I behandling for spiseforstyrrelser: – Vi er en gruppe mennesker som i vekslende grad driver og dør

Å være innlagt på Regional Avdeling for Spiseforstyrrelser er langt fra å være med i en episode av «Helene sjekker inn».

b
a

Jeg har lest ferdig boka, blitt vekket to ganger i løpet av en halvtime, satt meg til bords foran en bestemt og oppmålt mengde ubestemmelig middagsmat på en tallerken kledd i aluminiumsfolie med navnet mitt på (skrevet feil!) for å spise på bestemt og oppmålt mengde tid (30 min) med en spisende anorektiker ved siden av meg og en ikke-spisende sykepleier overfor meg som synes at «Frogner, Majorstua og Bislett er de hyggeligste nabolagene i sentrum.»

NOTATET ER SKREVET den 16. januar 2019, dagen jeg ble lagt inn på Regional Avdeling for Spiseforstyrrelser ved Ullevål sykehus. Det skinner kanskje gjennom at jeg ikke var superpositivt innstilt. For hva ser man for seg? Radmagre tenåringsjenter som er triste i tøfler, kanskje. En institusjon med sykehusgule vegger, hjertestans, besvimelser, senger som kan heves og senkes via fjernkontroll, sondemating og strikketøy.

Les også: – Økt kroppspress har ingen sammenheng med anoreksi

Med null kunnskap om sykehusliv (aldri operert, aldri vært innlagt, aldri engang brukket noe) forsøkte jeg å forberede meg på oppholdet ved å se en episode av «Helene sjekker inn». Helene Sandvig sjekket nemlig inn på samme avdeling jeg var henvist til i slutten av november 2016. Sammenliknet med pasientene der følte jeg meg slettes ikke tynn nok til å egentlig være anorektiker. I hvert fall ikke til å være innlagt anorektiker.

Jeg var ikke flink nok. Ikke får jeg til å spy, jeg har aldri gått flere døgn uten å spise, jeg har løpt svært lite, jeg har aldri besvimt og jeg har aldri hatt hjertestans. Jeg har ofte tenkt at kanskje diagnosen ikke gjelder meg i det hele tatt. Jeg innbilte meg at symptomene som pekte mot en spiseforstyrrelse egentlig var tegn på en slags hormonubalanse eller tarmfeil. At spiseforstyrrelse var en feildiagnostisering. Jeg kjente enorm dissonans mellom min oppfatning av meg og pasientene jeg så på tv, vi kunne umulig være samme sort, dette gjaldt jo ikke meg. Men det gjorde altså det.

Jeg er nok en «reinspikka anorektiker» som legen en gang kalte meg, uansett hvor lite klar jeg var for å bli omgitt av damer over førti år i strikkegenser med bekymringsrynke mellom øyenbrynene. Hvis noen hadde lagt hånden på skulderen min og sagt med mild stemme at jeg ser godt ut i dag, måtte jeg nok bare dratt hjem igjen.

Ideen om å samle en gjeng anorektikere på en institusjon der måltidene er i sentrum er i grunnen helt absurd. Som om man ikke til en hver tid sammenlikner kroppen sin med andres, blir man nå også nødt til å sammenlikne seg under megamåltider opp mot minianorektikere. Jeg så ikke for meg at jeg ville være noe annet enn aller størst og aller gladest. For de er vel lei seg hele tiden? Helt blottet for humor? Kanskje ingen ler på sykehus noensinne. Min forventning, antakelig ikke upåvirket av Helene Sandvig, var en gruppe bloggavhengige jenter som alle var yngre, tynnere og mer deprimerte enn meg. I min nokså nedlatende vurdering av «de spiseforstyrrede» ekskluderte jeg meg selv. Selv som pasient og ekspertvurdert inn i nettopp denne gruppen, så jeg på meg selv som et unikum, den eneste med vett og vidd intakt.

Mens alle de andre pasientene hadde laget navneskilt til dørene sine, hadde jeg fortsatt gul post-it-lapp, laget og hengt opp av nattevakten.

Les også: Incels har begynt med plastisk kirurgi

På avdelingen er vi en gruppe mennesker som i vekslende grad driver og dør, samtidig som vi irriterer oss over praktiske ting, som at noen dusjer for lenge eller glemmer tøyet i vaskemaskinen. Sykehustilværelsens iboende, dramatiske alvor blir ofte usynlig i det rutinemessige hverdagslivet. Noen ganger glemmer man helsetilstandene man er omringet av. Jeg stilte meg for eksempel uforstående til at jeg på et tidspunkt hadde for lavt blodsukker til å få lov til å gå på Kiwi. Sammenliknet med irritasjonen over å mangle strikker og q-tips, var det at jeg kunne besvime på veien en bagatell. Sykdommen blir både altoppslukende og sekundær på én gang. Den oppleves som en støkk, noe jeg nesten hadde glemt, når den plutselig titter fram igjen.

Jeg blir bedt om å ha barberhøvelen min på rommet istedenfor på fellesbadet, og det har ikke falt meg inn at det kan være et problem at den ligger tilgjengelig.

