INGEN UTVIKLING. INGEN UNDERHOLDNING. INGEN NÅDE

I ytterkanten av hva man kan tillate seg å kalle musikk, har den franske støyartisten Vomir funnet en måte å isolere seg fullstendig fra omverden på.

b
a

I EN FUKTIG betong-garasje utenfor København sentrum har det samlet seg femten stykker ikledd en slags uniform: tunge sko, skitne cargo pants og stor, svart hettegenser. En middelaldrende mann i skinnjakke står ved siden av et bord dekket av effektbokser, og deler ut svarte plastposer. Det hele ser ut som en okkult fordreining av en nattverdliturgi. Vi tar i mot posen, noen ser litt usikkert på de andre i rommet, før alle trer den over hodet.

Siden starten av dette tiåret har videoer fra Vomirs konserter blitt delt på musikkfora, der franskmannen står ubevegelig som en statue, med en svart plastpose over hodet, foran et publikum der flesteparten også står ubevegelige, også med en plastpose over hodet.

– Jeg sluttet med plastposene for et par år siden da det ble en gimmick. Folk sluttet å bry seg om musikken, de ville bare ha plastposen.

Den 46 år gamle Romain Perrot holder på å forberede lydsjekk på den danske klubbscenen Mayhem. Bak oss står en jevnaldrende fransk dame og vaper.

– Hils på kona mi!

Mayhem ligger i Bolsjefabrikken, en non-profit kulturell forening, omtrent som vårt eget Hausmania. På området er det skatepark, teaterscener, kampsportskole, barnehage, sykkelbutikk, konsertlokaler og, heldigvis for oss, en garasje med stort PA-anlegg. På nettsidene deres spør de om folk kan «lader være med at tagge på vores vægge», åpenbart til ingen nytte.

Jeg og den vapende kona går ut i den kjølige april-sola. Plutselig blir alt overdøvet av en lyd som hadde vært vanskelig å skille fra et industrielt ventilasjonsanlegg på full guffe. Etter et par minutter kommer Romain ut og virker fornøyd.

Er det egentlig noe vits for deg å gjøre lydsjekk?
– Ja, jeg må passe på at det er høyt nok. Det vil ikke være noe som skjer i løpet av showet. Det er ingenting å se på, minimalt med lys. Lyden er hovedgrunnen til at folk er her. Det er et støyshow, så støyen må være bra.

VOMIRS STØYMUSIKK er ikke som annen støymusikk. Innenfor sjangeren finner man alle slags typer uttrykk – det kan være lekent og rigid, komponert og improvisert, mekanisk og organisk. Men Vomir tar radikalt avstand fra alt dette, og har selv definert hva musikken handler om i et manifest med seksten regler. Han kaller det harsh noise wall.

– Jeg har bare alltid denne lyden i hodet. Når jeg kobler i maskinene mine, når støyen kommer på, er det alltid en god opplevelse for meg.

Harsh noise wall (HNW) er en ekstrem ytterkant av harsh noise-sjangeren som kom ut av Japan på midten av 80-tallet, gjennom artister som Merzbow og Hijokaidan. HNW kan sammenliknes med lyden du opplever av å ta hodet ut av bilvinduet på motorveien. Det er et massivt og statisk utdrag av en blokk støy som ikke har noen begynnelse, og ingen slutt.

– Jeg prøver å gi publikum en enkel måte å trekke seg tilbake på. Jeg vil gi dem et sølibat. Hvis du har lyst til å trekke deg tilbake trenger du ikke 20 år med meditasjon, være med i en new age-gruppe, ruse deg, drive med yoga eller noe annen drit. Tilbaketrekning er bare det å være vekk, og det er det jeg gjør. Jeg tar det på alvor.

Blir du noen ganger nervøs før du skal spille?
– Selvfølgelig. Hver gang. Jeg får masse adrenalin fordi jeg ikke kan bevege meg en centimeter.

Krever det mye konsentrasjon?
– Ja. Jeg kan ikke røre en eneste finger. Jeg er en jævla statue, men hjertet mitt dunker.

Klarer du å slappe av etter noen minutter, så du kan isolere deg og nyte opplevelsen sammen med publikum?
– Jeg prøver å la lyden sluke meg, da begynner jeg å slappe av. Jeg har en good feeling for timing, og føler når det har gått lang nok tid.

Under konsertene er det mange som opplever at veggen forsvinner, at lyden blir så altomfattende og så monoton at hjernen etter hvert slutter å registrere den. Mange opplever også ganzfeld-effekten, at hjernen begynner å produsere melodier og rytmer på egenhånd fordi den kjeder seg. Ikke ulikt hallusinasjonene mange opplever under fullstendig isolasjon.

– Det er dikotomiene jeg liker. Veggen er stor, men den kan forsvinne etter et par minutter. Den kan være alt og ingenting på én gang.

Les også: Vi mister de brune pubene: – Kanskje vi som drar hit er en utdøende gjeng?

RETT OVERFOR garasjedøra er det en annen klubb, der et lokalt, psykedelisk rockeband har slippkonsert. Ungdom kommer stadig rennende inn i området med øl i sykkelkurven. Noen av dem titter nysgjerrig inn under lydsjekken til kveldens andre artist, engelske Free As Dead.

– Støy er noe folk synes er aggressivt, og de tror folk som lager støy er aggressive. Men det er selvfølgelig det motsatte av sannheten. Jeg pleier alltid å si at jo harshere, jo søtere. Når du går på vanlige konserter er det jo divaer, ego-trips, morrapulere og idioter overalt.

Norske støymusikere sitter for det meste og drikker kinesisk te.
– Haha, ja, der kan du se.

