NATT&DAG møter Maria Kjos Fonn

«Kinderwhore» er så bra at den må være selvbiografisk. Eller?

b
a

(Sponset innhold fra Aschehoug)

Maria Kjos Fonn har en t-skjorte som hun har fått av venn og forfatter Anne Bitsch, hvor det står «Jeg er ikke Charlotte». Charlotte er hovedpersonen i Kinderwhore, Kjos Fonns kritikerroste roman fra i fjor, som nå er ute i pocket. Den kan du kjøpe her

I boka går det hardt for seg: Omsorgssvikt, overgrep, rusmisbruk og sexarbeid, ingen av disse tingene er ukjent for Charlotte. Maria Kjos Fonns språk har tilsynelatende ikke noe filter, ingen distanse til grusomhetene hun skildrer, og det er antakeligvis dette som har gjort det nødvendig å gjøre det klart at romankarakteren ikke er den samme som forfatteren, at Maria ikke er Charlotte.

Det skal sies: Man skriver som regel om det man kjenner, man bruker bruddstykker av seg selv, og dette gjelder også for Maria Kjos Fonn. Hun har selv både blitt utsatt for overgrep og hatt problemer med rus. Og det er ikke unaturlig å tenke at dette gjør henne godt rustet til å skrive en historie som den om Charlotte: å gå inn i tankene til en ung jente som i sin egen kropp ikke ser noe å ta vare på, men tvert imot nå å rive og slite i, noe hun kan prøve å ødelegge.

Det er likevel verdt å spørre om fokuset på virkelighetslitteratur ikke har gått for langt når så mange automatisk bare antar at noe være selvopplevd for at man skal kunne skrive godt om det. Har folk glemt at det faktisk går an å dikte opp ting? I så fall er det et faretegn for litteraturen.

For handler ikke litteraturen nettopp om å kunne leve seg inn i en annens verden, en annens blikk på omgivelsene? Dette gjelder for både den som leser og den som skriver. Blir vi værende i vårt eget hode for lenge blir vi alle gærne. Det gjelder nok for både Charlotte, Maria Kjos Fonn, og for deg.

Les også: Her er de nominerte til Årets litteratur