«Spisesalen – Where the magic happens». Jeg ser på skiltet og tenker «jaja». Det står i hvert fall ikke «du klarer dette» eller «uten mat og drikke duger helten ikke».  Vi sitter tre pasienter og en sykepleier ved et bord i matsalen og er kommet til desserten etter en laksemiddag, når en medpasient får astmaanfall. Uten mulighet til å forlate oss under måltidet (personalet må passe på så vi ikke gjemmer bort maten), knoter sykepleieren i det som kjennes som flere minutter med mobilen sin, hun bommer på koden, åpner kameraet, før hun omsider får til å ringe en annen sykepleier etter inhalator. På RASP må man fullføre måltidet innen en viss tid, hvis man ikke fullfører mister man privilegier som å bevege seg utenfor avdelingen. Over lyden av hikst får jeg derfor beskjed av telefonsykepleieren om å fullføre måltidet mitt. Så da sitter jeg der da, overfor noen som ikke får puste, og spiser melonyoghurten min, mens en annen sykepleier omsider spaserer rolig inn i matsalen med inhalator. Astmatikeren vinker beroligende med hånden, fortsatt nesten fullstendig uten pusteevne, i en slags «det går bra dette skjer hele tiden bare spis dere»-bevegelse.

FROKOST ER 08:45 hver morgen. De serverer dritgod grøt jeg ikke tør vite hva inneholder. Det er havregrøt, men den smaker farlig likt gulrotkake. Etter frokost er det hviletid, og pasientene tusler til stua hvor vi hver dag, betimelig nok, akkurat rekker mat-Wenches innslag på God Morgen Norge. Ikke at det å komme rett fra frokost til Wenche-kake med «smørtopping» ble møtt med sure miner. Vi er jo matinteresserte, vi. Sykepleieren sitter i hjørnet og strikker, og spør oss over pinnene om noen av oss har vært på The Well.

I løpet av et sykehusopphold blir det i det hele tatt ganske mye tv-titting. Man har begrenset tillatt aktivitetsnivå og begrenset frihet til å være alene. Så jeg benyttet meg sjansen innleggelsen ga til å komme på nett med lineær-tv igjen. Jeg ble for det første dypt sjokkert over hvor mye sminke Vår Staude har på klokka sju om morgenen, for det andre introdusert til det som må være femte generasjon av telenorfamilien, og for det tredje så jeg flere episoder av Norges (kanskje) Verste Programkonsept «All Together Now», med sports-Anne Rimmen og vikarlærer i 4B-Didrik Solli Tangen som programledere, på TV3.

Selv pasienter, som jeg regnet med var radikalt annerledes enn normale mennesker, og i alle fall meg, blir man kjent med. Det er jo en viss mengde sosialisering som må til selv på sykehus. Midt i mitt livs hittil mest dramatiske tid, på et sted jeg måtte vise meg fra mine verste sider, måtte jeg også forsøke å gjøre et godt inntrykk.

Les også: Hvordan er formen, rusreformen?

En gylden regel for sosialisering generelt er at humorvannet bør testes godt før man tar bomba fra tiern. Det viser seg å gjelde også på RASP. Da Olaug Bollestad ble matminister lo jeg alene. Jeg påpekte at den taushetsbelagte terapigruppen kalt «Her og Nå» het akkurat det samme som sladrebladet (!), og én miljøterapeut lo. Det føltes godt til jeg husket på at jobben hans i praksis består av å le med meg. Likevel, innlagte pasienter har mye å tulle om og mye tid å tulle på. En pasient foreslo en RASP-Youtubekanal som ville bestå av spy- og strikketutorials, hårfletting, room tours og hennes nattlige situpsrutiner på pasientrommet. Samme pasient og humorgeni inkluderte også alle på avdelingen under fellesbetegnelsen «Ansatte, innsatte og utsatte».

Å LEGGES INN for spiseforstyrrelser er som å være i et avslappet fengsel, eller en veldig streng danskebåt. Det var heldigvis ingen som klappet meg på skulderen og sa jeg så godt ut. Stedet er mildt sagt ikke en ideell grobunn for personlige relasjoner, men oppholdet var alt annet enn klinisk og upersonlig. Det at jeg egentlig passet inn i en gruppe jeg i utgangspunktet følte meg fremmedgjort fra er kanskje et tegn på at offentlighetens syn på spiseforstyrrelser er tabloid og for lite nyansert. Jeg sammenliknet meg med symptomene og sykdomshistoriene til de fra «Helene sjekker inn», og kjente meg verken syk eller flink nok.

Det er klart at skildringer av symptomer kan være både hjelpsomt og forklarende og føre til sykdomsgjenkjenning, men symptomfokuset og sjokkeffekten fører også til at sykdomsterskelen oppleves veldig høy. Det er god underholdning og sjokkverdi i pasienthistoriene Helene Sandvig blir fortalt, men er sirkuseffekt på bekostning av gjenkjenning og mangfold gunstig? Anorektikeridentiteten kan bli så sterk at mange kjenner seg utenfor.

Like lite sensasjonelt som livet mitt, sykdommen min og innleggelsen min, var dagen jeg dro hjem igjen. Etter seks uker og flere nye kilo tok jeg ned post-it-lappen min og gikk.

Les også: Smil & Gift møter Sigrid Bonde Tusvik