiny Cafe, utestedet Skippergata og Modern Media House.

– Vi har blitt som en familie her, så det er veldig trist at vi må stenge.

Det sier daglig leder, Asmelash Abraha. Vi møtes utenfor Destiny, og har så vidt rukket å utveksle et par setninger idet en eldre mann begynner å rope fra andre siden av veien. Han kommer mot oss i den høyeste hastigheten krykkene hans tillater.

– Når stenger dere, ‘a?

Svaret får ham til å riste på hodet. Helvete altså. Destiny Cafe er inne i sin siste uke. Asmelash trekker på skuldrene. De har sett etter nye lokaler, forteller han, men leia er for dyr. Da går det ikke an å selge så billig øl, og da spørs det om 
stedet blir levedyktig i det hele tatt.

Det er Aspelin Ramm, «en solid og ansvarlig eiendomsutvikler som vektlegger at bygg skal utgjøre verdifulle elementer i landskap og bybilde» (ifølge 
egne nettsider), som tar over gården i 
Skippergata 26. I 2015 tok selskapets arkitekter kontakt med Plan- og bygningsetaten for å starte reguleringsplanarbeidet – de ville bygge boliger. Men i 2017 skrev nettstedet Estate Media at både Byantikvaren og Riksantikvaren satte foten ned for prosjektet, fordi det innebar å rive bygget. I sakens kommentarfelt var 
det ett innlegg:

Området skriker etter å få seg et løft! JA TIL UTVIKLING! #oppgitt. (Destiny Café 
er dessuten et sjarmløst vannhull, og en pest og plage for folk som bor i Skippergata. Slitent klientell, roping og skriking, og 
karaoke-mjauing ut i de sene nattetimer.. Jeg hadde håpet de skulle møte sin rette skjebne – rives og falle i grus. Men det er jo dessverre ofte slike kneiper som overlever …)

Eller ikke. I mars 2019 fikk Aspelin Ramm tillatelse til å bygge kontorer.

Les også: Fuktig frokost: – Møt meg på puben kl. 08

DET ER IKKE bare Destiny Cafe som har 
vært nødt til å kaste inn årene og stenge dørene. Rekka er lang. På nettsiden Oslopubguide.no finnes en oversikt over de fleste brune pubene i Oslo. Nettsiden ble sist oppdatert i 2015, og det pleide å være Thomas Tangen (58) sitt hobbyprosjekt. Da han ble ufør i 2012 trengte han noe positivt å fylle dagene med.

Men så begynte stedene å stenge: Original Pilsen, Lille Chef, Justisen (gamle), Kristiania Restaurant & Bar, Røde Hatt, Tranen, Venterommet Pub, Café Olsen, 
Borggata pub.

Nå, fire år senere, kan man føye til Stargate, Sofies mat & vinhus, Ivars kro, Waldemars Café, Underwater, Grei Kafé og Bør og Børsen, Expressen pub, Sangam Café, Café 33, Bar & Cigar, Den Glade Munk, Fridtjof pub, 
Bjørungs, Treffen Café, 2 kokker, Calle’s – og Destiny Cafe.

Og årsakene er mange. Noen har gått konkurs, flere har blitt kastet ut av bygården, enkelte bareiere har gått lei (eller gått bort) og andre har av forskjellige grunner fått inndratt skjenkebevillingen på permanent basis.

– Den Glade Munk … Har den også stengt?

DA THOMAS TANGEN FORESLO at vi skulle møtes på Dovrestua pub i Storgata, kom jeg umiddelbart til å tenke på 
nabopubens forfatning – og hvordan Thomas ville reagere når han oppdaget det. For et par uker siden måtte Den Glade Munk stenge dørene. De mistet skjenkebevillingen – selve livsgrunnlaget for et sted som Den Glade Munk – på grunn 
av økonomisk vandel. Det er Storgata Spiseri og Bar som overtar lokalene, og den nye eieren ville ikke røpe noe mer enn at det blir matservering og at de har planer om å pusse opp.

De brune pubene er i nød, hevder 
Thomas. Og det er ikke slik at vi befinner oss i en turbulent brytningstid, at de brune pubene stenger i en 
stadig akselererende fart. Det bare skjer, sakte, men sikkert. Og det blir færre og færre.

– Det er så mye historie i disse veg
gene. Hver bar har sin egen unike atmos
fære, ikke sant. Det er lokale puber, 
mange som drar dit kjenner både hverandre og de i baren. Når disse barene stenger, så mister vi miljøet rundt dem også.

– Kanskje vi som går på disse stedene er en utdøende gjeng? Ha ha, neida. Jeg tror egentlig ikke det. Det er alltid behov for dem, de brune pubene.

Men hvor går egentlig grensa mellom siviliserte fasiliteter og et gjennomført høl? Ifølge Thomas finnes det mange definisjoner, men de fleste kan enes om at en forutsetning for sistnevnte er billig øl, enkel innredning og at stedet har en viss historie – og at det som følge av dette oppstår en unik atmosfære, der terskelen for å prate sammen er lav.

