En dårlig planlagt roadtrip gjennom Trumps USA

USA er fremdeles det beste stedet for knivtrusler, white privilege og potetgull med hamburgersmak.

b
a

Etter få sekunder på USAs største kjøpesenter, Mall of America, møter jeg en mann som ser på meg som om han etter mange års jakt endelig har funnet meg. Jeg ser ned på gulvet akkurat tidsnok til å se at kniven mannen kaster treffer rett foran føttene mine – så hardt at den blir stående i gulvet.

På rent instinkt tar jeg et teatralsk og overdrevent steg over kniven og fortsetter innover. Etter litt snur jeg meg og møter blikket hans igjen. Kniven står fortsatt der jeg forlot den. Hva ville han? Markere territorium? Treffe føttene mine? Hvorfor kaste en kniv mot noen man ikke kjenner på et kjøpesenter? Var det en advarsel? I så fall for hva? Var det en slags test? Bestod jeg? Det var nest siste dag i bilturen min fra Seattle til Minnesota, og jeg hadde aldri følt meg mer som en paranoid amerikaner i hele mitt liv.

For mange har det blitt vanskeligere å reise til USA etter at Donald Trump ble verdens mektigste mann. Både rent konkret, om man kommer fra land presidenten ikke liker, eller moralsk, hvis man kommer fra et land som ikke liker presidenten. For meg, en bortskjemt ateist fra Europa som med mitt røde pass og hvite hud aldri opplever diskriminering på flyplasser, føles det å reise til USA fremdeles trivielt. Hindrene jeg møter til, og i, USA er så små at de løses med minimal innsats, eller av seg selv.

Les også: Kvinnene i «Kampen om kongressen» er inspirerende. Er selve dokumentaren det? Tja.

På reisedagen forsover jeg meg og panikk-pakker det viktigste i en sekk. T-skjorter, boksere, sokker og gensere får jeg kjøpe i USA. Forrige gang jeg var her var Obama akkurat blitt president og landet føltes ikke like mye som en hvit paramilitær etnostat som det gjør nå. Det var kanskje naivt å tenke, all den tid USA tross alt har blitt tryggere og mindre voldelig siden 2009, men følelsen av å dra inn i noe ubehagelig er merkbart tydeligere nå.

Nå føler jeg meg som en katastrofe-turist, en av de som besøker forferdelige steder som Tsjernobyl, Nord-Korea og Lillestrøm.

Det skjedde ubehagelige ting i New York i 2009 og. En gal mann skrek til meg på gata, en blødende amerikaner var rasende fordi jeg ikke ville betale sykehusregningen hans og en kassamann la et balltre på disken da jeg kom inn i butikken. En i reisefølget mitt ble tilsynelatende tilfeldig tatt med i et avhørsrom for en grundig sjekk av kropp. Nøyaktig hvor grundig fikk jeg ikke vite, men ubehaget ble ytterligere forsterket da en sikh i passkøen senere nektet å ta av seg sin rosa turban, og deretter ble geleidet inn i en dør som plutselig åpnet seg i veggen. Uansett hvem som er president kødder man ikke med amerikanske myndigheter. Skulle det gå virkelig galt i USA kan man i verste fall bli henrettet, skutt av politiet eller bli nødt til å gå viralt for å få råd til en operasjon.

Eller, som norske John Kristoffer Larsgard, få 7 år i fengsel i Arizona for å ha kjørt i feil kjøreretning.

Under mellomlandingen på Island blir jeg tatt med på et rom for å ta av skoene, snakke litt om hvem jeg er og hva jeg skal i USA. Det er kanskje litt mistenkelig å bare ha med sekk når man skal på road trip fra Seattle til Minnesota, og jeg blir et øyeblikk redd for at de skal se om jeg har pakket litt ekstra bagasje. Heldigvis reddes jeg av min kjedelige personlighet: «Oh, you see, I was drinking beers at Oslo Velo, a kind of bicycle repair shop that’s also a bar, hehe, and now I’m hung over and øh… hehe, I just thought I could buy everything in the US, you know?».

På vei gjennom passkontrollen i Seattle, mitt første reelle hinder på reisen på amerikansk jord, spør en amerikansk grensevakt meg om planene mine for turen mens han scanner øynene og fingeravtrykkene mine. Jeg forklarer at jeg skal møte en venn i Seattle og sammen skal vi kjøre over 2200 km til Minnesota, gjennom Idaho, Montana og North-Dakota. «Why? There’s nothing to see», svarer vakten. Jeg har egentlig ikke noe godt svar på hvorfor jeg har betalte mange tusen for dette, og sliter med å forsvare det. Millioner av mennesker har fått ødelagt livene sine fordi de nektes adgang til landet, jeg derimot, har dratt hit fordi det hørtes «gøy» ut.

