Ketsjup & Sennep spiser pizza à la Black Mirror

Ketsjup & Sennep prøvde ut Oslos nye pizzaautomat for å finne ut om italienere kan erstattes av roboter.

b
a

– Der er den, utbrøt Ketsjup, som i løpet av jakten hadde pådratt seg et alvorlig tilfelle av lavt blodsukker. 

Og ganske så riktig. Der i det fjerne – ved rundkjøringen som på mange måter markerer slutten på Oslo sentrum, beleilig plassert ved dildonissen til Christian Ringnes – badet den røde pizzaautomaten i det okergule kveldslyset.  

Et estetisk øyeblikk både Ketsjup & Sennep glemte å ta innover seg, for deres oppmerksomhet var rettet mot automatens touchskjerm og det den formidlet. 

– Pizzaene koster 119 kr! Hver! Dette er ran, sa Ketsjup.

– Man kan faktisk kjøpe dem kalde også, det koster 20 kroner. Mindre, sa Sennep, og begynte å stusse. For er ikke tanken med disse automatene at man skal få lov til å slippe å brenne ned bygården fordi man prøver å varme pizzaen selv?

– Drit i det, bare få den til å spytte ut en flat en. Jeg er sulten, kjeftet Ketsjup. 

Enklere sagt enn gjort. Kortleseren nektet å lese kortet til både Ketsjup og Sennep, og de så seg nødt til å ringe til kundeservice – en tjeneste som kostet 26 kroner minuttet.

Les også: Ketsjup og Sennep på dart-stedet Oche: – Er det ikke lenger nok å bare servere øl og vin og ferdig med det?

– What the frick, mumlet Sennep, mens han slo inn nummeret.

– Hallo?

– Ja, hallo?

– Ehm … Har jeg kommet til … pizza …?

– Ja, hva er det?

– Vi står her og skal kjøpe pizza og den reagerer ikke på kortet vårt.

– Hva mener du?

Akkurat i det Sennep skjønte at han ikke kom til å få valuta for de 26 kronene, våknet automaten fra dvalen, og registrerte kortet hans. Sennep la på umiddelbart, uten å si ha det.

«Your pizza Ost & skinke is on the way», stod det på loading-baren som fyltes i takt med at lukten av smeltet ost spredte seg i området rundt dildorundkjøringen.

– Tror du kundeservice-fyren sitter på et stort kontrollrom, undret Ketsjup.

– Ut i fra tonefallet hørtes det ut som han satt med beina godt plantet på bordet med gullrekka på TV, svarte Sennep, mens han myste mot sola.

Kanskje han sitter inne i boksen?

Dette fikk dem til å adressere elefantautomaten i byrommet: maskinen var mye større enn hva de hadde sett for seg. På siden var det til og med en dør. Med andre ord kunne det like gjerne stått en mann inni og bakt flatingene «live». Poenget med en automat forsvinner når den ikke er liten, var de enige om.

– Føler du deg flau du også, Sennep? Folk som kommer forbi ser på oss. De kan lukte den smeltede osten.

Sennep trakk på skuldrene og sjekket Instagram, der han så en mikroinfluencer (5000 følgere er nok etter norsk standard, red.anm) med beige frakk, kule solbriller og innflytelse i musikk-norge, spise middag på et tak. Det er status å spise mat høyt oppe, tenkte Sennep, der han sto med beina plantet på den betongkledde bakken. 

Så ble brevsprekken åpnet, og ut kom det en pizzaluktende pappeske. Ketsjup lirket den ut og åpnet den.

Les også: Ketsjup & Sennep anmelder sommeraktiviteter: Is på stranda

– Helledussen så liten han er, sa Ketsjup.

– Den ikke kuttet opp engang, sa Sennep, før han fant en liten trekniv under pizzaen.

Utseendemessig liknet pizzaen den tenkende manns Grandiosa: Casa Di Mama Trio De Carne, bare med en melete tekstur som ga assosiasjoner til Domino’s. Den var ikke formet som en perfekt sirkel, noe Ketsjup, som alltid har satt pris på autentisitet, syntes var positivt. 

Pizzaen var veldig varm. De tok en bit. 

– Wow, utbrøt Sennep vantro.

– Dette smaker som en brødskive som har ligget i ovnen med Jarlsberg og ketsjup, sa Ketsjup.

– Jeg sier som Verge i The House That Jack Built: «Pizza pizza, fammela sempre mangiare».

Skorpen var imidlertid både sprø og luftig. Bunnen var kanskje ikke helt der, men Ketsjup og Sennep hadde begge opplevd bunn mer soggy, til og med på visse veletablerte gourmetpizza-etablissementer. Spesielt i dialog med De Fire Oster er det vanskelig å oppnå en knekkfaktor som imøtekommer kravene til den gjengse nordmann med rødt, hvitt og grønt i sitt hjerte. Dessverre har konsistens lite å si når den ikke formidler en god smak. Eller en smak i det hele tatt. Hva mangler, spurte de seg selv, mens 18-trikken raste forbi.

– Jeg savner … grillkrydder!, utbrøt Ketsjup, overrasket over sine egne drifter. Når de først har bestemt seg for å ta deg med inn i ostesmørbrød-land er det ingen vei tilbake.

Sennep så med tusenmeterblikk ned på pizzaen. Han hadde ikke gitt opp drømmen om en helautomatisert pizzarestaurant helt ennå. 

– Men konsistensen er på et mye høyere nivå enn frossenpizza. Hvis de bare fikser smaken er de inne på noe, tror jeg. Jeg har hørt eierne skal skifte leverandør. Han skal ned til Italia neste uke for å jakte etter råvarer.

– Men prisen er fortsatt helt absurd, kontret Ketsjup mens hun slo ut med armene. Det hadde fortsatt vært dyrt om den hadde vært halvert. Det vil kanskje bli billigere når vi får sånne automater på hvert gatehjørne?

– Samtidsmessig er det et dårlig tegn, også. Folk mister jobbene sine for det her.

– Er det ikke grøt som er fremtidens mat, spurte Ketsjup ut i lufta. Fjordland prøver jo å gjøre det til en greie at man skal ha på tights og spise grøt med blåbær mens man går fort? 

– Nei. Hvis man ser på hvordan Norge er nå kontra 30 år siden bruker folk mer penger på mat. Folk kjøper lokale råvarer, alt er mye bedre. Å fly inn pizzabunner fra Frankrike og putte dem i en databoks er et skritt tilbake.

– Jeg kan tenke meg mindre klimafiendtlige måter å ødelegge et måltid på, sa Ketsjup.

– Det må jo kreve en del ressurser å opprettholde dette her, sa Sennep, med et ørlite hint av medfølelse. Bytte pizzaer hver fjerde dag, vedlikehold av maskinen, kundeservice, baking på kontinentet, frakt …

– Man betaler for opplevelsen, svarte Ketsjup.

Les også: Smil & Gift møter Siri Hustvedt