Les også: Utesteder stenges: En heksejakt på steder som spiller hiphop

– Det blir rett og slett litt unorsk stemning, om det er lov å si. Men det er nok mange som vil være uenige i at enkelte av stedene jeg har ramset opp på Oslo 
pubguide er brune puber. Jeg har en li
beral definisjon, som også inkluderer 
steder med ordentlig servering, som Lorry, Valka, Schrøder og Dovrehallen.

– Og her har vi jo også noen definisjoner, sier Thomas, og trekker fram en 
taxfree-pose. I posen ligger en brun bok, 
Brune kaféer – Oslos uforanderlige møtesteder av Per-Erling Johnsen.

– Trist bok.

Hvorfor det?
– Hva tror du? Det er fordi nesten alle stedene har lagt ned. Boka kom ut i 2005, dette er andre opplag. De har slutta å selge den, jeg måtte leite rundt og fant den til slutt på et antikvariat.

Blålys for brune kaféer heter det siste kapittelet. Her skriver Johnsen: «har brun kafé gått ut på dato?»
– Haha … Da har jeg gått ut på dato også, 
da. Nei, men du vet. Ting endrer seg jo hele tida, og vi kan jo ikke stoppe endringen i verden. Så hvis det ikke er noe marked for de brune pubene, så …

Han tenker seg om.

– Men problemet er jo at jeg føler at det er et marked for de brune pubene.

– Kanskje vi som går på dise stedene er en utdøende gjeng?

Utenfor trekker skyene seg sammen, 
det mørkner. Og så begynner det å … 
hagle!?

– Ja, bare spør hun der, sier Thomas, 
og peker på kvinnen utenfor. Hun stirrer tomt ut i lufta og ser ut til å være rammet av en akutt motløshet. Hun står i t-skjorte.

Vi har drukket opp ølen (74 kroner), og trekker opp i Dovrehallen. Beskrivelsen i boka Brune Kaféer gjør seg like gjel
dende i dag: Her er det verken fancy farger eller trendy møbler. Interiøret er brunt, mørkt og slitt.

Hvordan vil du beskrive drømmepuben?
– Den skal være … liten. Intim. Alle liker alle. Man kan slå av en god prat. Og ja … enkelt og greit. Ølen skal være billig, for all del, men det viktigste er egentlig atmosfæren. Jeg røyker ikke, men det kan godt være en røykepub. Og de bør ha liberale åpningstider. Her forleden skulle jeg ta en øl med sønnen min hjemme i 
Lillestrøm, og ingen steder åpnet før 13:00. Det er jo helt skandale.

– Var du noen gang på Calle’s? Det var et fantastisk sted. Der serverte de øl til 49 kroner og akevitt til 49 kroner. Det er stengt nå. Grei Kafé var jo også veldig koselig og spennende. På slutten ble han som dreiv stedet så dårlig til beins, at han 
trilla på en kontorstol mellom kassa og 
tappekrana. Det stedet hadde jo mye 
historie, helt tilbake til Wergeland. Og Ivars Kro, der hadde de jo karaoke også.

Synger du karaoke?
– Jeg elsker å synge karaoke.

Det så jo ganske mørkt ut for karaoken i Oslo på et tidspunkt …
– Ja, men nå er det jo mange steder som 
har karaoke. Akers Mek., The Star, Stopp Pressen, Sport 33. Det har nesten kommet litt for mange, synes jeg. Det hender alle har karaoke på samme dag, så da blir det mye konkurranse mellom stedene. Det optimale ville jo vært om de holdt åpent hver sin dag.

Hva synger du?
– Min favoritt er kanskje Piano Man av Billy Joel.

Klassiker!
– Ja ja, åh. De unge elsker den.

I boka skriver Johnsen videre: «Er det riktig å trekke inn årene til fordel for ungdommens krav til stål og glass i minimalistisk interiør, høy musikk, fast food, internett-bar, 30 kaffesorter og barkrakker ved bord og vindusåpninger uten gardiner.»
– Hehehe.

Synes du det?
– Det er jo sånn det har blitt, da. Det duk
ker jo opp sånne steder hele tida, Grünerløkka har jo mange sånne. Men vi mis
ter jo de brune da, for det er jo ikke sånn at man åpner sånne steder som dette her igjen.

JEG HAR HØRT beskrivelsen «île de résistance» bli brukt om brune puber, at de er en slags motstandens øy, på dårlig norsk. Pubene ligger gjerne beleilig plassert på en sentrumsnær, og sannsynlig
vis lukrativ, eiendom. Men de står allikevel imot utelivshegemoniet, ungdommens krav til stål, fast food og 30 kaffesorter – og slik blir de, kun i kraft av sin eksistens, en slags protest mot gentrifiseringen. Sentimentaliteten kjenner ingen grenser. Men de er i alle fall et ekte 
resultat av tiden, med sine ihjelsittede 
sofaer i kunstskinn, forsømte bakgårder, statiske priser og trofaste gjester.

