Menneskelig, ALT for menneskelig

Asif Kapadias Diego Maradona er forfriskende nok en sportsdokumentar som ikke vil selge noe annet enn en god historie. Heldigvis er historien om tidenes beste fotballspiller veldig god.

b
a

Napoli på 80-tallet var et helt vilt sted. Det var kaos. Byen ble kalt «Europas Afrika» og Italias kloakk. Alle hatet Napoli. Da fotballklubben SSC Napoli spilte kamper i det mer velstående Nord-Italia sang motstanderfansen om kolera og dårlig hygiene.

Napoli-fansen sang om Maradona.

Maradona, nå som du er her
Fjern skammen fra denne byen

Å VÆRE NAPOLITANER var skamfullt. Hva gjør man med det? Henter verdens beste fotballspiller til byens fotballag, så klart. Men hvordan hadde egentlig umeritterte Napoli råd til tidenes dyreste spiller?

I 80-tallets trakk mafiaen i de fleste trådene. På en pressekonferanse spør en journalist om Diego Maradona vet hva camorraen er. Om han vet at pengene deres er overalt i Napoli, også i fotballen. Maradona smiler usikkert og journalisten kastes ut.

DIEGO MARADONA åpner med klipp fra Maradonas tidlige år i Boca Juniors og FC Barcelona. Premisset etableres, myten oppfriskes. Det er skåringer, dribleraid, cocky intervjuer og slåsskamper på banen. Mens Todd Terjes «Delorean Dynamite» spiller i bakgrunnen bedyrer han at han ikke er noen ny Pelé. I nyinnkjøpt pelskåpe sier at han er mer opptatt av heder og ære enn penger. Innimellom: klipp som gir biljakt-assosiasjoner.

I 1984 blir han solgt fra FC Barcelona til SSC Napoli for 6,9 millioner pund. Med det stopper Todd Terje-musikken og den egentlige filmen begynner.

Diego Maradona er, i motsetning til det den utgir seg for å være, ikke en film om verken Maradonas karriere eller Diego Maradonas liv. Det er en film om da fenomenet Diego Maradona spilte for Napoli i perioden 1984-1992.

Barndommen er bare tilstede som et vagt minne om fattige slumaktige områder i Buenos Aires på 60-tallet. Tiden etter Napoli nevnes nesten ikke. Den radikale og politiske siden ved livet forbigås i stillhet. Flere ganger trekker filmen frem forskjellen på mennesket Diego og fenomenet, fotballspilleren og mediepersonligheten Maradona. At navnet på filmen er Diego Maradona gjør at en skulle tro at vi får se hele historien. Ta både ballen og mannen, så og si.

Det gjør vi ikke, og det trekker ned.

LES OGSÅ:  DEBATT: Det er uetisk å betale for å se internasjonal fotball

Men ikke så mye. For oss som er født etter at Maradona ble tatt for doping og sendt hjem i skam fra fotball-VM i 1994 er historien om Maradona i Napoli på 80-tallet mer enn fascinerende nok i seg selv.

Hvis du elsker fotball er du nesten garantert frysninger, tårer i øynene og latter. Det er vanvittig gøy å se Maradona spille fotball. På 80-tallet var Serie A verdens mest prestisjefylte liga. Supporterne var gale, det var mye pyro, tifoer og mediepresset var enormt. Dessuten spilte de med smykker rundt halsen. 

Nostalgi-faktoren er skyhøy.

Maradona var glad i livet og glad i folk, eller kanskje var han egentlig det motsatte. Det som er sikkert er at han var glad i kokain. Napoli spilte kamp hver søndag, etter det dro de ut sammen for å spise, drikke vin og hygge seg. Maradona festet til onsdag. Så trente han frem mot helgen og ny kamp på søndag.

LES OGSÅ: HBOs VM-dokumentar er perfekt oppladning til Russland 2018 (om man ser bort fra alt det jævlige)

At en en 165 cm høy fyr med rusproblemer, utsvevende livsstil og litt for nære koblinger til organisert kriminalitet ikke bare var en god fotballspiller, men den beste i verden – gjennom tidene – er helt sykt å tenke på i 2019.

Det er et bevis på at verden, eller i det minste fotballen (og det er ikke dårlig bare det!) fortsatt var magisk, i alle fall til et godt stykke ut på 80-tallet. 

FOTBALLEN ER IKKE magisk lenger. Det er vitenskap, kapitalisme og storpolitikk. Spillerne likner roboter, i alle fall ikke mennesker. De lever ikke liv som likner våre. Maradona, derimot, begynte ikke å spille på et lag før han var 11 år. I dag blir de største talentene oppdaget tidlig, de går gjennom standardiserte og perfeksjonerte opplegg i de store klubbenes akademier. Noen ser med bekymring på at de beste spillerne bare blir likere og likere. Er det plass til utskuddet? Eksentrikeren?

Samtidig er de største klubbene i verden enten reklamer for diktaturer eller selskaper som ødelegger verden. Ofte begge deler.

Tro likevel ikke at Diego Maradona er historien om en enklere og lykkeligere tid. På mange måter er det nettopp historien om da fotballen mistet uskylden. Mafia, narkotika, prostituerte og overgangsrekorder. Det er ikke akkurat ulugubert.

Maradona selv sysselsatte ganske sikkert et helt legeteam for å bli klar til kamp hver helg, slik at tribunene og lommebøkene skulle fortsette å fylles, uten hensyn til konsekvensene.

Dopingtester slapp han billig unna. 

LES OGSÅ: City-dokumentaren er en av de siste årenes beste fotballdokumentarer

Da 80- ble til 90-tall gikk det ikke lenger. Ikke for Maradonna, ikke for fotballen. Serievinnercupen ble kommersialisert og relansert som Champions League. Pengene begynte for alvor å klumpe seg sammen i noen få gigantklubber.

Maradona viklet seg inn i stadig større problemer. Rusbruken gikk over styr, mafiaen som «beskyttet» ham begynte å fremstå stadig mer truende og kvinner på TV hevdet at han hadde gjort dem gravide. Da han sendte Italia ut av VM på hjemmebane i 1990 var han allerede Italias mest forhatte mann.

Heltehistorier er sjeldent bare heltehistorier. Aller minst i Maradonas tilfelle.

REGISSØR ASIF KAPADIA (Senna, Amy) har fått tilgang til over 500 timer tidligere usett arkivmateriale. Det gjør filmen til en visuell fest, en strøm av fascinerende bilder som aldri stopper. Historien fortelles gjennom voice-over, både fra Maradona selv og mange av dem som gjennom karrieren sto ham både nært og fjernt. Kanskje hadde vi likevel bli enda bedre kjent med personen Diego om ikke arkivmaterialet ble så dominerende, om han selv fikk komme til orde på egne premisser.

De siste årene har markedet blitt oversvømt av sportsdokumentarer. Vi har blitt invitert «på innsiden» av fotballklubber, løpefamilier, skilandslag og motorsport-franchiser. Problemet er at disse dokumentarene som oftest er like mye reklamer som dokumentarfilmer. De vil selge et produkt. Av den grunn alene er Diego Maradona forfriskende. Endelig en sportsdokumentar som ikke prøver å selge noe annet enn en god historie. Og historien om Maradona og Napoli er god. Mildt sagt.

Diego Maradona vises på Oslo Pix torsdag og lørdag. Filmen har norgespremiere 5. juli.

LES OGSÅ: Dokuserien «First Team: Juventus» er bra (hvis du liker å ikke føle noen ting)