Vakten rister oppgitt på hodet og slipper meg inn i USA.

Les også: Hvordan er formen, rusreformen?

I Seattle blir jeg møtt av min norsk-amerikanske venn Mathias, og Smells Like Teen Spirit på radioen når nøkkelen i leiebilen vris om. Eimen av nylig legalisert marihuana ligger over hele sentrum. Vi kjører forbi Black Lives Matters-flagg i vinduer. Donald Trump er kanskje president, men dette er Clinton-land.

Etter at en psykisk syk mann holdt øyekontakt, fulgte etter oss og spyttet foran skoene våre da vi spiste lunsj, fortonte dagene seg i Seattle som rolige. Jeg drar på Target for å kjøpe billige klær som lover å ha ODOR CONTROL. Men det var ikke i light-europa Seattle turen skulle foregå. Vi skulle til Trumps USA, og første stopp var Idaho.

Hele 38 % av Washingtons nabostad administreres av The US forest service og innbyggerne stemte sist demokratisk i et presidentvalg i 1964. Da de fikk valget for snart tre år siden stemte 59 % på Trump og 27 % på Hillary.

Langs veiene står skilt om at abort er synd, at du skal til helvete, at evolusjon er løgn og at Jesus er bra. Vi ser også skilt som oppfordrer innbyggerne til å gi en stemme til Trump ved å stemme på Michael Snyder i årets kongressvalg. Snyder, viser det seg, er ikke bare støttet av Infowars Alex Jones og nylig tiltalte Roger Stone, han mener jorden snart går under og at det er bra. Plakatene og støtten til tross, Snyder var bare den femte mest populære av de syv som stilte til republikansk primærvalg før kongressvalget. Hjemmesiden hans fører nå til en pro-Trump side med falske nyheter.

Etter en lang kjøretur gjennom høye fjell, dype daler og svingete veier, forsvinner lyset fra sola, og andre biler og lyktestolper. Det eneste lyset er fra radioen i leiebilen (vi kan velge mellom stasjoner dedikert til klassisk rock, metal, evangelistiske programmer eller konservative talk shows) og bilens frontlykter. Det er storm i Idaho og den river i leiebilen. Mathias forteller at en bil i området en gang ble tatt av vinden og kastet ned de dype dalene. Rundt en sving har en lastebil veltet i motsatt kjøreretning og en politimann dirigerer trafikken. Vi når til slutt hytta i skogen vi skal overnatte i og løper ut i regnet.

På et laminert ark på stuebordet advares det om at det er bjørn og puma i området, men at de stort sett holder seg unna. To femi sosialdemokrater fra Norge som er vant til kuer, hoggorm og ulv som bare dreper sauer blir derfor stressa når det viser seg at døra til hytta er en skyvedør uten lås. Vi blir enige om at det klarer en bjørn helt fint å åpne. Vi blokkerer døra med en kost og legger oss med hver vår stekepanne, så vi er klare om et dyr eller Michael Snyder skulle bryte seg inn.

Dagen etter har stormen lettet og lyset er tilbake. Vi stopper for å spise frokost på det som på utsiden ser ut som en 60-talls-diner, men som viser seg å være en blanding av et kjøkken, åsted, søppelhaug og verksted. På veggene henger plakater fra kjente politiske kampanjer, som BUSH 2004. Langs alle dinere vi stopper får vi alltid svidde hash browns, sur kaffe og enorme mengder cheddar på alt. Bordene er klissete, glassene er av plast og porsjonene er store.

Vi krysser grensen til Montana (56 % Trump, 35 % Clinton), hjemstaten til representantenes hus’ rikeste medlem, republikaneren Greg Gianforte. Greg er kanskje aller mest kjent for å ha angrepet The Guardian-journalist Ben Jacobs etter å ha fått et kritisk spørsmål under valgkampanjen, noe han ble dømt for måneden senere. Gianforte vant etter å ha fått 49.9 % av stemmene.