Omdømme er blitt et organiserende 
prinsipp i hele det moderne, norske samfunnet, skrev tidligere NATT&DAG-journalist Martin Gedde-Dahl i Morgenbladet (3. mai). Det har blitt viktigere enn noen gang å bygge brand. Kanskje representerer de brune pubene noe nøytralt i disse tider hvor omdømme betyr alt. De bare er, og det finnes ingen forventninger om hvem du skal være når du går dit (så lenge du oppfører deg som folk).

Og det er det jo ikke nødvendigvis 
alle som gjør. Rett før jul måtte Stargate, 
den alltid-åpne puben rett øst for Vater
landsbrua, stenge dørene på grunn av økonomisk vandel. Men det er flere som ønsker at stedet skal forbli stengt fordi «det ikke er en representativ inngangsport for Grønland». I februar i år skrev VårtOslo at Grønland Beboerforening har tatt til orde for å ikke fornye stedets skjenkebevilling, fordi «Stargate har vært et brunt sted som har spekulert i billig alkohol og dårlig kontroll» og «Bakmenn til narkoomsetningen blir ofte observert sittende på utestedet».

– Man har jo hørt ting, sier Thomas. 
Ifølge ham foregikk det for eksempel hvitvasking på Enerhaugen Cafe før de nåværende eierne tok over. De solgte 
svinebillig øl, og registrerte det som brekk. 
Men det var en ålesunder som sa det, legger han til, og dem kan man jo ikke nødvendigvis stole på.

MEN PÅ DESTINY CAFE oppførte de fleste seg. At det var slitent klientell, roping, skriking og karaoke-mjauing i de sene nattetimer kan så være, ifølge Asmelash, men ikke mer enn hva man man bør tåle fra et utested midt i sentrumskjernen.
Selvfølgelig har det skjedd noen «uhell» opp gjennom, folk har knuffet med 
hverandre og politiet har dukket opp. Men Destiny har jevnt over vært et trygt sted å være, ifølge ham. Det har vært stam
gjester som har kommet innom til faste 
dager, faste tider og satt seg på sine 
faste plasser. Og så har de unge vanligvis kommet diltende utover kvelden.

– På Destiny er ingen utenfor, alle er 
inkludert. Så nå lurer jo stamgjestene på 
hvor de kan finne sin plass. Man kan gå 
på de fleste stedene på Aker Brygge, 
men det er ikke den samme atmosfæren. Og det er ikke bare fordi at vi har billig øl.

Asmelash er opptatt av at halvliteren skal være billig, han vil at folk skal ha råd 
til å betale. Det skal være folkelig.

– Men det er vanskelig å holde pris
ene lave når leia er så høy. Det gjør at de brune pubene må stenge, en etter en. Det er ikke mange igjen nå. Jeg ser ingen framtid for de brune pubene.

– Vi har hatt noen fine år i Destiny, det har vært en opplevelse for livet. Men nå må vi vel bare komme oss videre.

Hva skal du gjøre videre?
–  Tømme lokalet. Etter det … nei, jeg vet ikke. Jeg er blank.

UTESTEDET SKIPPERGATA er allerede godt i gang med tømming av lokalet. Utenfor bærer unge, muskuløse sven
sker chesterfield-stoler, springfjær-sofaer 
og retro lamper bort til en container. De 
vet ikke hvor veien bærer videre. Hos 
Destiny Cafe skal det meste av inventaret kastes. Bortsett fra dartbrettene, jukeboxen og spriten.

Men de har ikke begynt helt ennå. Inne på Destiny er alt som før. Gårsdagen henger i lufta, men slåss med duften av rengjøringsspray som siver opp fra toalettene i kjelleretasjen. Stamkundene har 
tatt plass foran baren, noen står og røyker og andre sitter for seg selv og leser Dagbladet.

«My favourite public house, the Moon 
Under Water, is only two minutes from a bus stop.» Slik innleder George Orwell essayet The Moon Under Water (1946), der han skriver om favorittpuben. Den er 
innredet i viktoriansk stil, de selger siga
retter og det er peis, men ikke piano. 
Bartenderne kjenner gjestene ved navn. 
De selger aspirin og frimerker, og det finnes en hage. Etter hvert innrømmer han, som den oppmerksomme leser kan
skje har forstått allerede, at det ikke finnes et sted som Moon Under Water. Det er en utopi. Orwell kan derimot komme på én bar som fyller åtte av ti kriterier, og konkluderer med at kanskje det må være nok.

Les også: Technosted stengt: Politiet tenker drugs med en gang de ser laser 

I en av båsene sitter fire eldre menn og diskuterer flaxlodd, været og, etter hvert, hvor de skal dra når Destiny stenger. Nils Bar og Cafe? 44 kroner halvliteren. Kanskje. Bob’s er uaktuelt. De har 
Aaas på tapp, «den tynneste ølen av alle», 
ifølge en av dem. Times på Galgeberg? Det er for langt unna hjemme.

Når denne avisa går i trykken har vi bestemt oss for at vi skal på Nils Bar og Cafe. Musikken er for høy og det er vanskelig å snakke sammen, men det ligger et steinkast unna kontoret og det eneste konseptet de har er billig øl. Det må bare gå.

 

Denne saken stod først på trykk i mai/juni-utgaven av NATT&DAG.