En annen norsk støystjerne, Maja Ratkje, har sagt hun ikke ser hvordan musikken hennes kan oppfattes aggressiv eller skummel. Hun beskriver det isteden selv som en «feiring av lyd».
– For å gjøre det klart: jeg har absolutt ingen problemer med musikk som er stygg eller dårlig.

Romain er også innovatøren av en annen merkelig sjanger, en intensjonelt dårlig type folk han kaller for shitfolk. Man kan se ham fremføre det på Youtube, der han sitter på en krakk i en tom låve og hamrer målløst rundt på gitaren mens han skriker og jamrer seg. Han høres ut som noen som har tilbrakt barndommen i fangenskap, og ikke har lært seg hvordan man snakker. Det er uhyggelig å se en voksen mann så sterkt ville kommunisere, men ikke få det til. Det er lyden av et menneske som er helt alene.

– Jeg stoler på selvlæring, eller ingen læring i det hele tatt. Det er like viktig som å være høyt utdannet. Det er sunt å kunne la en idé utfolde seg uten å bruke femten år på å lære seg et instrument. Hvis noen sier at musikken min suger, så sier jeg takk.

Du har bestemt deg for å forbli en drittartist?
– Jeg har absolutt ingen problemer med dritt, jeg er en ganske anal fyr. Jeg har ikke noe problem med verken rumpehullet mitt eller bæsjen som kommer derfra.

Nice!
– Jeg ser ikke etter kjærlighet fra noen, jeg gjør dette fordi jeg liker det.

Hvilke steder er det best å spille? Tomme låver? Hvor føler du deg mest isolert?
– Huler. I Paris finnes det mange gamle huler og kjellere mellom bygningene. De er gjerne laget av stein og jord. Vissheten om å være under byen, i en av de hulene …

Romain ser opp mot himmelen i en lang kunstpause.

– … Det er fullstendig storslagent. Man er helt isolert fra resten av verden, du er under den. Det er i tråd med det jeg gjør ellers, som er å skape en slags mental bunker.

Hva med floating tanks?
– De koster vel sånn hundre euro timen. Og man må være naken der, bli våt… Jeg skulle gjerne prøvd å spille i en sånn.

vomir, manifest

En av reglene i manifestet ditt er «NO GENITAL POWERS». Hva mener du med det?
– Det er min måte å si at man ikke skal bullshitte andre med kjønnet sitt. Jeg er en mann, og jeg har aldri brukt «genital powers» til å konfrontere kvinner på en kjip måte. Jeg bryr meg ikke om det er en kvinne, mann eller transkjønnet som lager støy. Hvis støyen er bra, så er det bra.

NÅR NESTEN ALLE i publikum har tredd plastposen over hodet blir rommet helt stille i noen sekunder. Så skjer det. En overveldende, udefinerbar monolitt av støy buldrer brått over høyttalerne. Det kjennes ut som en bombe som går av, bare at den aldri slutter å eksplodere. Er det sånn et sort hull høres ut? Jeg lukker øynene. Under posen er det umulig å tenke på noe annet enn støyveggen.

Lyden forsvinner ikke, snarere tvert imot. Den trenger seg lenger og lenger inn i øret, brer seg utover i hodet og penetrerer alle krokene i hjernen. Etter hvert går lydveggen sakte i oppløsning, og jeg kan betrakte den innenfra, skille dens ulike elementer fra hverandre og se meg om.

Og så stopper den, plutselig. Jeg ser på klokka, og det har gått nesten en time.

– DET ER DETTE som er det viktigste for meg, at det er en måte å fullstendig koble fra alt. Jeg kan føle at verden ikke eksisterer mer. Støy er min måte å gjøre dette på. Når jeg spiller HNW føles det godt.

Hører du på noe annen musikk?
– Ja, veldig mye forskjellig. Støy og droner selvsagt, men også denne tenåringsjenta… Hun nye popstjernen… Billie Eilish.

Les også: Forvirret Coachella-vlogger ender med et uhell opp på Aphex Twin-konsert

I kontrast til det asosiale og nihilistiske prosjektet til Vomir er Romain en svært høflig og jovial fyr. Han virker å ha et slags avhengighetsforhold til musikken sin, som om han hadde blitt ustabil om han ikke fikk spille den.

Dette er noe han gjentar flere ganger, mens han ser meg alvorlig inn i øynene.

– Jeg trenger støyen for å være avslappet. Jeg trenger det for å være en farsfigur, en mann, en venn, et medlem av samfunnet. Uten støyen hadde jeg vært full av sinne. Kanskje ville jeg sagt fuck alt og vært et helt annet sted. Det er min måte å balansere alt på.

Er du opptatt av nihilisme?
– Selvfølgelig er det en slags nihilisme over det, og selvfølgelig romantiserer jeg intethet. Men jeg har et ordentlig liv, jeg prøver så hardt jeg kan og jeg har ikke begått selvmord. Så det er vel en viss ironi over prosjektet også.

Er det noen mennesker du blir mer sliten av enn andre?
– Jeg fuckings hater new age-positivismen, fordi den skal redusere tilværelsen til noe pent og høflig. Det er ikke rom for kritikk der, fordi målet er å bli avslappet gjennom å miste egoet sitt. Etter at du har klart det er alt liksom fred og kjærlighet.

– Isolasjon i visse situasjoner er en god ting. Det er bra for alle. En Vomir-konsert er ingen deskriptiv meditasjon. Jeg forteller deg ikke hva du skal gjøre. Jeg gir deg bare et sted der du kan trekke deg tilbake. Inni søppelposen kan du være deg selv. Der kan du faen meg være fri.

Se også: Tobi Duchampe tror kunstnere gjør seg til