Foto: Mathias Haven Berg

Jeg skal møte en av disse republikanerne journalister prøver så hardt å forstå. Mathias’ tremenning Denley er innvalgt for Trumps parti i representantenes hus i Montana og bor på en enorm gård. (Han mener selv den ikke er så mye å skryte av. Om det er et sjeldent amerikansk eksempel på janteloven eller om det sier mer om hvor store gårdene i USA vanligvis er, vet jeg ikke helt.) Denley er kledd på den normcore måten bare amerikanske menn kan: hvite og praktiske joggesko, store jeans og flanellskjorte. Han er også en av de hyggeligste mennene jeg har møtt. En dag hadde en ulv angrepet hunden hans, en annen gang hadde han opplevd det vi fryktet dagen før: en bjørn tok seg inn i huset hans. Man må ha våpen her. Vi nikker.

Les også: «Diego Maradona» er forfriskende nok en sportsdokumentar som ikke vil selge noe annet enn en god historie

Folk vil klare å drepe hverandre uansett om man tar fra folk geværene, sier han. Hadde man kunne kjøpe maskingevær ville man drepe like mange med en kniv uansett. Vi nikker ikke lenger, men smiler vennlig. «I’ve actually never fired a gun before» sier jeg, idet han viser frem jaktrifla han har drept ulv med. Det ene leder til det andre, og plutselig står jeg i gjørma i de hvite sneakersene mine (vi var ikke så fryktelig ulike, Denley og jeg) med en svær patron i kammeret til en republikansk politikers jaktrifle. Våpenet balanserer så vidt på en plastikkeske som igjen balanserer på en stor gul tønne. Målet er et reklameskilt for en av Denleys rivaler i lokalvalget. Jeg trekker av, kolben spretter bakover og treffer meg i panna. Smellet var mye høyere enn jeg forestilte meg. Skyte en gang til? Nei, tror det holder, vi skulle vel kanskje begynne å tenke på veien videre uansett?

På vei mot North Dakota setter Mathias på Joe Rogan. (Vi er tross alt to hvite menn som har skutt med våpen.) Gjest er tidligere Navy Seal David Goggins som entusiastisk forteller om da han kollapset, bæsja på seg selv og tisset brunt etter et løp som varte i nesten et døgn. Kona la ham i badekaret og insisterte på sykehusbesøk. Det ville ikke David, han ville heller ligge der og gråte og føle smerten han hadde gjort seg fortjent til. «Oh, man, that’s insane!», ler Joe Rogan. Jeg blir merkelig nok inspirert til å løpe en tur, men da vi hører sirener får jeg lyst til å gjøre alt annet. Mathias har kjørt for fort og vi stoppes av politiet i en republikansk stat i USA.

Politimannen ber om papirer og spør om vi har våpen i bilen, og sier bestemt nei når Mathias spør om det er greit at han finner frem førerkortet i baksetet. Vi får frem at vi er to idioter fra Norge, politimannen blir hyggelig og forteller om lokalområdet. Vi slipper unna med en advarsel, og vi kjører videre med vårt hvite privilegium.

I Devils Lake på vei mot Fargo i Nord Dakota (Trump 62.9%, Clinton 27.2%, Trumps fjerde beste resultat i 2016) kommer vi i snakk med en gammel mann ansatt på en helt tom butikk som kan beskrives som en slags Coop Obs, hvor man kunne kjørt fire elektriske rullestoler på langs mellom hyllene og kjøpe 5 kg kjøtt for 50 kr. Mannen ville sannsynligvis i et mer sjenerøst velferdssystem på grunn av sin psykiske helse blitt erklært ufør. (Eller har han kanskje blitt det men skaffet seg jobb i regi av staten? Hvem vet.) Han lurer på om vi har hørt om hva skjer i Afrika. Kontinentet har begynt å dele seg i to, og han har en venn som sier mye morsomt! Han kommer ikke på noe av det akkurat nå, men han er veldig morsom! Etter flere lange utredninger basert på fragmenter av setninger han har hørt på radioen kjører vi videre.

Vi skal til gården til Mathias familie, hvor Erik Bye en gang på 60-tallet intervjuet grandonkelen til Mathias på haltende norsk. Gården er solgt til en amerikaner som viser oss rundt og gir oss vakumpakket reinsdyrkjøtt fra et dyr han har skutt selv. Ved siden av gården ligger en avsperret tomt hvor det tidligere var en bunker med atomvåpen som skulle skytes ut av soldater som selv bodde der, i det som var starten eller slutten på menneskeheten.

Livet i USA fortsetter enn så lenge. Jo lengre øst vi kommer, jo flere inntrykk er det og jo raskere kommer dem. Vi stopper for å la en flokk bison gå over veien. På Tinder har jentene bilde med maskingevær eller amerikanske flagg. Det selges potetgullpose med hamburgersmak på en bensinstasjon. Jeg kjøper meg en t-skjorte til 2 dollar med et amerikansk flagg og det jeg tror er teksten UNITED WE STAND, men som senere viser seg å være UNITED WE STANG (T-skjorta reklamerer for Ford Mustang). På Wall Mart velter en forvirret, psykisk syk gammel mann et stativ med solbriller og andre billigvarer, og blir brutalt gjort narr av en tjukk mor og hennes to barn. På doen henger det skilt som informerer lengden på straff for nasking, og flere retoriske spørsmål om hvorvidt det er verdt å ødelegge livet for å spare noen dollar.

Langs veiene har myndighetene satt opp rest stops så folk kan gå på do. Og det å gå på do, ja det gjør amerikanerne. De stønner og mumler «oh fuck», mens de sitter på doene og lar store blå jeans hvile rundt hvite asics-joggesko. Utenfor alle veitoalettene vaier prisoners of war-flagget under det amerikanske.

På Mall of America i Minnesota patruljeres det med bombehunder for å passe på handlende og mall walkers, eldre amerikanere som i treningsutstyr kappganger på kjøpesentre. Vi kjøper smertestillende på minigolfbanen og skyller dem ned med kaffekopper dekorert med ordene «Uff da», det norskamerikanere bruker som et generelt uttrykk for… alt, viser det seg. Vi passerer Hooters, restaurantkjeden hvor forretningsideen er at alle servitørene har store pupper og små klær. Det er kø av familier langt ut av «restauranten». Vi ender opp på en food court med utsikt over en berg og dal-bane, hvor David Foster Wallace og David Lipsky spiser i boka «Although of Course You End Up Becoming Yourself».

En dame i kassa himler med øynene når jeg bruker en av mine tre valg på Panda Express på brokkoli. Rundt oss jobber tynne, skrøpelige menn på over 70 med å rydde vekk søppel, mat og brett etterlatt av shoppere. Jeg blir overbevist om at jeg har fått diabetes og har et 15 minutter langt sammenbrudd mens jeg spiser pommes frites. Ved siden av meg sitter en familie med en utagerende og skrikende funksjonshemmet sønn i en psykedelisk t-skjorte. Ingen legger spesielt merke til noen av oss. Det begynner å snø. Mathias har blitt syk av å spise fast food hver dag, og orker ikke å gjøre annet enn å gå på do og sitte stille.

Les også: Arv eller miljø? I dokumentaren Three Identical Strangers møter tre trillinger hverandre for første gang i voksen alder.

I passkontrollen på vei hjem sier damen i skranken noe uforståelig når hun gir passet tilbake. Hun prøver å si «Vær så god». Etter å ha stått i en slags power pose mens jeg nakenscannes gleder jeg meg til å betale masse for sunn mat i trygge Europa. Jeg loses forbi scanneren, og er glad for at min nakne kropp for en gangs skyld ikke er et hinder. Snøfallet blir oppjustert til snøstorm og alle avganger stanses. Passasjerene får matkuponger som kan brukes på flyplassens eneste åpne butikk, Subway, før vi får beskjed om å vente i avgangshallen i 24 timer. Jeg går til taxisentralen hvor vi får beskjed om at stormen nå er så ille at politiet har bedt alle holde seg innendørs, og at ingen kan regne med hjelp om de skulle trenge det. Jeg finner til slutt en somalisk taxisjåfør som vil kjøre. Han er rolig mens vi sakte kjører gjennom motorveier fulle av snø og havarerte biler. Konsentrasjonen hans vies til å spise nøtter fra en pose som henger fra rattet hans.

Tilbake på hotellet hører vi et par krangle i rommet ved siden av, og utenfor døra blir en dame arrestert av politiet. Jeg bruker de siste dollarene mine på potetgull fra automaten i gangen.

På flyet hjem til Norge tenker jeg på Mall of Americas family military appreciation day. Et fåtall voksne og barn omringet av smilende uniformerte soldater, bombehunder og militære kjøretøy så et band spille barnesanger, før en robot stjal showet ved å danse alene på scenen. Kanskje var det en metafor for militæret eller samfunnets fremtid, eller kanskje er det ikke noe spesielt å lære av det. Kanskje var det, som alt annet på denne turen bare noe som skjedde, uten noen større betydning eller sammenheng.